Posts Tagged ‘trivelig’
Julemas
Folk maser så skrekkelig mye etter nye blogginnlegg. Jeg skjønner at dere latsabber der ute savner hyggen jeg vanligvis tilbyr jevnt og trutt, men nå har det seg slik at jeg jobber i en av de typiske gavebutikkene og tilbringer hele advent på arbeid. Kanskje jeg finner på noe trivelig å formidle på nyåret. Til da forlater jeg dere med et hjertelig ønske om ei jækla god jul, og dette bildet som illustrerer noe av det jeg hanskes med til daglig i julestria.
Har’u’kke julekalender, sier’u?
Stakkar deg! Julekalender* er jo det triveligste som finnes. Grinchetrynene som dropper julekalender går glipp av så mye hygge atte hjælp. Dersom du ikke kjenner noen som liker deg godt nok til å lage pakkekalender må desember fortone seg som rene marerittet. Vel, fortvil ikke – det er ennå ikke for sent. En gjeng trivelige trøndere (tror jeg) tilbyr en Alternativ Julekalender i form av julesanger hver dag frem til jul, og det er atpåtil gratis.
Tradisjonen ble startet for fem år siden, og selv har jeg mottatt de koselige presangene i e-postkassen hver adventsdag siden 2008. Det er kjente og mindre kjente norske (og en sjelden gang en og annen utlending) artister som bidrar med julesangene, og hver dag får mottakerne minst én julesang, gjerne sammen med en julehilsen, over e-post. Noen av låtene er artistenes egne, mens andre er fiffige covere av diverse juleklassikere.
Årets første kalenderluke inneholdt den gøyale, om enn noe hissige julesangen «God jul, Jesus» av buzzbandet Honningbarna. Fans og folk som kjenner meg vet godt at jeg ikke er deres største fan, så jeg kommer heller til å høre på Tore Johansen-juleplata tolv ganger i kveld og håpe på en hyggeligere overraskelse i morgen. Akk ja, man kan ikke forvente at alle låtene skal være umiddelbare favoritter.
Apropos favoritter; blant tidligere slagere som virkelig falt i smak for meg er den nydelige, lavmælt dronende Sun in Sound-låten «Tomten» og Kråkesølvs herlige cover av den utsøkte juleslageren «Hjem til Jul». Andre som har levert godsaker tidligere er storheter som Kvelertak, 1099, Little Hands of Asphalt, Soup og Lasse Marhaug. Med andre ord burde det være store sjanser for at selv en særing som deg finner noe du liker i noen av årets kalenderluker. Meld deg på moroa her!
________________________________________________________________________________________________________
* Eller «jewlekalender», om du vil. Sorry, jeg må jo opprettholde den stadige leserstrømmen jeg har av folk som googler «jødevitser».
Øyafestivalen 2011: lørdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.
Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.
Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren «mann med gitar». Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.
Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.
Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.
Bjella fremførte kramgode låter fra både «Heidersmenn» og årets «Vonde Visu», og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.
Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.
Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.
Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.
Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige «I and Love and You» i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.
Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.
Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.
Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.
Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.
Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.
Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.
Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.
Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.
Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.
___________________________________________________________________________________________
* “Audrina”, Jannicke«, «Jermaine» og «P-Diddy» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller «svenskemengden» som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.
Øyafestivalen 2011: fredag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Fredag var en storveis dag i Middelalderparken, med solskinn og knallkonserter på programmet.
Dessverre startet det stygt for min del, ettersom jeg gikk glipp av den visstnok fantastiske konserten til OFF! klokken fire. Det er litt tidlig på dagen, jeg måtte jo rekke å fakke Black Dahlia-kjeltringen i L.A. Noire. Jeg hastet ut av huset og ankom festivalen akkurat tidsnok til å få med meg The Pains of Being Pure at Heart.
The Pains of Being Pure at Heart på Sjøsiden.
The Pains of Being Pure at Heart var akkurat så trivelig som forventet. De er riktignok ikke det mest utadvendte bandet jeg har sett, og klarte ikke engasjere emoene* som hadde benket seg foran scenen i vente på Bring Me the Horizon. Likevel bød de på stødige utgaver av gladlåtene du kjenner fra platene. Frisk solskinnspop levert med ungdommelig iver av typen du finner hos et garasjeband i en high school-film. Bare mye, mye bedre, selvfølgelig.
Her har du en smakebit av deres feiende flotte fremførelse av «Come Saturday»:
Neste punkt på programmet var et av årets klare Øya-høydepunkt, alt-country-heltene i The Jayhawks. Jeg var så heldig å se Mark Olson og Gary Louris på Norwegian Wood for et par år siden, men å få se selve bandet gjenforent er en aldri så liten begivenhet. Gutta var i storform og serverte massevis av gamle favoritter, i tillegg til nytt materiale som slettes ikke hørtes så verst ut. Det lover godt for nyplata, som kommer i september.
The Jayhawks. Rimelig bleike karer, ass.
Deretter stakk alle til Bring Me the Horizon og/eller Mayer Hawthorne, men jeg lot meg ikke lokke. Hipsterfiffen får skryte så mye de vil, men de greiene der er ikke noe for meg. Først da Kvelertak inntok Enga-scenen var jeg klar for ny konsert.
Erlend Hjeltvik kravler oppover sceneveggen.
Kvelertak har vært herlig harry og energiske hver gang jeg har sett dem, og Øya-konserten var ikke noe unntak. Det varmer hjertet at dette forholdsvis harde bandet klarte å trekke ganske mange publikummere, spesielt med tanke på at de krasjet med såpass populære greier som 120 Days, Mayer Hawthorne og Montée. 120-krasjen var forresten særs irriterende, jeg er rimelig sikker på at ganske store deler av Øya-publikummet er i målgruppen for begge. Uansett var det hyggelig å se at alskens pussige skruer innfant seg på Enga og gryntet med på «Mjød» og «Fossegrim».
For øvrig utbasunerte jeg at vokalist Erlend Hjelvik ville kle av seg skjorta i løpet av de tre første låtene, og han innfridde med god margin – allerede i løpet av første låt var han i baris, og alle hjerter gledet seg. Fyren er en nær sagt komplett frontfigur for dette som er blant Norges triveligste musikkeksporter for tiden, men sterk growlerøst, passe harry tættiser og ølvom, og imponerende energisk tilstedeværelse. Han var overalt på scenen i løpet av den timeslange konserten, og bidro til å gjøre Kvelertak-settet til et av de mest minneverdige fra årets festival.
Kvelertak hadde med seg masse fugler, plassert på diverse mikrofonstativer.
Etter Kvelertak måtte jeg prioritere bort Twin Shadow, som spilte i Teltet som antakeligvis var stappfullt av elec-hipstere uansett. Selv var jeg opptatt med å stå i en av de uendelige tissekøene og hamstre favnen full av øl til Pulp-konserten.
Selvfølgelig ble det rave i Middelalderparken da legendariske Pulp spilte 90-tallshyllesten "Sorted for E's and Wizz".
At en rekke idioter presterte å velge å se den svenske drittungen Lykke Li i stedet for legendene i Pulp er helt ubegripelig. Heldigvis fant jeg og Valentino** plass på Enga til å beskue begivenheten en Pulp-konsert tross alt er.
Jarvis Cocker i jukkehumør.
Før Pulp inntok Enga-scenen kommuniserte de med publikum ved hjelp av en fiffig grønn laser som plasserte tekst på lerrettet som dekket scenen. Mye «er dere klare»-aktige greier før jubelen brøt løs da «Do You Remember the First Time?» trillet over teppet. Før teppet falt og bandet faktisk spilte låten kom flere tekstuelle morsomheter: «Vil dere se en delfin?», etterfulgt av en grønn laserdelfin som svømte omkring på scenen. Deretter var kalaset i gang.
Jarvis Cocker og hans kumpaner spilte bare hits fra deres innholdsrike karriere. Valentino skulle gjerne ha hørt flere fra «This is Hardcore», mens jeg var storfornøyd med alle godsakene fra «Different Class» og «His ‘N’ Hers». Cocker var akkurat så herlig arrogant og skitten som man helst vil ha ham servert, og spankulerte omkring på scenen med hoftevrikk som får Jens Pikenes til å fremstå som en rampete liten skolegutt i forhold. På et tidspunkt la han seg med knærne på én monitor og håndflatene på en annen, og satte i gang en jukkesession som ville fått saksofonmannen fra Moldova til å rødme.
Det faktum at ingenting fristet på kveldens Øyanattprogram gjorde slettes ingenting når Pulp sørget for en så storslagen avslutning i Middelalderparken. At resten av kvelden besto av noe jeg bare kan anta er et stusselig Mods-coverband på fasjonable Dr. Rock i Dronningens gate med Valentino og Jannicke** får heller gå i glemmeboken.
___________________________________________________________________________________________
* Fjortisemoer, ikke vanlige, oppegående ekte-emoer. Tenkte bare å gjøre det klart slik at Holger** ikke hudfletter meg.
** Valentino«, «Jannicke« og «Holger» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Øyafestivalen 2011: torsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.
Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.
Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.
Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.
Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.
Janelle Monáe vant Øya.
Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.
Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.
Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.
Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, «The Earth is not a Cold Dead Place». Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.
Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.
Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.
På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.
Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ «Fifty-Fifty Clown» i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.
Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.
Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.
Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets «Burst Apart» og fabelaktige «Hospice» fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.
Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen «Bear». Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.
___________________________________________________________________________________________
* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki» og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!
Øyafestivalen 2011: En t-skjortekavalkade
Øyafestivalen pleier å ha særdeles trivelige festivalskjorter, ofte med kunstneriske tolkninger av bandnavn som små figurer i store collager. I år har jeg så langt vært altfor opptatt av Tiger-boden og bandmerchen til å rusle innom Øya-merch-teltet, men jeg gleder meg til å se hva de har funnet på i år.
T-skjorteentusiast som jeg er har jeg i alle fall ikledd meg noen godsaker, og nysgjerrig som du er vil du sikkert se hva jeg har båret så langt.
Tirsdag:
På klubbdagen gikk jeg for denne rakkeren, en limitert Tilteed-skjorte kalt «People Watching» av mitchchloidolt. Jeg skulle jo se Youth Pictures of Florence Henderson på helvetes varme Mir, så jeg måtte ha på en mørk farge for å skjule svetteringer.
Onsdag:
På første festivaldag startet jeg friskt med en annen Tilteed-favoritt, «Ghost Tree» av B 7. Hipsterfiffen på Øya er jo så skrekkelig opptatt av natur og miljø og sånn, så hva er vel mer passende enn dette ropet om hjelp fra en stakkars trestubbe?
Torsdag:
Nok en Tilteed-favoritt måtte til pers i løpet av Øyafestivalen, og denne gang ble det gode gamle «Mechanical Island» av BootsBoots. Hun har laget en av mine all-time favoritter, den jækla festlige «Think of the Children» som i sin tid var å få kjøpt hos Shirt.Woot. Denne fikk jeg i en av Tilteeds fabelaktige «mystery shirts»-salg, der man får en tilfeldig t-skjorte for en billig penge. Jeg har fått en del komplimenter for denne rakkeren, og det er vel ikke så rart – hvem kan vel mislike en syklende fisk?
Fredag:
På fredag måtte jeg gå for denne godbiten fra Top Shelf Records. Vanligvis liker jeg ikke «type tees» som denne, men det måtte til fordi jeg kjenner mange gjøker som hadde mer lyst til å se den svenske drittungen Lykke Li enn legendene i Pulp. Fysj og fy.
Lørdag:
Denne valgte jeg å slenge på meg i hui og hast fordi den hang ytterst på tørkestativet da jeg var forsinket på vei til Stein Torleif Bjella-konserten. Det er en særs behagelig og trivelig skjorte, og årvåkne Efterklang-fans rusler gjerne bort til meg for å slå av en prat når jeg har den på ute på galeien. Jeg kjøpte den på den katastrofale Roskilde-turen i 2009*, der jeg dessverre ikke fikk sett Efterklang allikevel. Heldigvis har jeg hatt gleden av å se dem senere, og det anbefales på det varmeste.
__________________________________________________________________________________________
* Hvis du ikke kjenner meg godt nok til å har hørt om den infamøse Roskilde-turen i 2009 får du rett og slett spørre. Det er en ganske pussig historie, ser du.
Slim Cessna’s Auto Club på Mono
På mandag var jeg blant de heldige som fikk bivåne den fabelaktige konserten til Slim Cessna’s Auto Club på Mono. Det er vanskelig å beskrive den utover det at det minnet mest om et vekkelsesmøte i en grotesk hillbillysekt, men det var jækla moro, altså.
Det Colorado-baserte bandet består av Adam Savage fra Mythbusters, den skummelt utseende, men riktig så trivelige Jay Munly og deres særdeles talentfulle kumpaner. Jeg er rimelig sikker på at gitaristen med den dobbelhodede gitaren med bilde av veklselvis Jesus og «jomfru» Maria er identisk med Kerry King fra Slayer.
På trommer satt en smørblid Kenny Chesney, godt hjulpet av et dugelig pillebrett med uppers, og sæddonoren til røra mødrene til Christer Falck og Dave Grohl har dyppet glufsa i spilte kontrabass. I tillegg har fremtidens Hank fra Helvete, påvirket av tunge medikamenter samt årevis med scientologisk nedbryting av kropp og sinn, tatt turen fra 2030 og satt seg ved tangentene iført grilldress.
Da jeg skulle forevige konserten i form av et fotografi slo jeg på filmefunksjonen i stedet. Det er jo bra for dere, for nå får dere en smakebit av ypperste merke:
Skikkelig «bra» reklame, liksom
Ti "kniver" i hjertet, mor og "far" i døden, liksom.
Min tidligere sjef, P-Diddy*, fikk med seg min langvarige avhengighet av såkalte failblogs, og tipset meg om en fabelaktig trivelig sådan for noen måneder siden. Den heter «The «Blog» of «Unnecessary» Quotation Marks» og er en nyttig ressurs for oss som liker bildebevis på at menneskeheten er i krise. Dustemikler bruker anførselstegn i hytt og pine, tilsynelatende uvitende om at det får leseren til umiddelbart å anta at budskapet er ironisk ment. Folk forveksler ofte anførselstegn med det å understreke et poeng ved å sette et ord i kursiv eller, nettopp, å understreke det. Dermed får setningen ofte stikk motsatt betydning av det fjonballen i utgangspunktet mente.
Det var derfor med stor henrykkelse jeg, tradisjonen tro, bladde om til innholdsfortegnelsen i årets påske-Donald. På motstilt side var det nemlig en annonse for Floradix, en «skikkelig energi bombe» (med særskrivingsfeil og hele sulamitten), som inneholdt et knakende godt norsk eksempel på anførselstegnforvirringen som sprer seg som en farsott gjennom vårt fortapte samfunn. Creepy unger som i hvert fall «ikke» er trette og slappe? Grøss.
* “P-Diddy” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Påskekrim: Det maltesiske myntmysteriet
La meg helt fra starten av gjøre det klart at dette ikke er noen tradisjonell påskekrim. Dette er ingen gjennområtten, erkebritisk «whodunnit» eller nymotens melkekartong-gåte med flere spor enn oppkjørselen til morra di. Dette er en sann historie, og dermed skumlere enn noen filleroman av Unni Lindell eller Anne Holt noen gang kan bli.
Slik så gitaren min ut. Gudene vet hvordan han ser ut i dag.
Det har seg nemlig slik at det har vært innbrudd i kjellerboden min. Jeg vet, det er forferdelig! I tillegg til å ha endevendt hele boden og tatt på tingene mine* har de faen klore meg knabbet favorittgitaren min. Det er snakk om en aldeles nydelig Epiphone Goth Les Paul, like harry som den høres ut, men jækla trivelig å spille lell.
Riktignok vil de som kjenner meg ha fått med seg at dette innbruddet fant sted for et par ukers tid siden, men jeg må innrømme at jeg spiller gitar såpass sjeldent at jeg først oppdaget det uhyrlige lovbruddet nå i påsken.
Jeg står igjen med kun ett spor i saken, og det er her historien tar en uventet og særs uhyggelig vending: Kjeltringpakket har nemlig lagt igjen en neve mynter. Disse er ikke mistet, men tilsynelatende sirlig plassert rett utenfor og under døren til kjellerboden i et megaskummelt mønster. Helt klart med overlegg.
I tillegg er myntene av maltesisk valuta, så stort skumlere kan det rett og slett ikke bli. Kjeltringene må være fra Malta. Et par av myntene er av varianten Euro, og det gjør meg bare enda sikrere i min sak – Malta gikk nemlig over til bruk av Euro i 2008.
Jeg savner gitaren min og ønsker å banke opp eller i alle fall kjefte litt på den maltesiske kriminelle mesterhjernen og banden hans. Har du noen spor i saken? Kjenner du en maltesisk røverbande? Vet du hva det mystiske myntsporet kan bety? I så fall vil jeg gjerne høre fra deg. Legg igjen en kommentar med spor som fører til pågripelse eller en god latter, og du kan ende opp som mottaker av finnerlønn**.
*hvis dét er lov å si…
**finnerlønnen består av en flaske Kinn Pilegrim på Tilt, delt søsterlig med undertegnede over et slag Pacman.
Bananbra 
