Posts Tagged ‘parkteatret’
Daniel Johnston på Parkteatret
Det var en mørk og stormfull aften, og Daniel Johnston var i storform.
Nåja, storform og storform, han var i alle fall langt stødigere enn sist gang jeg så ham*. Denne gang skalv han litt på hendene, slet litt med å bla i tekstheftet og sølte en skvett vann, men hadde i det store og hele kontroll på det han fremførte og tidvis kommuniserte han også med publikum. Når Daniel Johnston er i så god form som dette er det ingenting som står i veien for en magisk musikkaften.
Kvelden startet med et par karer på gitar, visstnok nederlandske trubadurer Johnston plukket opp i løpet av turnéen. En av dem, som såvidt jeg kan huske var kliss lik rettsmedisineren i L.A. Noire**, gjorde en grei figur der han klimpret i bakgrunnen. Riktignok føltes han litt overflødig, ettersom han utelukkende spilte nøyaktig de samme kjipe akkordene som vokalisten. Sistnevnte gjorde så godt han kunne for å kanalisere Neil Young, men fremsto mer som en fjerdegenerasjons klone av folkrockhelten. Det er mulig den tilsynelatende overflødige gitaristen var støttekontakten til vokalisten, som på sin side så ut som Kim Larsen på «Kim i Circus»-coveret***.
The Severed Headmaster på veggen i Parkteatret.
Rapunzel**** og jeg hadde gledet oss til neste oppvarmer, og skrytt av ham til Mimi Labonq**** som dermed hadde skyhøye forventninger. The Severed Headmaster innfridde selvfølgelig. Begge gangene jeg har sett ham som en del av den fabelaktige duoen Thinguma*jigSaw, som etter eget sigende opererer i den mildt sagt fascinerende sjangeren «splatterfolk», har jeg blitt oppriktig imponert over stemningen de klarer å fremkalle ved hjelp av den «eerie» musikken og fremtoningen. Også denne konserten ble en opplevelse utenom det vanlige, ikke minst fordi den halshuggede hodemesteren var plassert på en utstikker i veggen i stedet for på scenekanten.
Med dunkel belysning og rød bakgrunn var det nesten litt skummelt å kikke opp på ham, der han sto med banjoen sin og pludret om hvor glad han er i George Romero. Heldigvis har han en utsøkt falsettvibratorøst å bedøve publikum med, samt nydelige folkballader som roer nervene. I tillegg er det ingen tvil om at fyren er både venn og fan av Daniel Johnston, så det var både passende og vel fortjent at han fikk æren av å varme opp for legenden.
Selveste Daniel Johnston. Han er egentlig ikke fullt så bebartet som det ser ut her.
Daniel Johnston inntok scenen med stil, som vanlig iført joggebukse. Denne gang hadde han med gitar, og spilte et par låter alene før de nederlandske trubadurene akkompagnerte ham resten av settet. Gitarspill og sang er ikke lett for en i Johnstons situasjon, og det er klart det hørtes noe bedre ut da han kunne legge fra seg gitaren og konsentrere seg om å synge. Likevel er det ikke det som er viktig når en er på Daniel Johnston-konsert, det blir uansett aldri spesielt bra rent musikalsk. Det er låtene som utgjør opplevelsen. De fantastiske popkomposisjonene han lagde på gutterommet, som aldri fikk behandlingen de fortjente. Melodier så åpenbart fengende at du lurer på hvorfor du ikke har kommet på dem selv, tekster som tidvis er romantisk naive, tidvis direkte geniale. Å se Daniel Johnston fremføre dem for et publikum som setter pris på hvor mye han har betydd for musikken slik vi indienikker til den i dag, er rett og slett rørende.
At Johnston i tillegg bød på en vits(!), småpratet litt og ble tydelig berørt hver gang noen slang en kjærlighetserklæring hans vei, gjorde det hele enda mer fornøyelig. Det faktum at en ekkelt drita fyr stilte seg svaiende direkte foran Rapunzel og forsøkte å ødelegge et par låter ved å skrike særdeles upassende dritt med jevne mellomrom klarte heldigvis bare nesten å ødelegge opplevelsen.
For som sagt, når Daniel Johnston er i form er det ingenting som står i veien for at kvelden blir magisk. Avslutingen var kanskje mest sjarmerende av alt, da Johnston først annonserte at den neste låten ville bli den siste, før han røpte at han hadde et ekstranummer. Så spilte han til slutt låten han vanligvis avslutter med, den bedårende popperlen «True Love Will Find You in the End», og gikk av scenen. Trampeklappingen ville ingen ende ta, så en kar kom til slutt ut og forklarte at «Daniel Johnston er god til mange ting, men å spare på ekstranummeret er ikke en av dem.» Dermed var en av årets store konsertopplevelser over. Heldigvis for deg som ikke var der har jeg enda en videosnutt å by på:
_______________________________________________________________________________________________________
* Med bl.a. Jad Fair og Scout Niblett på Rockefeller i 2008.
** Det skal sies at jeg 1) er særs opptatt av L.A. Noire for tiden og 2) er blottet for evnen til å gjenkjenne ansikter. Med andre ord aner jeg ikke hvordan han så ut i virkeligheten. Jeg tror han hadde hår.
*** For øvrig trygt plassert på topp ti blant de styggeste plateomslagene noensinne.
**** «Mimi Labonq» og «Rapunzel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Øyafestivalen 2011: onsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Onsdag var regnvåt og lang, og enkelte festivalgjengere sutret i de knall gule ponchoene sine. Takket være godt selskap og knakende gode konserter storkoste jeg meg likevel i de fillete tøyskoene jeg vasset rundt i.
Jens Carelius fikk den prestisjefylte oppgaven det er å åpne Øyafestivalen på hovedscenen, Enga. Han gjorde en knall jobb, med sin hyggelige folk og ydmyk og sjarmerende stage banter. Carelius passer kanskje best på en mindre scene, og kommer virkelig til sin rett når han spiller for oppriktig interesserte tilskuere på mer intime klubbkonserter, men klarte stort sett å holde på oppmerksomheten til det spredte publikummet og utgjorde en finfin åpning av festivalen.
Dette er det eneste bildet jeg klarte å ta av Lukestar. Sorry.
Dessverre gikk vi glipp av Aristillus, men det hør og bør seg jo at godsaker krasjer på festival. Neste punkt på programmet ble derfor litt Grant Lee Buffalo og litt Matthew Dear, men ingen av dem imponerte voldsomt. Helt ålreite saker å rusle innom mens man orienterer seg i festivalområdet, men noget forglemmelige konserter. Lukestar var som alltid tipp-topp trivelige å både se og høre. Truls Heggero stilte med godt humør og den sedvanlige pinlige, men akk, så sjarmerende stage banteren du ikke kan la være å falle pladask for. Mildt irriterende sceneantrekk på karen med Rickenbackeren trekker helhetsinntrykket en smule ned, men ikke nok til å ødelegge den gode stemningen energien til bandet skapte.
Alex Ebert, idet han lener seg mot søsteren til Jannicke for å velsigne henne. Tilfeldig skeptiker i forgrunnen.
Edward Sharpe and the Magnetic Zeros var blant Øya-bandene jeg hadde størst forventninger til i forkant. Med sin suggererende skranglefolk ispedd en solid dose hippiesjarm burde de ha potensiale til å servere en knakende god gig. Bandet leverte en rekke bangers, og gjorde seg godt på den mellomstore Sjøsiden-scenen.
Likevel ble det ikke den helt store konsertopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje ble det litt vanskelig å leve seg inn i galskapen til den fiktive Messias-figuren Edward Sharpe der jeg sto med lillesøster og Øya-jomfru Horatio* og hennes venner nede ved vannkanten. Det så i alle fall ut som publikum nærmere scenen ga seg hen til musikken, noe den helhjertede allsangen på sommerhiten «Home«bar vitne om. Spesielt søsteren til Jannicke*, som var så heldig å få håndhilse på vokalist Alex Ebert i løpet av konserten, virket storfornøyd med opplevelsen.
Sharon Jones & the Dap-kings var neste band ut. Hun er ei dronning, det er det ingen tvil om! Iført et fantastisk riste-antrekk med forgylte dingleting danset hun omkring på Enga som om hun hadde Ke$ha-fans på nakken. Makan til energi skal du lete lenge etter, og makan til stemmeprakt finner du ikke! Dessverre rakk jeg bare å høre et par låter før jeg måtte haste til Vika-scenen for å se Destroyer.
Dan Bejar og hans Destroyer var i form, og leverte stort sett upåklagelige versjoner av godsaker du finner på «Kaputt». Elegant synth- og horn-dominert 80-tallspop som ramme rundt Bejars røverhistorier om dop og damer, hva mer kan man ønske seg? Tja, litt entusiasme, kanskje. Bejar tuslet rundt på scenen med en hånd i lomma, og klarte vel ikke akkurat å trollbinde publikum. Det er synd, for låtene og bandet fortjener mer oppmerksomhet enn Øya-publikummet var villige til å vie dem denne onsdagskvelden.
En kort rusletur tilbake til Sjøsiden senere befant Jannicke og jeg oss blant tilskuerne som ventet på James Blake og hans lavmælte piano, silkemyke falsettflørtende stemmeprakt og elegante electronica trygt plassert i dubstep-land. Jeg hadde store forventninger, tross alt hadde jeg tenkt å invitere ham til å fremføre Joni Mitchells uendelig rørende «A Case of You» i begravelsen min. Dessverre sto ikke opptredenen til forventningene, Blake klarte aldri å løfte konserten til nivået albumet troner på, og folk, deriblant Ilsa* og Sandra*, virket ikke spesielt engasjerte i hva som foregikk på scenen. Det var rett og slett litt kjedelig. Synd, men jeg er nesten redd jeg må gå over til Team Jamie Woon.
Fuglene flakset i V-formede piler på himmelen over Sjøsiden mot Enga. Jeg er rimelig sikker på at selveste Kanye West hadde leid dem inn for å vise veien til konserten vi har sett frem til med skrekkblandet fryd i månedsvis. Vi kunne ikke annet enn å møte opp på plenen med en pils i hver hånd, og overgi oss til den vidunderlige galskapen som er Kanye West.
Kanyes Øya-sett var delt inn i tre akter – pretensiøst som faen, men underlig passende for det som i øyeblikket er verdens udiskutabelt største hiphopfenomen. Det hele startet så ekstravagant som en festivalkonsert kan få blitt, med enorme antikk-aktige statuer og horder av dansere på scenen. Kanye sjæl gjorde entré på den eneste naturlige måten – heist opp i en lift over det ekstatiske Øya-publikummet, til de svulstige tonene fra «Dark Fantasy».
Klarte ikke ta bilder under Kanye-konserten, så jeg lånte dette av Pitchfork. De synes sikkert det er greit.
Derfra var festen igang. Kanye serverte banger etter banger, det var nesten surrealistisk å oppleve på nært hold hvor mange fabelaktige popperler «Yeezy» har gitt ut i løpet av karrieren på riktig side av mikrofonen. Fyren eier ikke skam, og benyttet enhver anledning til å påpeke akkurat hvor suksessfull han er: «Go home and check iTunes. I’ve got more hits than anyone.» eller bare «hit after hit after hit«. Med paraden av popgull han leverte på Øya er det ingen som med hånden på hjertet kan motsi ham. Selv ble jeg glad for å høre min gamle favoritt fra videregående, «All Falls Down», men Kanye bød på knallåter for enhver smak. Det eneste som kunne gjort konserten bedre hadde vært om Nicki Minaj hadde tatt turen over atlanteren for å fremføre sitt uovertrufne «Monster»-vers.
Ålreit, det er én ting til jeg kan sette fingeren på: Kanye spilte fanken meg lenge. Det føles helt sprøtt ut å klage på noe sånt. For all del, jeg skulle gjerne ha stått på Enga hele natten og sett den stormannsgale sydhavskongen fremføre mesterverkene sine. Problemet er at jeg gjerne ville benytte meg av Øyanatt-tilbudet også.
Det står i programmet at Middelalderparken skal stenge kl. 23, mens Øyanatt-arrangementene skal begynne 23.30. Det burde gi nok av tid til en kjapp rusletur til de ulike klubbene omkring i Tigerstaden som huser Øyanatt-konsertene. Ryktene vil ha det til at Kanye spilte til nærmere tolv, men jeg måtte praie en taxi allerede ti over elleve. Jannicke og gjengen hennes skulle se Okkervil River, mens jeg hadde billetter til Rapunzel*, Audrina* og meg selv til Josh T. Pearson og Low på Parkteatret. Der hadde Pearson satt igang sin pussige blanding av stand-up-show/folkkonsert ti minutter for tidlig, så jeg gikk fanken klore meg glipp av litt der også. Jeg føler meg snytt for to fabelaktige konsertopplevelser!
___________________________________________________________________________________________
* «Horatio«, «Jannicke«, «Ilsa«, «Sandra«, «Rapunzel«, “Audrina” og «Jezebel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Øyafestivalen 2011: tirsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.
Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.
Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.
The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av «Moviestar«.
Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.
Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.
Eidsvåg-aktig troll med slapp ungdomsholdning og uforholdsmessig god selvtillit.
Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde «Space Dawg»-skjorte og Morten «Morfar» Samdal hadde en med påskriften «take me to space camp» var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.
Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.
Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.
___________________________________________________________________________________________
* «Jannicke«, «Sylvester«, «Mimi Labonq«, «Rapunzel«, «Holger» og «Snooki» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Bananbra 