Bananbra

This is not America's Next Best Friend.

Filologifiasko

with 2 comments

Odd Grenland er oppkalt etter Orvar-Odd. Eller pile-Odd, om du vil. Orvar-Odd, den tre hundre år gamle superhelten med magiske piler og en fullstendig forståelig frykt for spåkoner.

Hägar the HorribleDenne lille lekkerbiskenen av en fun-fact kan jeg servere takket være det faktum at jeg for et halvt års tid siden meldte meg opp i et UiO-fag, mest for å forberede den understimulerte hjernen min på en kommende studietilværelse. Jeg tok en rask titt på aktuelle fag tilgjengelig for enkeltemnestudenter, luket ut de som hadde obligatorisk oppmøte og annet visvas jeg ikke ville få tid til, og gikk for det jeg syntes var mest interessant. Dermed endte jeg opp med NFI1320, Norrøn litteratur.

Hårek av Tjøtta tegnet av Halfdan EgediusEtter planen skulle jeg konsentrere meg om opptaksprøver til en annen skole, i tillegg å tjene til daglig brød gjennom fulltidsjobben min, mesteparten av semesteret. Først da det gjenstod et par uker til eksamen tok jeg frem bunken av herlige sagaer og tekster som sto på pensum, samt det heller knusktørre lærebokstoffet om eddametrikk og historikken rundt den norrøne litteraturen. Etter å ha rast gjennom et par langdryge og noen kjempefestlige sagaer viste det seg at jeg ikke fikk ta eksamen likevel, ettersom jeg ikke hadde levert en obligatorisk kvalifiseringsoppgave. Fytti katta, så surt det er å være sløv og uoppmerksom.

Med andre ord sitter jeg igjen med ålreit oversikt over norrøn litteratur, og noen facts som for vanlige folk på nachspiel ikke vil være fun eller spesielt imponerende.

Beklager på forhånd, alle dere som kommer til å møte meg på et kjøkken med et rødvinsglass etter at byens utesteder har stengt kranene i løpet av sommernettene som kommer. Hvis jeg kjeder deg får du heller ta igjen ved å fortelle meg om den lille snørrvalpen du har gående hjemme eller noe du drømte en gang eller hva du nå enn vil servere fra det kjipe small-talk-repertoiret ditt.

Advertisements

Kramgod kremkis

with one comment

Synes du Joddski er en hardhaus? At Erik og Kriss er steinharde hvitsnippkriminelle? Synes du Tyler, the Creator er tøff når han i «Tron Cat» skryter av å «rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome»? I så fall er det bare å gjemme seg under senga.

Krispy Kreme er en ung og lovende rapper med en knallåt som høster lovord på blant hipsterfiffen i cyberspace. Ikke la deg lure av det tilsynelatende stusselige navnet han har lånt av donut-kjeden over dammen. Krispy Kreme er en knallhard kid med brusende gangsterblod i årene. Og boblende snørr på overleppa. Se, lytt, nyt og be amazed.

Høvli ruvli ravli rei, hurra!

leave a comment »

Som seg hør og bør for en hissig arbeiderklassekvinne vil jeg gjøre mitt for å markere arbeidernes internasjonale kampdag. 1. mai er fortsatt viktig for oss som er underlagt kapitalismens klør og må slite og streve i åtte timer* daglig** for at sagbruksmesterne iblant oss skal holde seg rike på gods og gull. Dessverre kan jeg jo ikke løfte en finger på selve arbeiderdagen, derfor ser jeg meg nødt til å markere den store dagen litt i forkant her på bloggen. Og hva passer vel bedre enn en musikalsk hyllest til de mange staute arbeidsfolkene vi er så heldige å huse her til lands?

Jeg har ikke hørt «Internasjonalen» siden jeg forvillet meg inn på RUs feministfestival i 2004, og nasjonalsangen kan barnekorpsene få beholde. Nei, jeg hopper elegant til selve symbolet på norsk arbeiderklasse, selveste Hans Rotmo. Helst skulle jeg gitt deg «Arbeidslaget hans Johannes Johansen», for den er så jækla fin. Desverre har ingen giddet å slenge den ut på YouTube ennå, så den får du Wimpe frem selv. Jeg regner med at du har den fine dobbelutgaven av «Vømmøl’n» uansett, der er det jo en live-innspilling fra Samfundet på andreplata.

Den nest beste arbeidssangklassikeren i Vømmøl-katalogen er selvfølgelig «Høvlerivisa». Det er så godt å komme over fjortisstadiet og oppdage at teksten har flere artige virkemidler enn rimet på «store tall og store ord» og «gnir seg i sitt nesebor». Ellers er refrenget det mest fengende jeg vet om. Det er rett og slett umulig å la være å synge med, i alle fall med et par små bjørnunger innabords.

 

Avslutningsvis vil jeg bare fraskrive meg ansvaret for videoen. Det er ikke jeg som har laget den. Vel er jeg kanskje arbeiderklassekvinne, men hverken kryssklipping av stillbilder vagt knyttet til sangtekster eller den slags John Deere-estetikk er noe jeg ønsker å la meg forbinde med. I tillegg vil jeg gjerne vise dere kommentarfeltet til videoen, sakset direkte fra YouTube. Det beviser bare hvilken posisjon Vømmøls arbeideranthem har blant dagens ungdom også i 2012.

___________________________________________________________________________________________________________

* minus 30 min. lunsjpause og 5×5 min. røykepause
** minus helger, helligdager, sykedager, «sykedager», flyttedager og feriedager

Hva får du om du krysser Rammstein og Kaptein Sabeltann?

with 7 comments

«Dritt», tenker sikkert du. Og det er neigu ikke så langt fra riktig svar. Det er kanskje noe tidlig å kåre årets dritteste plate allerede i mars, spesielt med tanke på at Insane Clown Posse har noe på trappene i august, men herre min hatt – Staal er noe forbanna ræl.

At de minner mistenkelig om det vulgære industriellmetallsirkuset Rammstein er kanskje ikke så rart, Staal oppstod tross alt i asken til tributebandet Rammsund, som spilte Rammstein-låter oversatt til nynorsk. I tillegg har de fått med seg soloartisten, Urørt-duden og Lene Alexandra-produsenten Vinter in Hollywood, uten at det ser ut til å ha tilført prosjektet noe positivt. Den insisterende liksomskumle Kaptein Sabeltann-hvesingen er heller ikke noe særlig trivelig å hvile ørene på. Jeg orker ikke snakke om det. Hør sjæl.

Written by bananbra

30/03/2012 at 22:27

Bitch, u cain’ tell me nothin’

with one comment

Zach Galifianakis. Ja, han pussige fyren som visstnok var mye morsommere før makkverket «Hangover». Will Oldham. Ja, han litt Cro-Magnon-aktige visesangeren som vanligvis er forbundet med sårbar melankoli under aliaset Bonnie ‘Prince’ Billy.

Hva er vel mer naturlig enn at denne duoen tar Kanye West-bængeren «Can’t Tell Me Nothing» med dit den hører hjemme? En typisk amerikansk bondegård kan være vel så hood som øvre middelklassestrøk i Atlanta. Hvem trenger vel en hydraulikk-pimpin’ Lexus når du kan heve og senke frontlasteren for å imponere innavlede budeier? Bondelivet har aldri vært så innbydende.

Lil’ Lido

with one comment

Rekk opp hånda, de som gleder seg til LidoLido-albumet! «Pretty Girls and Grey Sweaters» er rett rundt hjørnet, og jeg kommer til å stå foran alle fjortisjentene i køen. Jeg kødder ikke, fyren er jo knall. Har du sett den nye one take-videoen til «Chop it Up«? Makan til kreativ norsk musikkvideo har vi ikke sett siden… Vel, siden i våres, da Cold Mailman-bængeren traff YouTube.

Glem det Skrillex-aktige rælet av en remix som havnet på den nyeste Hits for Kids-plata. «Different» er en fabelaktig låt, denne nye videoen er mega, og plata kommer til å bli kjempemessig. Hipp hurra for fyren med både pop- og hip-hop-Norges beste engelskuttale. Og tenk det, dere – han er bare elleve år!

Written by bananbra

23/01/2012 at 21:36

Fra ingenting til nett-TV-tryner

leave a comment »

På tide med en innrømmelse: To ganske ukledelige interesser tatt i betraktning av min ellers plettfrie personlighet er tatoveringer og herremote. Selv om jeg ikke kan noe om noen av delene, med unntak av alle mytene Miami- og L.A. Ink har foret meg med samt litt trivia om Paul Smith, som jeg ikke engang har sansen for rent stilmessig*. Nå som jeg endelig har gått hen og tatt min ultrahippe Neutral Milk Hotel-tættis** har ikke tatoveringsinteressen blitt noe særlig mindre heller, og jeg blir fascinert av alle tættishistorier, uansett hvor harry de er.

Bleckan til venstre og Danne til høyre. Søte gutter, si.

Derfor ble jeg umiddelbart interessert da den nye web-serien til SVT ble omtalt i det stadig fornøyelig snobbete DN-magasinet D2. «Danne & Bleckan – Från ingenting till någonting» handler om Daniel «Danne» Eriksson og Anders «Bleckan» Bleckhorns, to killar fra «betongen», en Stockholm-forstad kalt Högdalen. Guttene har vokst opp under vanskelige forhold og aner ikke engang hvordan man oppbevarer penger i banken. Likevel har de, mye takket være Dannes imponerende pågangsmot og promoteringsinstinkt, bygget opp en av de mest kjente og omdiskuterte kroppskunstsjappene i Sverige. De regnes også for å være blant de mest innflytelsesrike i dagens svenske motebilde.

Bleckan startet tatoveringskarrieren med knappenål og blekk etter å ha puslet med tegning og grafitti i ungdomsårene. Stilen hans bærer klart preg av at han er selvlært, og det går i enkle bokstaveringer og figurer i gråtoner ispedd noen mer avanserte og detaljerte urbane motiver. Serien består av ti 15 minutter lange episoder som skildrer livene til gjengen som holder til i Salong Betong. Hverdagen består av en del henging i eller utenfor salongen med iPhone i den ene hånden og pils i den andre, samt en del barnepass mellom tatoveringene.

I Salong Betong er det takhøyde for sjarmerende skrivefeil.

Det blir en del klisjéaktige historier om noe som kan virke som en litt påtatt gængsteraktig livsstil, men tidvis oppstår sjarmerende øyeblikk som bryter den tilsynelatende knallharde fasaden. Det varmer hjertet når Bleckan proklamerer at han ikke stoler på noen eller noe, ei heller sunnhetsmerkingen på matvarer. Han uttrykker også bekymring for at kiosken på hjørnet bare selger Red Bull, de burde jo heller selge Brämhults slik at kidsa får med seg mer enn reklamen på TV. Når skuespilleren Matias Varela får fritt spillerom på leggen til Bleckan velger han å pryde den med påskriften «SNNABA CA$H». Mye moro å glede seg til, altså.

«Danne & Bleckan» er på ingen måte revolusjonerende TV, men verdt å ta en titt på av flere grunner. Det er gøyalt å se at SVT har brukt tid og ressurser på å utvikle og produsere en serie som kun vises på nett. Det er en gjennomført stilig produksjon som til web-serie å være ser unektelig godt ut, og det gjør jaggu hovedpersonene også. Uansett hvor harry det er kan jeg ikke noe for det – menn i oppbrettede hvite skjorter og tatoverte sleeves er en guilty pleasure***. Bleckan er en kjekkere utgave av Mark Wahlberg, mens Danne er en langt mindre creepy Knutby-pastor, og begge er kjekke på Fred Perry-vis. Hvis du er som meg og liker denslags synes jeg du bør gi serien en sjanse før den fjernes fra SVT Play.

Første episode finner du her.

__________________________________________________________________________________________________

* Med de små fargerike, ofte krampaktig «artige» detaljene blir det hele litt for Moods of Norway-harry for meg, altså.
** Ta det med ro, jeg har tykkinfattede Wayfarer-aktige briller og blogg i tillegg. Alt er på stell, si.
*** Det er mest derfor jeg liker Gardar Eide Einarsson.