Øyafestivalen 2011: torsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.

Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.

Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.

Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.

Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.

Janelle Monáe vant Øya.

Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.

Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.

Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.

Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, «The Earth is not a Cold Dead Place». Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.

Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.

Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.

På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.

Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ «Fifty-Fifty Clown» i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.

Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.

Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.

Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets «Burst Apart» og fabelaktige «Hospice» fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.

Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen «Bear». Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.

___________________________________________________________________________________________

* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki» og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!

Øyafestivalen 2011: onsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Onsdag var regnvåt og lang, og enkelte festivalgjengere sutret i de knall gule ponchoene sine. Takket være godt selskap og knakende gode konserter storkoste jeg meg likevel i de fillete tøyskoene jeg vasset rundt i.

Jens Carelius fikk den prestisjefylte oppgaven det er å åpne Øyafestivalen på hovedscenen, Enga. Han gjorde en knall jobb, med sin hyggelige folk og ydmyk og sjarmerende stage banter. Carelius passer kanskje best på en mindre scene, og kommer virkelig til sin rett når han spiller for oppriktig interesserte tilskuere på mer intime klubbkonserter, men klarte stort sett å holde på oppmerksomheten til det spredte publikummet og utgjorde en finfin åpning av festivalen.

Dette er det eneste bildet jeg klarte å ta av Lukestar. Sorry.

Dessverre gikk vi glipp av Aristillus, men det hør og bør seg jo at godsaker krasjer på festival. Neste punkt på programmet ble derfor litt Grant Lee Buffalo og litt Matthew Dear, men ingen av dem imponerte voldsomt. Helt ålreite saker å rusle innom mens man orienterer seg i festivalområdet, men noget forglemmelige konserter. Lukestar var som alltid tipp-topp trivelige å både se og høre. Truls Heggero stilte med godt humør og den sedvanlige pinlige, men akk, så sjarmerende stage banteren du ikke kan la være å falle pladask for. Mildt irriterende sceneantrekk på karen med Rickenbackeren trekker helhetsinntrykket en smule ned, men ikke nok til å ødelegge den gode stemningen energien til bandet skapte.

Alex Ebert, idet han lener seg mot søsteren til Jannicke for å velsigne henne. Tilfeldig skeptiker i forgrunnen.

Edward Sharpe and the Magnetic Zeros var blant Øya-bandene jeg hadde størst forventninger til i forkant. Med sin suggererende skranglefolk ispedd en solid dose hippiesjarm burde de ha potensiale til å servere en knakende god gig. Bandet leverte en rekke bangers, og gjorde seg godt på den mellomstore Sjøsiden-scenen.

Likevel ble det ikke den helt store konsertopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje ble det litt vanskelig å leve seg inn i galskapen til den fiktive Messias-figuren Edward Sharpe der jeg sto med lillesøster og Øya-jomfru Horatio* og hennes venner nede ved vannkanten. Det så i alle fall ut som publikum nærmere scenen ga seg hen til musikken, noe den helhjertede allsangen på sommerhiten «Home«bar vitne om. Spesielt søsteren til Jannicke*, som var så heldig å få håndhilse på vokalist Alex Ebert i løpet av konserten, virket storfornøyd med opplevelsen.

Sharon Jones & the Dap-kings var neste band ut. Hun er ei dronning, det er det ingen tvil om! Iført et fantastisk riste-antrekk med forgylte dingleting danset hun omkring på Enga som om hun hadde Ke$ha-fans på nakken. Makan til energi skal du lete lenge etter, og makan til stemmeprakt finner du ikke! Dessverre rakk jeg bare å høre et par låter før jeg måtte haste til Vika-scenen for å se Destroyer.

Dan Bejar og hans Destroyer var i form, og leverte stort sett upåklagelige versjoner av godsaker du finner på «Kaputt». Elegant synth- og horn-dominert 80-tallspop som ramme rundt Bejars røverhistorier om dop og damer, hva mer kan man ønske seg? Tja, litt entusiasme, kanskje. Bejar tuslet rundt på scenen med en hånd i lomma, og klarte vel ikke akkurat å trollbinde publikum. Det er synd, for låtene og bandet fortjener mer oppmerksomhet enn Øya-publikummet var villige til å vie dem denne onsdagskvelden.

En kort rusletur tilbake til Sjøsiden senere befant Jannicke og jeg oss blant tilskuerne som ventet på James Blake og hans lavmælte piano, silkemyke falsettflørtende stemmeprakt og elegante electronica trygt plassert i dubstep-land. Jeg hadde store forventninger, tross alt hadde jeg tenkt å invitere ham til å fremføre Joni Mitchells uendelig rørende «A Case of You» i begravelsen min. Dessverre sto ikke opptredenen til forventningene, Blake klarte aldri å løfte konserten til nivået albumet troner på, og folk, deriblant Ilsa* og Sandra*, virket ikke spesielt engasjerte i hva som foregikk på scenen. Det var rett og slett litt kjedelig. Synd, men jeg er nesten redd jeg må gå over til Team Jamie Woon.

Fuglene flakset i V-formede piler på himmelen over Sjøsiden mot Enga. Jeg er rimelig sikker på at selveste Kanye West hadde leid dem inn for å vise veien til konserten vi har sett frem til med skrekkblandet fryd i månedsvis. Vi kunne ikke annet enn å møte opp på plenen med en pils i hver hånd, og overgi oss til den vidunderlige galskapen som er Kanye West.

Kanyes Øya-sett var delt inn i tre akter – pretensiøst som faen, men underlig passende for det som i øyeblikket er verdens udiskutabelt største hiphopfenomen. Det hele startet så ekstravagant som en festivalkonsert kan få blitt, med enorme antikk-aktige statuer og horder av dansere på scenen. Kanye sjæl gjorde entré på den eneste naturlige måten – heist opp i en lift over det ekstatiske Øya-publikummet, til de svulstige tonene fra «Dark Fantasy».

Klarte ikke ta bilder under Kanye-konserten, så jeg lånte dette av Pitchfork. De synes sikkert det er greit.

Derfra var festen igang. Kanye serverte banger etter banger, det var nesten surrealistisk å oppleve på nært hold hvor mange fabelaktige popperler «Yeezy» har gitt ut i løpet av karrieren på riktig side av mikrofonen. Fyren eier ikke skam, og benyttet enhver anledning til å påpeke akkurat hvor suksessfull han er: «Go home and check iTunes. I’ve got more hits than anyone.» eller bare «hit after hit after hit«. Med paraden av popgull han leverte på Øya er det ingen som med hånden på hjertet kan motsi ham. Selv ble jeg glad for å høre min gamle favoritt fra videregående, «All Falls Down», men Kanye bød på knallåter for enhver smak. Det eneste som kunne gjort konserten bedre hadde vært om Nicki Minaj hadde tatt turen over atlanteren for å fremføre sitt uovertrufne «Monster»-vers.

Ålreit, det er én ting til jeg kan sette fingeren på: Kanye spilte fanken meg lenge. Det føles helt sprøtt ut å klage på noe sånt. For all del, jeg skulle gjerne ha stått på Enga hele natten og sett den stormannsgale sydhavskongen fremføre mesterverkene sine. Problemet er at jeg gjerne ville benytte meg av Øyanatt-tilbudet også.

Det står i programmet at Middelalderparken skal stenge kl. 23, mens Øyanatt-arrangementene skal begynne 23.30. Det burde gi nok av tid til en kjapp rusletur til de ulike klubbene omkring i Tigerstaden som huser Øyanatt-konsertene. Ryktene vil ha det til at Kanye spilte til nærmere tolv, men jeg måtte praie en taxi allerede ti over elleve. Jannicke og gjengen hennes skulle se Okkervil River, mens jeg hadde billetter til Rapunzel*, Audrina* og meg selv til Josh T. Pearson og Low på Parkteatret. Der hadde Pearson satt igang sin pussige blanding av stand-up-show/folkkonsert ti minutter for tidlig, så jeg gikk fanken klore meg glipp av litt der også. Jeg føler meg snytt for to fabelaktige konsertopplevelser!

___________________________________________________________________________________________

* «Horatio«, «Jannicke«, «Ilsa«, «Sandra«, «Rapunzel«, “Audrina” og «Jezebel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Til skogs for å skyte Stubbefolket

Stikker til skogs, jeg. Med Audrina*, Rapunzel* og Kinn-øl i bagasjen. Dere kan vel kose dere med Stubbefolket så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herre min hatt, er ikke det det verste du har sett? Tenk at folk kjøper dette til barna sine. Stakkars folk. Dette er jo verre enn de jævla blånissene. Vet du hva? Det er verre enn Holocaust.

Skummel stubbegubbe

Nuvel, jeg tar turen til ferieparadiset Vrådal. Lover å skyte stubbefolket hvis jeg ser dem.

__________________________________________________

* “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
__________________________________________________
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

In Gowan Ring i Maridalen

Den første årlige* Snippen-festivalen fant sted i Maridalen utenfor Oslo i går, og det store trekkplasteret var den amerikanske folk-poeten B’eirth med hans neofolk-prosjekt In Gowan Ring. Jeg er så heldig å ha fått sett ham to ganger tidligere**, men de nydelige omgivelsene rundt hagen konsertene ble holdt i gjorde opplevelsen til noe helt spesielt.

Nå skal det sies at jeg ikke er det mest rurale vesenet her til lands, men jeg fikk assosiasjoner til gamle dagers leirskoleturer da Rapunzel***, Audrina*** og jeg droppet NSB-kaoset og drosjet til Maridalen. Grønne enger, frodig skog og en og annen katt som lusket i gresset gjorde det hele ganske eksotisk for min del. Festivalen fant sted i hagen til fyren som arrangerte den, visstnok en kirketjener i Maridalen kapell. Uhyre trivelig!

Rapunzel flauntet sine håndsydde rederikaksesko som kledte ham utmerket. Selv tuslet jeg rundt med BI-harry Fred Perry-sko.

Selv om Maridalen kun ligger et Hattestad-kast fra Oslo sentrum virker det som befolkningen der er nevenyttige vikinger som klarer å snekre sceneskur og benker og komposttoaletter på løpende bånd. Et intrikat presenningsystem sørget for at regnet ikke ødela opplevelsen, og det hele var rett og slett særdeles godt gjennomført.

Ettersom platekompiser ikke kan ta seg fri i helgene som dere andre latsabber, ankom vi ikke festivalen før første artist var ferdig og den meksikanske matserveringen var ferdig for kvelden. Audrina*** var sulten og gråt og bar seg, men de eksepsjonelt trivelige folkene i merch-boden var innstilt på å mette alle sultne sjeler og disket opp med noe grub til henne likevel. Makan til serviceinnstilling, gitt!

Andre artist på programmet var Maria Solheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde hun var identisk med Maria Arredondo. Med andre ord var jeg naturlig nok skeptisk frem til det viste seg at hun slett ikke var noen Arredondo, snarere en dugelig god trubadur.

Maria Solheim i Maridalen.

Jeg skammer meg faktisk en smule over fordommene, for Solheims trivelige visesett sammen med en solid dose nordnorsk sjarm passet storveis inn i de nydelige omgivelsene. En festivaldeltaker, muligens beslektet med Solheim selv (ettersom hun visstnok bor i nabohuset til festivalarrangøren), felte en tåre da hun fremførte en hyggelig nordnorsk låt om «ei kvinnehand», og Rapunzel var tydeligvis på gråten selv.

Hadde det ikke vært for at jeg brukte opp alle pengene mine på den nyeste Birch Book-platen, en utsøkt utgivelse i vinyl- og CD-format med en trivelig «patch» på kjøpet, hadde jeg kanskje plukket opp en Maria Solheim-CD eller to. Jeg skal i alle fall sørge for å sjekke ut det hun har utgitt tidligere, for er det i nærheten av så trivelig som det hun fremførte på Snippen-festivalen er det jaggu verdt det.

Simen Tangen på Snippen-festivalen, med Silje Huleboer utenfor synsvidde.

Så var det Simen Tangens tur til å innta sceneskuret. På festivalplakaten trekkes det paralleller til Bob Dylan og Nick Drake, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i, men det han spilte denne kvelden var i det minste ispedd en solid dose typisk «indie»-vokal som i beste fall var sjarmerende, men ofte rett og slett skingrende sur. Med noe uheldig engelskuttale og litt for naivistiske tekster for min smak (ikke bruk ordet «dude» i en sangtekst med mindre du har jækla god grunn til det og forstår begrepets bruksområde!) ble det litt Sjur-Lyseid-møter-Bad-Cash-Quartet og kleint.

Tangen hadde med seg en jente som lyder det klingende artistnavnet Silje Huleboer, og hun var jaggu utstyrt med en guddommelig stemmeprakt. Det skal også sies at Simen Tangen er en særs dyktig gitarist, med godt grep om tradisjonell folk-klimpring. Selv om duettene med fiffig gutt/jente-inndeling av vokalen var ganske sjarmerende var det klart beste av deres sett åpningslåten, en nydelig norsk folkesang der Silje Huleboers klokkerene røst og Tangens gitarspill virkelig kom til sin rett.

Høydepunktet var selvfølgelig B’eirth selv, som på sedvanlig vis trollbandt publikum med stemningsfull middelaldersk folk. Med sin hjemmelagde pæreformede gitar fremførte han materiale både fra In Gowan Ring- og Birch Book-utgivelser samt et par velvalgte covere. Rapunzel har bedre oversikt over låttitler enn meg, og jeg må innrømme at jeg kun kjente igjen halvparten av låtene han spilte selv om jeg med årene har opparbeidet en fin liten B’eirth-samling. Blant høydepunktene for min del var nydelige «Dandelion Wine«, «Boat of the Moon» og den usedvanlig rørende coverutgaven av «The Shepherd’s Call«.

Beklager den ustø filmingen, i tillegg til å ha fått i meg et par pils og noen slurker av Rapunzels kommunistlevning av en lommelerke skalv jeg nok litt ekstra på hånden av den magiske stemningen B’eirth fylte hagen med. Utover det åpenbare, nemlig å fastslå at konserten til B’eirth var direkte utsøkt, har jeg ikke ordforråd til å beskrive den. Derfor avslutter jeg med nok en videosnutt, der B’eirth fremfører en nyskrevet låt og dere i tillegg får et eksempel på den bedårende*** stage banteren han stilte med da han slet med å bestemme seg for hva han skulle fukte ganen med.

* forhåpentligvis!
** Rapunzel har sett ham hele tre ganger tidligere, og jeg er nokså misunnelig på ham fordi han var tilstede på den visstnok fabelaktige konserten i Maridalen kapell i 2007.
*** “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
**** B’eirth er så bedårende at jeg dævver. Sist vi så ham, på Garage for et par år siden, oversteg han enhver intimgrense og holdt samtalen kun centimeter fra ansiktene våre. Denne gangen klemte han meg før jeg hadde sagt et ord. Hælledussen.

Tulibu dibu douchoo

Etter at Audrina* spilte Harry Nilsson-utgaven av «Without You»** fra Nilsson Schmilsson-albumet høyt i platesjappa har jeg hatt «tulibu dibu douchoo»- utgaven fra bulgarsk Idol på hjernen. I tilfelle det fortsatt er noen der ute som ikke har hørt den, føler jeg ansvar for å spre videoen til massene her fra blöggen. Kos deg!

* “Audrina” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Nei, det er ikke Mariah Carey som skrev denne hellige gralen av ballader, selv om det var hennes versjon du danset klamme stilledanser til på «klubben» som tolvåring. Originalt er det en Badfinger-låt.