Tilbake til hverdagen

I etterkant av terroraksjonene i regjeringskvartalet og på Utøya har jeg tatt et par avstikkere fra den sedvanlige dritten jeg spyr ut i cyberspace, og det har resultert i en voldsom økning treff på bloggen*. Det er selvfølgelig storveis, men jeg kommer likevel til å gå tilbake til det lettbeinte fjaset jeg har holdt på med til nå.

Jeg er ikke skikket til å skrive om alvorlige ting, så selv om jeg fortsatt er sterkt preget av tragedien kommer jeg altså til å avstå fra å skrive mer om den. Med dette innlegget vil jeg oppsummere et par ting jeg fortsatt har på hjertet i forbindelse med Anders Behring Breivik, terrorangrepene og reaksjonene som har oppstått i ettertid.

Det fineste bildet jeg fant av Glenn Beck. Ser ut som det er fra GQ, de er sikkert ikke så opptatt av opphavsrett.

Glenn Becks Hitlerjugend-vås
En av de mer bisarre reaksjonene på terroren må være Glenn Becks infamøse Hitlerjugend-utspill. Kronidioten, som nylig fikk sparken fra sin stilling som programleder og politisk kommentator for den skammelig upartiske, høyrevridde «nyhetskanalen» Fox News, lirte av seg følgende hårreisende utsagn dagen etter massakren på Utøya:

«There was a shooting at a political camp, which sounds a little like the Hitler Youth, or whatever. I mean, who does a camp for kids that’s all about politics? Disturbing.«

Becks smakløse forsøk på å bruke Utøya-tragedien som grunnlag for det sedvanlige nazi-pøsevevet hans vakte selvfølgelig oppsikt både i norsk og internasjonal presse. Frank Aarebrot gikk så langt som å kalle ham både fascist og «en vulgær propagandist som forsøker å overgå Joseph Goebbles» i denne Dagbladet-saken om opptrinnet.

Dere som kjenner til Glenn Beck fra før har sikkert allerede fått med dere at fyren har «nazi tourettes«, så annet enn smakløse nazi-anklager var det kanskje ikke å vente fra den kanten.

Pinlig nyhetsdekning og islamhets
Det var i det hele tatt mye dårlig nyhetsdekning om terroraksjonene. Altfor mange journalister og vanlige nettdebattanter verden over trakk forhastede slutninger, og beskyldte ganske raskt Al-Quaida eller bare muslimer generelt for å stå bak bomben i regjeringskvartalet.

The Suns forside 23/7. Hvorfor de syntes "20 dead" passet best mellom anførselstegn må du spørre dem om.

The Sun var raskt på pletten med en forside de sikkert antok var perfekt ettersom de fikk kalt det en «Al-Quaida-massakre», og samtidig sørget for å sikre seg i tilfelle det skulle være andre enn favoritterroristene som sto bak – de skrev det tross alt i anførselstegn. Classy.

Stort sett var jeg imponert over norsk nyhetsdekning, både fredag kveld og dagene som fulgte. De hadde en vanskelig jobb, og løste den taktfullt. En av de få gangene jeg og flere med meg reagerte var da det jeg antar er informasjonssjefen ved Tinghuset informerte pressen i forkant av fengslingsmøtet mandag 25. juli.

Det var besluttet at møtet skulle gå bak lukkede dører, og en gjøk blant det oppmøtte pressekorpset stilte en del utidige spørsmål, tydelig indignert over ikke å få innpass. Det hele var ganske pinlig å se på, og den ivrige karen med alle spørsmålene fremsto som en skamløs sommervikar, desperat etter å stille kritiske spørsmål der det slett ikke passet seg.

Nuvel, selv om det er synd at sensasjonskåte journalistvikarer gjorde jobben til stakkarene på Tinghuset hakket verre i en allerede vanskelig situasjon, er det selvfølgelig en bagatell i forhold til islamhetsen som foregikk i diskusjonsfora på nett og blant diverse medieaktører i timene etter at eksplosjonen inntraff.

The Colbert Report om islamofobien
Heldigvis tok Stephen Colbert ansvar og gjorde narr av de konservative amerikanske mediene som dreit seg ut med forhastede beskyldninger mot de skumle muslimene. For de som ikke kjenner til fyren – Stephen Colbert er en fiktiv konservativ og stokk dum talk show-vert spilt av Stephen Colbert, en kløktig politisk satiriker som ser ut som kjærlighetsbarnet til Rob Lowe og Bob Saget. «The Colbert Report» er en spin-off av Jon Stewarts «The Daily Show«, der Colbert parodierer de patetiske patriot-programmene som florerer over dammen.

The Daily Show hadde for øvrig en fiffig sak om hvor defensive konservative amerikanske medier ble så fort det ble kjent at Anders Behring Breivik hevder å være kristen. Det må være lov å unne seg litt underholdning etter en uke som naturlig nok har vært tung for alle. Og hva er vel en bedre kilde til underholdning en erkekonservative amerikanske drittsekker?

Torgeir Bjellands smakløst uhyggelige kommentar på Per-Willy Amundsens Facebook-status.

Torgeir Bjelland – en forbanna drittsekk
Jo, én ting er bedre – å gjøre narr av Torgeir Bjelland. Du har ikke hørt om ham, sier du? Vel, gjøken er tidligere bokser og nå bare nazist i Norgespatriotene, et sprøtt parti som stilte til stortingsvalg i 2009 med én eneste kampsak – å stoppe ikke-vestlig innvandring til Norge. Glup gjeng, med andre ord.

Bjelland er faktisk dummere enn de fleste jeg har sett, selv i de dypeste avkrokene av cyberspace. Og det absolutte lavmål må være den uhyggelig ekle kommentaren han gulpet opp på Facebook-statusen til Per-Willy Amundsen, som for øvrig heller ikke er kjent for å være spesielt innvandringsvennlig.

Nå som vi vet hvordan fredagskvelden utviklet seg er kommentaren til Bjelland nok til å gi enhver grøsninger, men det er så absolutt ikke første gang fyren sprer uhygge på internett. Han har nemlig egen blogg.** Den er for sprø til at jeg klarer å la være å avslutte dette (antakeligvis) siste blogginnlegget mitt om terrorangrepene med et aldri så lite screenshot. Dette, mine damer og herrer, er hva fjonballen mener om hip-hop:

________________________________________________________________________________________________

* I løpet av de siste par dagene har godt over 6500 folk vært innom. Rimelig sikker på at kun to av dem er søsteren min.
** Tar forbehold om at dette er så dumt at det kanskje er noen som kødder med ham, men jeg lar tvilen komme ham til onde.

Nærmiljø #1: Till innfo

Det er ingen tvil om at jeg gjennom bloggen min har et samfunnsansvar, og bør gå foran som et godt eksempel. En ting som er viktig for meg å formidle er hvor hyggelig det er å ta seg tid til å nyte omgivelsene og trives i ditt eget nærområde. Neida.

Men serri, det er så mye fjernt som foregår i nabolaget mitt. Jeg må dele det med noen. Folk som poster ræl på Facebook hele tiden er teite, og jeg har så få blogglesere uansett, så jeg starter rett og slett en ny feuilleton* her. Den vil nok hovedsaklig inneholde bilder av rare ting jeg finner i nærheten av kråkeslottet** mitt.

Denne uhyggelige beskjeden hang klistret på heisen i en av oppgangene som fører til mitt lune rede. Begge heisene er i skrivende stund ute av drift, men vanligvis er de bare vekselvis i ustand. Annenhver uke, omtrent. Litt kjipt for eventuelle rullestolbrukere, men vi får krysse fingrene for at byens rullestolbrukere har valgt å bo i bygninger som er noget mer tilrettelagte for det enn her, hvor du må opp minst ett trappetrinn, maks 164.

Min umiddelbare reaksjon da jeg så lappen var at fordommene mine nok en gang viser seg å stemme; du trenger ikke fullføre ni års skolegang for å bli heismontør. Deretter ble jeg enormt skuffet da jeg innså at «Kone» er navnet på det heisrelaterte firmaet. Akk, ja.

_____________________________________________________________________________________________________

* Eller følgetong, om du vil
* Jeg har ikke egentlig noe kråkeslott, til det er jeg altfor ung og fattig. Likevel føler jeg at jeg ellers har såpass mye til felles med Bjarte Tjøstheim at jeg like gjerne kan begynne å omtale leiligheten min som nettopp dét.

Alt du trenger å vite om Kate Middleton…

…finner du her. Min gode venn Archibald* sendte meg linken, så han får ta æren for oppdagelsen av denne fabelaktige bloggen. Her finner du bilder med tekst som på utmerket vis fremstiller prinsessen/hertuginnen/prinsegemalinnen(?) som den jordnære «Kate the commoner» hun er. Jeg har lånt** et par bilder for å illustrere hvor festlig det er. Vær så god:

Hehehehehe. Jeg vet at dette kan se ut som skadefryd grunnet i sjalusi, men jeg er ærlig talt bare glad på Kate Middletons vegne. Glad for at hun har oppnådd alle pikers drøm – å bli et internett-meme.

Særriøst, jeg blir ikke lei. Dette er jo vel så morsomt som Grace van Cutsem, hun derre gretne brudepiken, vet du.

Disclaimer 1:
Jeg vet at det er en og annen skrivefeil i bildetekstene, men som jeg bittert har fått erfare må man i enkelte tilfeller må overse skrivefeil og prøve å hygge seg på tross av dem.

Disclaimer 2:
Nei, jeg har ikke fulgt med på dette kongelige sirkuset av et bryllup. Bare kjedet meg litt og saumfarte de råtne kjendisfokuserte nettavisene, lix.

* “Archibald” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** stjålet

Skikkelig «bra» reklame, liksom

Ti "kniver" i hjertet, mor og "far" i døden, liksom.

Min tidligere sjef, P-Diddy*, fikk med seg min langvarige avhengighet av såkalte failblogs, og tipset meg om en fabelaktig trivelig sådan for noen måneder siden. Den heter «The «Blog» of «Unnecessary» Quotation Marks» og er en nyttig ressurs for oss som liker bildebevis på at menneskeheten er i krise. Dustemikler bruker anførselstegn i hytt og pine, tilsynelatende uvitende om at det får leseren til umiddelbart å anta at budskapet er ironisk ment. Folk forveksler ofte anførselstegn med det å understreke et poeng ved å sette et ord i kursiv eller, nettopp, å understreke det. Dermed får setningen ofte stikk motsatt betydning av det fjonballen i utgangspunktet mente.

Det var derfor med stor henrykkelse jeg, tradisjonen tro, bladde om til innholdsfortegnelsen i årets påske-Donald. På motstilt side var det nemlig en annonse for Floradix, en «skikkelig energi bombe» (med særskrivingsfeil og hele sulamitten), som inneholdt et knakende godt norsk eksempel på anførselstegnforvirringen som sprer seg som en farsott gjennom vårt fortapte samfunn. Creepy unger som i hvert fall «ikke» er trette og slappe? Grøss.

* “P-Diddy” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Titsfordriv

Ballekanon. Jeg hadde jo tenkt å ta over bloggdronningtronen etter at Voe abdiserte, og planen var å blogge jævlig ofte slik at noen til slutt ville snuble over et av innleggene mine og tilby meg jobb eller noe. Jeg innser nå at jeg allerede etter tre uker har begynt å miste interessen. Klassisk ADHD-attention span, med andre ord. Nuvel, det eneste som kan holde på interessen min lenge nok til å fullføre et blogginnlegg akkurat nå er å skrive om det som har overtatt for skrivingen som go to tidsfordriv.

For dere uinvidde: Angry Birds går ut på å slenge sinte fugler mot nervøse griser.

Angry birds
Trenger jeg si mer? Jeg har nettopp gått hen og nok en gang blitt forført av Apple-menigheten, hvilket resulterte i splitter ny telefon av typen i. Det første jeg gjorde var selvfølgelig å laste ned Angry Birds-æppen*. Jeg hater egentlig spillet, det er ikke så bra som folk skal ha det til. Likevel klarer jeg ikke legge det fra meg.

Her om dagen prøvde jeg til og med å spille mens jeg gikk hjem fra jobb, og stoppet først da jeg sparket borti de flunkende nye Reebok-skoene til heksa som sitter og tigger borte ved Frokostkjelleren. All tiden jeg egentlig burde ha brukt til å lære meg å faktisk bruke vidunderet har gått med til å slenge de jævla fuglene rundt med spretterten. Jeg aner ikke hvordan man setter på caps lock engang. Det er bare såvidt jeg klarer å lure den overivrige stavesjekkefunksjonen. Apropos stavegreia, det gir meg en elegant og sømløs overgang til det andre tidsfordrivet som opptar meg for tiden. Nemlig…

Damn You Auto Correct!
Jeg har en forkjærlighet for såkalte «failblogs», sånne billige nettsider som samler morsomheter innenfor én sær kategori. Som regel oppdager jeg en slik en, får dilla på den i et par dager, før jeg brått får nok og aldri besøker den igjen. Så oppdager jeg selvfølgelig en ny noen uker senere. Av nevneverdige jeg har frekventert er Yahoo Answer Fails, The «Blog» of «Unneccessary»Quotation Marks samt kongen av dem alle, Engrish.com.

Nå som jeg har skaffet meg snobbephone og selv opplevd den enerverende stavedritten med de fjerne ordforslagene, er selvfølgelig kombinasjonen failblog og iPhone uimotståelig. Før pleide jeg å se på MTVs «Made» mens jeg spilte Super Mario Galaxy og løste kryssord, hvilket føltes som rimelig effektiv multitasking jeg i det minste kunne lære noe av**. Tidligere i dag opplevde jeg et nytt lavmål i livet, der jeg satt og så på «Hellstrøm rydder opp» på Macca, «Fire stjerners middag» på fjernsyn og leste autostavetabber innimellom Angry Birds-brettene. Samtidig, altså. Til mitt forsvar hadde jeg bare på lyden på Hellstrøm-programmet***.

Samma det, jeg lover å prøve å bli bittelitt mindre taper og rette oppmerksomheten mot bloggen igjen om et par dager. Snakkas da!

* hadde jeg vært gutt ville selvfølgelig det første jeg gjorde være å prøve å navigere på telefonen med tissen.
** da tenker jeg selvsagt på «Made». Kryssord er for lett, dem lærer jeg sjelden noe nytt av. Av «Made» har jeg blant annet lært at man ikke skal legge seg ned og skrike når noen kritiserer steppingen din, for hvis du heller reiser deg opp og fullfører talentshowet mot alle odds vil du minst få deg en klem av de kule breakdanserne. Makan til moralprogram skal du lete lenge etter. Jeg planlegger utelukkende å oppdra mine fremtidige avkom gjennom «Made»-maratonene på MTV.
*** «Du føkket opp sausen! Dette smaker… det smaker… papp!»