Posts Tagged ‘kanye west’
Bitch, u cain’ tell me nothin’
Zach Galifianakis. Ja, han pussige fyren som visstnok var mye morsommere før makkverket «Hangover». Will Oldham. Ja, han litt Cro-Magnon-aktige visesangeren som vanligvis er forbundet med sårbar melankoli under aliaset Bonnie ‘Prince’ Billy.
Hva er vel mer naturlig enn at denne duoen tar Kanye West-bængeren «Can’t Tell Me Nothing» med dit den hører hjemme? En typisk amerikansk bondegård kan være vel så hood som øvre middelklassestrøk i Atlanta. Hvem trenger vel en hydraulikk-pimpin’ Lexus når du kan heve og senke frontlasteren for å imponere innavlede budeier? Bondelivet har aldri vært så innbydende.
Øyafestivalen 2011: onsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Onsdag var regnvåt og lang, og enkelte festivalgjengere sutret i de knall gule ponchoene sine. Takket være godt selskap og knakende gode konserter storkoste jeg meg likevel i de fillete tøyskoene jeg vasset rundt i.
Jens Carelius fikk den prestisjefylte oppgaven det er å åpne Øyafestivalen på hovedscenen, Enga. Han gjorde en knall jobb, med sin hyggelige folk og ydmyk og sjarmerende stage banter. Carelius passer kanskje best på en mindre scene, og kommer virkelig til sin rett når han spiller for oppriktig interesserte tilskuere på mer intime klubbkonserter, men klarte stort sett å holde på oppmerksomheten til det spredte publikummet og utgjorde en finfin åpning av festivalen.
Dette er det eneste bildet jeg klarte å ta av Lukestar. Sorry.
Dessverre gikk vi glipp av Aristillus, men det hør og bør seg jo at godsaker krasjer på festival. Neste punkt på programmet ble derfor litt Grant Lee Buffalo og litt Matthew Dear, men ingen av dem imponerte voldsomt. Helt ålreite saker å rusle innom mens man orienterer seg i festivalområdet, men noget forglemmelige konserter. Lukestar var som alltid tipp-topp trivelige å både se og høre. Truls Heggero stilte med godt humør og den sedvanlige pinlige, men akk, så sjarmerende stage banteren du ikke kan la være å falle pladask for. Mildt irriterende sceneantrekk på karen med Rickenbackeren trekker helhetsinntrykket en smule ned, men ikke nok til å ødelegge den gode stemningen energien til bandet skapte.
Alex Ebert, idet han lener seg mot søsteren til Jannicke for å velsigne henne. Tilfeldig skeptiker i forgrunnen.
Edward Sharpe and the Magnetic Zeros var blant Øya-bandene jeg hadde størst forventninger til i forkant. Med sin suggererende skranglefolk ispedd en solid dose hippiesjarm burde de ha potensiale til å servere en knakende god gig. Bandet leverte en rekke bangers, og gjorde seg godt på den mellomstore Sjøsiden-scenen.
Likevel ble det ikke den helt store konsertopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje ble det litt vanskelig å leve seg inn i galskapen til den fiktive Messias-figuren Edward Sharpe der jeg sto med lillesøster og Øya-jomfru Horatio* og hennes venner nede ved vannkanten. Det så i alle fall ut som publikum nærmere scenen ga seg hen til musikken, noe den helhjertede allsangen på sommerhiten «Home«bar vitne om. Spesielt søsteren til Jannicke*, som var så heldig å få håndhilse på vokalist Alex Ebert i løpet av konserten, virket storfornøyd med opplevelsen.
Sharon Jones & the Dap-kings var neste band ut. Hun er ei dronning, det er det ingen tvil om! Iført et fantastisk riste-antrekk med forgylte dingleting danset hun omkring på Enga som om hun hadde Ke$ha-fans på nakken. Makan til energi skal du lete lenge etter, og makan til stemmeprakt finner du ikke! Dessverre rakk jeg bare å høre et par låter før jeg måtte haste til Vika-scenen for å se Destroyer.
Dan Bejar og hans Destroyer var i form, og leverte stort sett upåklagelige versjoner av godsaker du finner på «Kaputt». Elegant synth- og horn-dominert 80-tallspop som ramme rundt Bejars røverhistorier om dop og damer, hva mer kan man ønske seg? Tja, litt entusiasme, kanskje. Bejar tuslet rundt på scenen med en hånd i lomma, og klarte vel ikke akkurat å trollbinde publikum. Det er synd, for låtene og bandet fortjener mer oppmerksomhet enn Øya-publikummet var villige til å vie dem denne onsdagskvelden.
En kort rusletur tilbake til Sjøsiden senere befant Jannicke og jeg oss blant tilskuerne som ventet på James Blake og hans lavmælte piano, silkemyke falsettflørtende stemmeprakt og elegante electronica trygt plassert i dubstep-land. Jeg hadde store forventninger, tross alt hadde jeg tenkt å invitere ham til å fremføre Joni Mitchells uendelig rørende «A Case of You» i begravelsen min. Dessverre sto ikke opptredenen til forventningene, Blake klarte aldri å løfte konserten til nivået albumet troner på, og folk, deriblant Ilsa* og Sandra*, virket ikke spesielt engasjerte i hva som foregikk på scenen. Det var rett og slett litt kjedelig. Synd, men jeg er nesten redd jeg må gå over til Team Jamie Woon.
Fuglene flakset i V-formede piler på himmelen over Sjøsiden mot Enga. Jeg er rimelig sikker på at selveste Kanye West hadde leid dem inn for å vise veien til konserten vi har sett frem til med skrekkblandet fryd i månedsvis. Vi kunne ikke annet enn å møte opp på plenen med en pils i hver hånd, og overgi oss til den vidunderlige galskapen som er Kanye West.
Kanyes Øya-sett var delt inn i tre akter – pretensiøst som faen, men underlig passende for det som i øyeblikket er verdens udiskutabelt største hiphopfenomen. Det hele startet så ekstravagant som en festivalkonsert kan få blitt, med enorme antikk-aktige statuer og horder av dansere på scenen. Kanye sjæl gjorde entré på den eneste naturlige måten – heist opp i en lift over det ekstatiske Øya-publikummet, til de svulstige tonene fra «Dark Fantasy».
Klarte ikke ta bilder under Kanye-konserten, så jeg lånte dette av Pitchfork. De synes sikkert det er greit.
Derfra var festen igang. Kanye serverte banger etter banger, det var nesten surrealistisk å oppleve på nært hold hvor mange fabelaktige popperler «Yeezy» har gitt ut i løpet av karrieren på riktig side av mikrofonen. Fyren eier ikke skam, og benyttet enhver anledning til å påpeke akkurat hvor suksessfull han er: «Go home and check iTunes. I’ve got more hits than anyone.» eller bare «hit after hit after hit«. Med paraden av popgull han leverte på Øya er det ingen som med hånden på hjertet kan motsi ham. Selv ble jeg glad for å høre min gamle favoritt fra videregående, «All Falls Down», men Kanye bød på knallåter for enhver smak. Det eneste som kunne gjort konserten bedre hadde vært om Nicki Minaj hadde tatt turen over atlanteren for å fremføre sitt uovertrufne «Monster»-vers.
Ålreit, det er én ting til jeg kan sette fingeren på: Kanye spilte fanken meg lenge. Det føles helt sprøtt ut å klage på noe sånt. For all del, jeg skulle gjerne ha stått på Enga hele natten og sett den stormannsgale sydhavskongen fremføre mesterverkene sine. Problemet er at jeg gjerne ville benytte meg av Øyanatt-tilbudet også.
Det står i programmet at Middelalderparken skal stenge kl. 23, mens Øyanatt-arrangementene skal begynne 23.30. Det burde gi nok av tid til en kjapp rusletur til de ulike klubbene omkring i Tigerstaden som huser Øyanatt-konsertene. Ryktene vil ha det til at Kanye spilte til nærmere tolv, men jeg måtte praie en taxi allerede ti over elleve. Jannicke og gjengen hennes skulle se Okkervil River, mens jeg hadde billetter til Rapunzel*, Audrina* og meg selv til Josh T. Pearson og Low på Parkteatret. Der hadde Pearson satt igang sin pussige blanding av stand-up-show/folkkonsert ti minutter for tidlig, så jeg gikk fanken klore meg glipp av litt der også. Jeg føler meg snytt for to fabelaktige konsertopplevelser!
___________________________________________________________________________________________
* «Horatio«, «Jannicke«, «Ilsa«, «Sandra«, «Rapunzel«, “Audrina” og «Jezebel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
Topp ti, tjueti
Musikkåret 2010 har vært preget av skuffende utgivelser fra artister jeg har hatt store forventninger til. Det er kjipt å innse at heltene ikke alltid innfrir, men heldigvis har det tilsynelatende stusselige musikkåret også bydd på hyggelige overraskelser i albumform samt en dugelig håndfull enkelthits. Her er noen av låtene jeg har hygget meg mest med i 2010*:
10. Ariel Pink’s Haunted Grafitti: «Round and Round»
Ariel Pink har visstnok lenge vært knyttet til freak-folk-scenen, og var også den eneste Paw Tracks-artisten som ikke var med i Animal Collective. Med andre ord burde jeg sikkert ha hørt om fyren for lenge siden.
Dessverre dukket han ikke opp på radaren min før all verdens musikkbransjefolk trykket denne første singelen fra «Before Today» til sine klamme brystkasser. Retropop med funky bassgang som nasket rett ut fra Marianne Faithfulls «Broken English» er ikke å forakte, og etter å ha latt den vokse på meg noen måneder kan jeg ikke annet enn å slenge meg på hylekoret. Årets nest beste discolåt, hands down.
Videoen under er selvsagt ikke den offisielle musikkvideoen, men fortjener en titt takket være aerobics-jukkingen til John Travolta og Jamie Lee Curtis.
9. Robyn: «Dancehall Queen»
2010 har selvfølgelig vært Robyns år. To og et halvt album er ikke noe å kimse av, selv om det naturligvis er en del fillers på hver plate. Det er flust av hits på dem også, så det er vanskelig å plukke ut én. «Dancehall Queen» er kanskje en outsider, og ikke den låta Robyn-fans flest kicket på fra starten, men den herlige blandingen av seig reggae, Diplo-beats og pur pop gjør låten til en real feelgood-sang og min knepne favoritt fra trilogien.
«I came to dance, not to socialize». Stort triveligere blir det ikke.
8. Kanye West: «All of the Lights»
Musikkens Verdens største douche kan i alle fall klemme ut bængers. Jeg har ikke hørt maken til fest-smash siden «All Falls Down» (den med den syrete flyplass-videoen med hun derre fra Clueless, vet du) fra debutskiva. Den episke, stjernespekkede «So Appalled» er selvfølgelig også nevneverdig når året skal oppsummeres, men det er altså «All of the Lights» som har sneket seg inn i kommersrap-hjertet mitt.
Blåserne, versene, den hule trommelyden og hele sulamitten er rett og slett uimotståelig for min del. I tillegg er dette utvilsomt årets beste bruk av Rihanna, og det er jo bra at noen har litt kustus på kjerringa når hun tydeligvis ikke klarer å mekke noen hits på egenhånd lenger.
7. Sufjan Stevens: «Vesuvius»
Fabelaktig maksimalismepop fra Sufjan. Det er egentlig vanskelig å bare trekke frem én låt fra den siste platen hans til denne listen, og jeg kunne strengt tatt like gjerne valgt kembosøte «Futile Devices» eller den 25 minutter lange syretrippen «Impossible Soul». Grunnen til at jeg likevel ender opp med «Vesuvius» er at den er så usedvanlig catchy. Jeg har hatt «Vesuvius, fire and fire, follow me now as I favor the ghost» på hjernen siden oktober.
Noen som blir med på en sånn derre flash mob-dans? Vi kan gjøre det under utdelingen av Nobels fredspris neste år, for eksempel. Bare studér movesene Sufjan demonstrerer i videoen under her, så er vi good to go.
6. John Grant: «Jesus Hates Faggots»
Første gang jeg hørte denne låten var i julestria på jobb i platesjappa. Med andre ord var det klin umulig å konsentrere seg om den, og alt jeg fikk med meg var en lang rekke provoserende ord, som «redskins», «kikes», «spics», «niggers» og «Jesus». Heldigvis ga jeg den en real lytt da både første og andre byttedag hadde kommet og gått, og oppdaget at den, i likhet med resten av platen («Queen of Denmark»), er et særs personlig oppgjør med John Grants fortid.
Selve lydbildet er ikke helt min greie, og selv om hele Midlake er med på lasset får jeg ikke helt grep om platen, noe som kanskje ikke er så rart ettersom Mojo visstnok kåret den til fjorårets beste. Derimot synes jeg det funker kjempemessig på akkurat denne låten. Litt harry college-rock-følelse er ikke feil når teksten er en eneste lang rant om hvor sjuke fordommer rednecksa over dammen klarer å prakke på barna deres og hvordan det preger dem. Potensiell allsang-klassiker, dette.
‘Cause you tell me that Jesus, he hates Fruit Loops, son they told you that when you were young Pretty much anything you want him to like sit-coms, paedophiles and kangaroos (…) Men who cannot tame their wives, weaklings, cowards and bull-dykes and when we win this war on society I hope your blind eyes will be opened and you’ll see
5. Håkan Hellström: «Jag vet vilken dy hon varit i»
Rørende som bare Hellström gjør’e. Det er ikke tvil om at Hellström har tapt seg voldsomt siden den fabelaktige debuten «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Nyplata, «2 steg från Paradise» har sine øyeblikk, men er i all hovedsak rotete kakofoni med alt for mye fløyter og alt for lite substans. I tillegg har vokalen til den Göteborgske matrosromantikeren gått fra å være sjarmerende falsk til rett og slett skremmende dårlig. Unntaket er denne smertefulle balladen, der den naivistiske stemmeskiftefyllikrøsten virkelig kommer til sin rett. Teksten er som en trivelig novelle, og jeg må innrømme at den ble hakket mer imponerende da jeg faktisk konsentrerte meg litt og innså at Håkan-bråkan ikke bare visste hvilken by hun hadde vært i.
4. Cold Mailman: «Time is of the Essence»
Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor Cold Mailman ennå ikke har fått sitt vel fortjente gjennombrudd. Her har de gått hen og snekret en tilnærmet perfekt popperle, og så blir den ikke a-listet på radioen engang? Fytti katta.
Denne låten har vært en live-favoritt en god stund i forkant av plateslippet nå i høst, og albumversjonen skuffet ikke. Trivelig tekst kombinert med en aldeles utsøkt melodi, det hele akkompagnert av lekne gitarlicks og herlig suggererende perkusjon. Låtskriver og orkesterleder Ivar Bowitz serverer akkurat passe tilbakelent og lettbeint vokal, noe som kler Cold Mailmans melodiøse indiepoplåter særs godt. Sjekk også ut singelen «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me«.
groove.no Rastløs #9 – Cold Mailman from groove.no on Vimeo.
3. Dunderhonning: «Ny Aveny»
Denne låten er vel strengt tatt noen år gammel, men såvidt jeg vet først utgitt offisielt på «Sakte ut av fokus» i fjor. Et nydelig stykke skranglerock med intrikat gitarføring, rikelig med skarptrommekant og en tekst som kan måle seg med oppvekstromaner et sted mellom Benjamin Leberts «Crazy» og J.D. Salingers «Catcher in the Rye».
Du kan laste ned mp3-en gratis på last.fm (eller enda bedre, stikk og kjøp skiva!)
2. Arcade Fire: «The Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)»
Uten tvil årets beste discolåt! Og så er det selveste Arcade Fire som serverer den – hvem skulle trodd det? Det er uendelig godt å høre at Régine Chassagne får litt spillerom på nyplata, som etter min smak i alt for stor grad er preget av Win Butlers gubbete «indie-anno-2007»-stil. Vokalen til Chassagne er så jækla rar og god, og ligger så fint oppå den merkelig fengende discorytmen som ligger til grunn gjennom hele låten. Den allsang-vennlige melodien gjør låten til en het kandidat til årets outsider-anthem, noe som ytterligere forsterkes av den herlige teksten:
They heard me singing and they told me to stop quit these pretentious things and just punch the clock These days my life, I feel it has no purpose but late at night the feelings swim to the surface ‘Cause on the surface the city lights shine they’re calling at me, come and find your kind Sometimes I wonder if the world’s so small that we can never get away from the sprawl
1. Susanne Sundfør: «The Brothel»
Det har vært klin umulig å unngå Sundfør i år. Med denne låten alene har hun fullt fortjent all anerkjennelse hun har fått både i norsk og utenlandsk presse – det er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt noensinne. Helt siden jeg for første gang hørte henne fremføre den på en EMI-showcase før jul i forfjor, alene med el-orgelet og omkranset av stearinlys, har jeg hatt den i bakhodet.
Det er noe vanvittig gripende ved den dystre stemningen i låten, som vedvarer helt til den plutselig tar en overraskende optimistisk vending mot slutten. Susanne Sundførs særegne og skjøre stemmeprakt kler det tunge orgellydbildet utrolig godt, og hvis ikke Sundfør får en Spellemann* eller tre for dette skal jeg personlig sage av ørene til alle med stemmerett.
Flere bængers fra 2010:
- Kanye West: «So Appalled»
- Kvelertak: «Ulvetid»
- Big Boi: «Shutterbugg»
- Kråkesølv: «Lær mæ noe nytt i dag»
- Surfer Blood: «Catholic Pagans»
- The Megaphonic Thrift: «Talks Like a Weed King»
- Best Coast: «Crazy for You»
- Dunderhonning: «Bølgeskum»
- Yeasayer: «Ambling Alp»
- Sleigh Bells: «Rill Rill»
- Haust: «Skate Rock»
- Belle and Sebastian: «I Want the World to Stop»
- The Drums: «Best Friend»
- Chieftains & Ry Cooder ft. Los Campesinos: «El Caballo»
- Frightened Rabbit: «Things
- The Depreciation Guild: «Crucify You»
- Justin Townes Earle: «Harlem River Blues»
- Cold Mailman: «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me»
I tillegg er jeg nødt til å nevne den vanvittig enerverende Lissie-låten «When I’m Alone«. Jeg klarer ikke bestemme meg om den er stygg eller fin, men den er så catchy at den ikke kan ignoreres. Jeg velger å kalle den en guilty pleasure. Stjæle fra Fleetwood Mac kan hun i alle fall, det skal hun ha.
* Dette er ikke nødvendigvis de beste låtene fra året som gikk, men de som har preget året i størst grad for min del. Hvis du vil ha en liste over de beste låtene fra 2010 kan du vel bare se på tracklisten til Youth Pictures of Florence Henderson-platen.
** Dette ble skrevet før Sundfør-gate pt. 2, altså.
2010: En plateodyssé
Dere som har fulgt meg siden min spede bloggbegynnelse way back in ’05 vet at jeg ikke klarer å la være. Ved nyttårstider hvert bidige år hoster jeg opp en liste over fjorårets favorittutgivelser av den musikalske sorten, og plasserer den i cyberspace med denne pretensiøse, men akk, så velklingende tittelen.
I år som i fjor vil jeg starte med en liten disclaimer-rant: det faktum at slike lister offentliggjøres så tidlig er bullshit. Jeg rekker ikke høre alt som er bra i løpet av et år, og når du i tillegg tar growerne med i betraktningen er det garantert slik at listen ville sett ganske annerledes ut om bare noen få måneder. Når det er sagt, her følger mine foreløpige 2010-favoritter i stigende rekkefølge.
21. Kråkesølv: Bomtur til Jorda
Kråkesølv, Kråkesølv, Kråkesølv. Etter å ha brukt fjoråret på å se dem live så mange ganger som mulig (endte vel på 11-12 etterhvert) og forsøke å overbevise alle som ville høre om at Bodøbændet er det beste som har skjedd musikk-Norge siden Jan Werner tok kvelden, sier det seg selv at jeg hadde høye forventninger til andreplata. Det var nesten ikke til å unngå at jeg ble en smule skuffet.
Joda, Kråkebollane har fortsatt leken gitarføring, indienaivitet i stemmeprakten og en uovertruffen evne til å omskrive klisjeer til fiffige one-linere i deres intrikate og særegne tekstunivers. Platen er også full av knallgode poplåter som jeg har latt meg imponere av gjennom mang en konsert i løpet av fjoråret. Problemet er at disse ikke alltid gjør seg like godt på plate som fra scenekanten. Jeg velger å skylde på Greni.
En annen ting som irriterer meg med nyplata er at jeg ikke synes den fungerer som et helhetlig album i like stor grad som debuten. Sammensetningen og rekkefølgen på låtene virker litt umotivert, og selv om visa «Lærebok/Hodepute» er skikkelig trivelig føles den litt malplassert. Egentlig skulle jeg ønske Kråkesølv fullstendig kunne gitt seg hen til emo-uttrykket de har lagt seg til, som funker særs godt på «Levanes død», «Mannekeng» og den fabelaktige «Lær mæ noe nytt i dag». Det er bare så uendelig lekkert i kombinasjon med det post-rock-aktige lydbildet de er kjent for.
Det skal sies at jeg er ekstra streng mot Kråkesølv. For all del, plata er fin. Det er nok av knakende gode øyeblikk som alene ville gjort albumet verdt hylleplass hos enhver musikkinteressert, så løp og kjøp og sånn.
20. The Depreciation Guild: Spirit Youth
I fjor digga jeg Pains of Being Pure at Heart, i år digger jeg The Depreciation Guild – sistnevnte sideprosjektet til trommisen i førstnevnte. Fengende reinspikka poplåter på løpende bånd, bestående av beundringsverdig meloditeft parret med 8-bit-lydbilde. Sånt blir det fengende kombinasjon av, serr’u. Enkelte låter fremstår dessverre som langt svakere enn hits’a, og det bidrar til at platen ikke kryper lengre opp på listen. Likevel en popperle som anbefales som soundtrack også til neste sommers grillfester.
19. Small Black: New Chain
Debutplata til Small Black er finfin fra ende til annen, den består av ti såkalte «chillwave»-låter som best nytes sammen som et helhetlig album. Dette er sløy electronica som sender tankene i retning den shoegaze-aktige elec-en du finner i svenske tenåringsfilmer fra starten av 2000-tallet. Pitchfork beskrev følelsen du får av lydbildet, både på platen og den selvtitulerte EP-en, som «a sunrise bike ride with a head full of weed«, og det kan jeg søren klype meg skrive under på.
18. Justin Townes Earle: Harlem River Blues
Slapp og fin countryplate som klarte å snike seg inn på lista helt på tampen av fjoråret takket være noen gjennomspillinger i romjulens bytterush i platesjappa samt en særs trivelig kjøretur fra Tigerstaden til hjembyen på selveste nyttårsaften. Fyren med det hyggelige navnet synger tidvis med en kledelig skurrete indierøst, samtidig som countryknekken skinner gjennom akkurat der den skal. I tillegg høres både han og det lekre rockabilly-aktige arrangementet så uimotståelig slapt og likegyldig ut at kontrasten til de tidvis fryktelig såre tekstene er slående. Ta for eksempel den glimrende åpningslåten og tittelsporet «Harlem River Blues»:
Lord, I’m goin’ uptown
to the Harlem river to drown
dirty water gonna cover me over
and I’m not gonna make a sound
17. Male Bonding: Nothing Hurts
Tvers igjennom trivelig Sub Pop-perle smekkfull av kjappe fuzzbefengte lo-fi-gladlåter med hint av post-punk her og der, og atpåtil en søt akustisk ballade med vokalhjelp fra Vivian Girls som avslutningsspor. Jeg har inntrykk av at tekstene ikke er de dypeste skjeene i skuffen, men det gjør retten og sletten ingenting. Lydbildet tar meg tilbake til 90-tallet, og alle som kjenner meg vet at det tross alt er der jeg trives best.
16. Wavves: King of the Beach
Snørrete surferock på speed, det er ikke mye som er koseligere enn sånt. Dette er rølpete garasjepunk-estetikk ispedd enkelte synthkledde syrespor som avveksling. Det hele er fint balansert, og bidrar sammen med den generelle fuck you-stemningen til å gjøre dette til en av feelgood-favorittene fra året som var.
My, my own friends
hate my guts
But so what?
Who gives a fuck?
15. Tigers Jaw: s/t*
Uimotståelig kose-emo! Denne skylder jeg Henrik en stor takk for. Tigers Jaws selvtitulerte gir meg assosiasjoner til mine glansdager som so-cal-poppunk-tilhenger sent på nittitallet, og det er utelukkende en god opplevelse. Det er få ting som gjør meg så glad som sutrete tenåringsangst-tekster, flerstemt whinevokal og melodiøse garasjebandriff. Er du uenig kan du bare drite i å komme på Broder Daniel-festen min.
14. Tame Impala: Innerspeaker
Knallsterk debut fra det australske psy-rock-bandet. Dette er en mesterlig blanding av psykedelia og seig 70-tallsrock som overgår fjorårets Kasabian-bænger «Where Did All the Love Go?» og ellers sender tankene i retning Dungen.
13. Sleigh Bells: Treats
Det første som slo meg da jeg hørte «Treats» for første gang var den iørefallende kontrasten mellom vokalist Alexis Krauss og den tilsynelatende kaotiske støyen som omringer henne. Støyen er det Derek E. Miller (fra Poison the Well!) som står for, med distortion i massevis over alt fra alarm-aktige gitarriff til korpslignende trommerytmer. Stemmen til Krauss er hele tiden imponerende fjellstø, og binder det hele sammen med gøyale tekster til en leken sjangerblanding jeg sjelden har hørt maken til.
Keep thinking ’bout every strange thing, yes
wonder what your boyfriend thinks about your braces
What about them?
I’m all about them
Six such straight A’s, cut ’em in the bathroom
12. Kanye West: My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Kanye er den mest ufordragelige musikeren jeg vet om. Han er på nivå med Fred Durst anno 2001. At han likevel klarer å klemme ut årets desidert mest kritikerroste album er intet mindre enn en bragd. Og fytti katta, folk har jo rett – platen er et aldri så lite mesterverk.
Fra åpneren, en poppete hip-hop-perle med gospelrefreng ved navn «Dark Fantasy», aner man konturene av noe stort. Derfra triller bænger på bænger ut av anlegget, hver mer grandios enn den forrige. Joda, autotune-samplene av soul-refrenger, som med årene har blitt hans varemerke, er å finne på denne plata også. I tillegg får du servert en herlig maksimalistisk blanding av særs underholdende selvransakelse, svulstig barokkpop og pompøs hip-hop, samt fabelaktige gjesteopptredener fra en rekke storheter, som Raekwon, RZA, Jay-Z og årets langbente rosarapfavoritt Nicki Minaj. Jaggu fanken har han fått plass til å sample Bon Ivers fabelaktige «Woods» på den storslåtte «Lost in the World» også.
Det er ingen tvil om at fyren er sprø som et knekkebrød, desillusjonert som en snurrebass og cocky som John Holmes, men hva gjør vel det når hans stormannsgale univers manifesterer seg i et mesterverk som dette?
11. of Montreal: False Priest
Min initielle reaksjon til et nytt of Montreal-album er alltid at jeg blir skikkelig skuffa. Det er klin umulig å la være å sammenlikne alt av nytt materiale med mesterverket «Hissing Fauna, are you the Destroyer?» fra 2007. Heldigvis overvar jeg min aller første of Montreal-konsert i år, en opplevelse som overgår selv The Flaming Lips-show live. Fytti katta, så sprøtt! I ren lykkerus tok det bare et par kjærkomne gjenhør med «False Priest» før jeg var forført og fortapt.
Dere som sier at «False Priest» ikke er like personlig og engasjerende som tidligere of Montreal-plater kan bare gå og ta dere en bolle. Er ikke denne beta fra»Godly Intersex» personlig nok, for eksempel?
I was running from home to school to home, trying to keep my parents together
heir to their chaos, there was such pressure to score high
so I had to drop it, as if I stood a chance after my uncle’s suicide
Everybody looking at me to succeed him as the family’s golden myth
while all my identity mutations were being dosed by books and all the drugs I took
to prove I was brave, but I was so afraid of death without pleasure
Diskohomsene har så mye å glede seg over ellers i of Montreal-universet at de sikkert ikke engang får med seg at lillesøsteren til Beyoncé er med på festen. Bandet får også fullt fortjent årets pris for beste bruk av Janelle Monàe. «False Priest» er en festlig sjangerlek der lystig twee-pop møter langt mørkere tekster, med innslag av psykedelia, tung r’n’b og selvfølgelig plenty av Prince.
10. Beach House: Teen Dream
Utsøkt drømmepop fra Baltimore-duoen. Vokalen til godeste Victoria Legrand er litt hås og whiskeysøt, hvilket utgjør en nydelig kontrast til de repetative gitarlinjene og ellers tidvis psykedeliske arrangementet. Enkelte av låtene er dystre, seige ballader, men «Teen Dream» inneholder stort sett mer optimistiske, drømmeaktige poplåter. De har til og med fått plass til den søvnige kremlåta «Norway», visstnok komponert i løpet av en togreise fra Bergen til Oslo på oppfordring fra Lydverket. Det hele utgjør et nydelig sammensatt album det skal godt gjøres å ikke kose seg med. Beach House leverte også en fabelaktig konsert på fjorårets Hovefestival, sørg for å få sett dem live hvis du får sjansen!
9. Sufjan Stevens: Age of ADZ
Jeg har alltid foretrukket den kristne vise-Sufjan fremfor det mer orkestrale og svulstige han har utgitt, men selv jeg må innrømme at han traff blink med dette smått stormannsgale verket. Her er minimalisme, banjo og kledelig naivitet byttet ut med elektronika, rytmer og autotune. Shit a brick and fuck me with it, Sufjan har til og med begynt å banne.
Den enkle kjærlighetserklæringen «Futile Devices» åpner plata lavmælt og innbydende, og er muligens noe av det søteste jeg har hørt i hele mitt liv.
But you are the life
I needed all along
I think of you as my brother
although that sounds dumb
and words are futile devices
Åpningslåten er kanskje enkel, men det er også det eneste med «Age of ADZ» som kan beskrives på det viset. Resten av plata er en parade av intrikate komposisjoner med lag på lag av godsaker, der du stadig oppdager noe nytt selv etter mang en lytt. Her møtes eksperimentell elektronika og storslått orkesterpop i et mesterlig stort, svulstig og sårt album. Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter ettersom albumet utvilsomt nytes best som det herlig pompøse verket det er, men hvis du har gått gjennom 2010 uten å høre «Vesuvius» og det 25 minutter lange avslutningssporet «Impossible Soul» har du virkelig gått glipp av noe.
8. Kvelertak: s/t
Blodharry blanding av hardcore, metall o g ballerock! Kvelertak har klartdet vanskelige kunststykket å fenge folk i alle aldre og samfunnslag med musikk som er uvanlig tung til å favne så bredt. I løpet av et knapt år har de også rukket å raske med seg superlativer fra både utenlandske og norske anmeldere og harry metall-fanboys.
Selv om plata er så harry at jeg får gåsehud klarer jeg ikke la være å digge den, det er rett og slett noe uimotståelig fengende ved de sylskarpe gitarriffene, den hissige growlingen og det nådeløse tempoet. Det er ikke tvil om at albumet bærer preg av at Kurt Ballou fra Converge bidro som produsent, og nevneverdig er det også at det er John Baizley fra Baroness som har stått for covermekking.
Tekstene er også gjennomført blodharry. Her snakker vi norrønne referanser til slåsskamp og mjød over en lav sko. Vanligvis ville jeg rygget unna tekstlinjer som «utrydd dei svake, og legg dei i lake«, men akkurat i dette tilfelle er det bare nok et kjærkomment element av den vikingromantiserende harryhyggen som gjennomsyrer hele denne perlen av et norsk debutalbum.
7. Dunderhonning: Sakte ut av fokus
Dunderhonning har endelig sluppet oppfølgeren til debuten «Ka du vente på?», og der førsteplata var en interessant debut med enormt potensiale er nyplata en gjennomtrivelig indiepopperle. Dunderhonning har fortsatt imponerende låtmateriale, og med litt renere produksjon kommer det virkelig til sin rett denne gangen.
Plata er smekkfull av lekne poplåter med herlig intrikat gitarbruk og fiffige tekster fremført på Harstad-dialekt med sjarmerende indiesår røst. Med «Ny Aveny» har de levert en knallsterk utfordrer til tittelen «årets låt». Selv om jeg må innrømme at jeg foretrekker «du trør på eggeskall, vær varsom» fra en tidligere versjon fremfor «du trør på tynn is» fra versjonen som kom med på plata, er det fortsatt en av de bedre norskskrevne tekstene jeg noensinne har hørt.
Nostalgi e kun et penare ord førr å huske nåkka feil
Så vis mæ en film av det vi engang gjorde, eller sett seil
For det du sier og det du gjør, du trør på tynn is, så vær varsom
For vi drømme om vidt forskjellige ting, men æ e nykter, æ e sparsom**
Det er selvfølgelig nærliggende å sammenligne Dunderhonning med Kråkesølv, ettersom begge består av unge, talentfulle nordlendinger med meloditeft og sans for artige tekstformuleringer, i tillegg til de åpenbare likhetene i lydbildet. Jeg håper bare Dunderhonning får sitt velfortjente gjennombrudd i 2011 og blir household names som får avslå tilbud om deltakelse i «Skal vi danse?» og «Fire stjerners middag klokka halv åtte hos meg!» slik Kråkesølv garantert allerede gjør.
6. Best Coast: Crazy for You
Jeg tror faen klore meg Best Coast har levert et av tidenes sommeralbum. Detta her er maksimalt koselig, for plata består utelukkende av enkle, tvers igjennom søte poplåter med solbriller på. Det kan være fristende å avskrive Bethany Cosentinos tekster som trivielle på grensen til det latterlige, men herreguden – hun er bare forfriskende ærlig. På «Crazy for You» formidles følelser effektivt gjennom tekstlinjer som følgende (fra «Boyfriend»):
The other girl is not like me
she’s prettier and skinnier
she has a college degree
I dropped out when I was 17
…og denne hakket enklere strofen (fra «Goodbye»)
I lost my job
I miss my mom
I wish my cat could talk
Det er ikke stort mer å gjøre enn å chillæxe og kose seg med Cosantinos klokkerene røst og Best Coasts hyggelige trudelutter om gutter, sol og hurratobakk.
5. Titus Andronicus
Ah, herlig! Rasende trivelig konseptalbum om den amerikanske borgerkrigen, fremført av det uhyre hyggelige New Jersey-bandet Titus Andronicus. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til dem før denne kremplata, men dette gir absolutt mersmak!
Musikkåret 2010 har i stor grad vært preget av at få album har vært knall hele plata til ende. Kanskje det er flere konseptalbum som er løsningen? Sjæl har jeg alltid vært tilhenger av denslags, og det er ikke meg imot om flere gode musikere bare velger seg et tema og holder seg til det. Titus Andronicus beviser med dette at det lar seg gjøre å snekre en skikkelig god fullengder med et fascinerende tema til grunn.
Det er ikke vanskelig å høre at gutta i Titus Andronicus har latt seg inspirere av vårt alles kjære Neutral Milk Hotel. Lydbildet er også ispedd en solid dose garasjepunkrock, og vokalen er tidvis indie-sår som Conor Oberst på sitt beste. Ekstra hyggelig er det at de har klemt inn en og annen Billy Bragg-referanse i tillegg. Det hele kler de fengende anthem-aktige drikkevisene særs godt og bidrar til å gjøre «The Monitor» til en av fjorårets mest spennende plater.
4. Serena-Maneesh: Serena-Maneesh 2: Abyss in B Minor
Endelig har Serena Maneesh levert oppfølgeren til den lekre selvtitulerte debuten fra 2005, og Nicolaisen & co. skuffer ikke. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om tittelen er pretensiøs på grensen til det kvalmende eller bare fjollete som faen, men når plata er så god som dette klarer jeg ikke bry meg.
«S-M 2: Abyss in B Minor» er retten og sletten en skikkelig krevende plate. Lag på lag av seige gitareffekter og suggererende rytmer utgjør et nærmest psykedelisk neo-shoegaze-lydbilde som krever sin kvinne å sette pris på. Du er nødt til å konsentrere deg for å trenge gjennom alle elementene og nå inn til de tunge melodilinjene som utgjør kjernen i hver låt, men det er jaggu faen tilfredsstillende når du gjør det.
I løpet av de to-tre siste årene har jeg vært på en god del konserter, og pussig nok kan du banne på at Emil Nikolaisen dukker opp på 7/10 stykker. Du kjenner ham igjen på bandanaen der han alltid – ALLTID! – prøver å overtale dørvaktene til å slippe ham inn bakstage. Som regel funker det også, han er jo tross alt norsk rock-royalty. Lurer på om han holder på sånn ute i det store utland også, der han rusler rundt med 4AD-kontrakten i rumpetaska, sannsynligvis rett ved siden av eyelineren.
Samma det, Serena-Maneesh fortjener all anerkjennelse de kan få, uansett hvor ufordragelige de måtte fremstå. Arrogansen kler dem godt på scenen, og på plate er de storslåtte ideene kjærkomne i den ellers så ukledelig beskjedne norske musikkfloraen. Uansett er vel dette det nærmeste dagens ungdom kommer «Loveless«.
3. For a Minor Reflection: Höldum í átt að óreiðu
Disse unge islenderne har bare to album på baken, men du verden så stort inntrykk de har gjort på meg. For a Minor Reflection utgjør nok en overraskende stor andel av musikken jeg har hørt på i løpet av de to siste årene. Førsteplaten, «Reistu Þig Við, Sólin Er Komin Á Loft…» burde ha en selvskreven hedersplass i enhver musikkinteresserts post-rock-samling, og med nyplata befester de posisjonen som sjangerens wunderjugender.
Dette er utsøkt post-rock akkurat slik jeg liker det, med drøye, episke oppbyggelser mot svulstige klimaks. Fraværet av vokal gjør ingen verdens ting, disse låtene blir aldri kjedelige. Midt i det storslåtte post-rock-landskapet sniker den lette pianotrudelutten «Dansi Dans» seg inn, og utgjør et snodig, men tiltalende avbrekk.
Ellers vil jeg på det sterkeste anbefale å se For a Minor Reflection live. Kvartetten utstråler en vanvittig spilleglededet er vanskelig å ikke la seg imponere av. Om ikke annet er det koselig å kunne se Ian Curtis glad (serriøst, ass – se hvor mye Guðfinnur Sveinsson ligner!).
2. Kollwitz: «Like Iron I Rust»
Debutplaten til Kollwitz, Bodø-bandet med medlemmer knyttet til godsaker som Cold Mailman, Hjertesorg og The Spectacle, er ren nytelse fra ende til annen. Fabelaktig post-metal ispedd en smule hardcore og en god del doom, hva mer kan man ønske seg?
Kollwitz er kjent for et lydbilde som vender tankene mot Isis og Neurosis, og den særegne hardcore-vokalen gir det seige, dystre post-metal-uttrykket en kledelig vri. «Like Iron I Rust» er gjennomsyret av en tungsindig dommedagsfølelse som gjør det vanskelig å konsentrere seg om noe annet den drøye timen albumet varer, og ikke et sekund av det er kjedelig.
Jeg antar at bandnavnet er et nikk til den tyske ekspresjonisten Käthe Kollwitz, og jeg blir ikke overrasket om hennes grafiske fremstillinger av krig, fattigdom og lidelse er inspirasjonskilde for mye av musikken til Kollwitz. Likevel sitter jeg igjen med en optimistisk følelse når det episke 15 minutter lange tittelsporet er over, men det kan vel like gjerne komme av tanken på at Norge har et så interessant post-metal-band som Kollwitz å by på.
Sjekk dem ut på MySpace, og ta gjerne en titt på denne videoen om norsk pelsdyroppdrett (med noen smakebiter fra Kollwitz som soundtrack):
1. Youth Pictures of Florence Henderson
EPILOG:
Enkelte 2010-utgivelser er jeg rimelig sikker på at jeg kommer til å digge såpass mye at de kanskje ville fått en plass på listen dersom jeg bare hadde hørt dem (nok). Andre var gode, men ikke gode nok til å kjempe seg inn på kremlisten. Følgende 2010-utgivelser er for boblere å regne:
- Laura Veirs: «July Flame»
- Burzum: «Belus»
- Caribou: «Swim»
- Surfer Blood: «Astro Coast
- The Tallest Man on Earth: «The Wild Hunt»
- Haust: «Powers of Horror»
- Big Boi: «Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty»
- Robyns «Body Talk»-trilogi
- Cold Mailman: «Relax; the Mountain Will Come to You»
- The Megaphonic Thrift: «Decay Decoy»
- Susanne Sundfør: «The Brothel»
- No Age: «Everything In Between»
- Danger Mouse & Sparklehorse: «Dark Night of the Soul»
- Okkultokrati: «No Light for Mass»
- Perfume Genius: «Learning»
- Phosphorescent: «Here’s to Taking it Easy»
- The Walkmen: «Lisbon»
- Shining: «Blackjazz»
- Roky Ericksson: «True Love Cast Out All Evil»
- The Magnetic Fields: «Realism»
- Ariel Pink’s Haunted Grafitti: «Before Today»
- Magic Kids: «Memphis»
- Twin Shadow: «Forget»
- Four Tet: «There is Love in You»
* Min gode (og musikkyndige) venn Henrik har gjort meg oppmerksom på at Tigers Jaws selvtitulerte egentlig ble utgitt i 2008. Versjonen jeg har kom i 2010, derfor ble jeg forvirret nok til å plassere den på årsbestelisten. Valgte å la det stå fordi jeg er fornøyd med endelig å ha namedroppet Broder Daniel i et blögginnlegg.
** Tar forbehold om at jeg ikke er helt stø på nordnorske dialekter, gitt. You get the gist of it, liksom.
Bananbra 
