Spill som syndebukk etter 22/7

I hans mye omtalte manifest kommer det klart frem at Anders Behring Breivik er en ivrig tilhenger av videospill. Diverse spill er nevnt flere ganger i løpet av det over 1500 sider lange kompendiet, deriblant flere som kan karakteriseres som relativt voldelige. I disse dagene etter tragedien, preget av sorg, raseri og mange ubesvarte spørsmål, er det naturlig at folk i frustrasjon griper etter halmstrå for å prøve å få grep om hva som gjorde Behring Breivik til en terrorist.

Jeg håpet og trodde at man ville la være å ty til den evinnelige diskusjonen om vold i dataspill nå i kjølvannet av terroraksjonene. Derfor ble jeg skuffet og overrasket da jeg hørte forfatter og rikssynser Arne Berggrens kommentar mot slutten av debatten han tok del i under gårsdagens Dagsnytt 18 på NRK P2.

Dagsnytt 18 fra 27. juli 2011 kan sees i sin helhet på NRKs nettsider.

Magnus Marsdal fra Stiftelsen Manifest og programleder Erik Aasheim i Dagsnytt 18-studio, der Arne Berggren deltok over telefon. Nei, det er ikke en glorie over hodet til Marsdal, bare et aldri så lite koøye i døren.

I studio satt Magnus Marsdal, kjent fra Stiftelsen Manifest og som forfatter blant annet av «FrP-koden», og hevdet at diverse organisasjoner delvis er skyld i de skremmende islamfiendtlige holdningene som har vokst frem i det siste. Blant de som over telefon argumenterte mot ham var partisekretær Björn Söder fra Sverigedemokraterna og Hans Rustad, lederen for det høyrevridde nettstedet document.no. Informasjonsansvarlig i Human Rights Service, Hege Storhaug, fikk også mulighet til å forsvare det pussige utsagnet fra Dagbladets portrettintervju med henne, der hun påsto at hun er villig til å «legge seg på skauen» og dø om hun må når «islamistene kommer for å ta oss«.

Til slutt fikk altså Arne Berggren ordet, og brukte det til å advare mot å bruke «vi skal seire»-retorikk og heller oppfordre debattantene til heller å spørre seg selv hva de kan ha bidratt med i denne sammenhengen. Akkurat det er det vanskelig å argumentere mot, jeg synes også vi bør ta en grundig titt på oss selv før vi høylytt anklager FrP og andre islamkritiske organer for å være delaktige i tragedien. Dessverre vendte han blikket mot spill med dette utsagnet mot slutten av sitt innlegg:

«Er det noe med mine unger som sitter og spiller de samme spillene som Behring Breivik gjorde?«

Det er hårreisende at denne kommentaren fikk avslutte den ellers fornuftige argumentasjonsrekken til Arne Berggren. Når en i utgangspunktet oppfordrer til å unngå å rette forhastet kritikk mot noen etter terroraksjonene er det svært uheldig at han så uanstrengt slenger en kommentar om spillenes mulige påvirkning på gjerningsmannen. Å be foreldre bekymre seg for hvorvidt deres barn spilte de samme spillene som Behring Breivik virker både unødvendig og lite konstruktivt.

Screenshot fra Fallout 3, et spill Anders Behring Breivik og mange andre, inkludert meg selv, setter pris på.

Jeg vil på det sterkeste heller oppfordre til å bruke skjønn. Om din sønn eller datter tilbringer fritiden med et og annet dataspill, om enn av den voldelige sorten, betyr ikke dette i seg selv at det er grunn til å tenne varsellamper. Dersom hun eller han derimot isolerer seg fra omverdenen i stor grad, og i tillegg gir uttrykk for fremmedfrykt-holdninger og paranoide konspirasjonstanker i kombinasjon med usunn interesse for de mest voldelige sekvensene i dataspill, er saken en helt annen.

I går oppsummerte jeg mine egne umiddelbare reaksjoner på Anders Behring Breiviks manifest, og nevnte i den forbindelse spillene som blir omtalt i dagboken mot slutten av kompendiet. Hovedsaklig blir spill som Dragon Age-serien og Bioshock 2 nevnt som tilfeldige kilder til underholdning, i likhet med TV-serier som Spartacus: Blood and Sand, Rome og The Shield. Call of Duty: Modern Warfare 2 blir i tillegg omtalt som «probably the best military simulator out there (…) I see MW2 more as a part of my training-simulation than anything else.» Modern Warfare 2 blir flere steder i kompendiet anbefalt som supplement til «ekte» skytetrening for andre som planlegger terrorangrep.

Spill som simulerer militæroperasjoner, deriblant Call of Duty- og Medal of Honor-seriene, er naturligvis ikke ment som «trening» for terroristspirer, men underholdning på linje med andre tidsfordriv. Spill er underholdning, en kilde til fornøyelse (kanskje også kunst – den diskusjonen skal jeg ikke blande meg inn i her og nå), og ikke noe å umiddelbart peke på som uimotståelig påvirkningskraft for vanlige folk.

_______________________________________________________________________________________________

Til slutt vil jeg igjen tipse om kommentaren som er publisert i Dagbladets spillportal Pressfire.no og papirutgaven 27. juli, signert Snorre Bryne. Den tar for seg spill som syndebukk i forbindelse med terroraksjonene mot regjeringskvartalet og Utøya. Som et aldri så lite malapropos vil jeg foreslå annen interessant lesning i form av et innlegg på bloggen Spillpikene, som omhandler spill som arena for samfunnsdebatt.

Anders Behring Breiviks manifest

Vi er alle sterkt preget av angrepene som utspant seg i Oslo sentrum og på Utøya fredag. En venn av meg overlevde massakren på Utøya, utover det er jeg ikke personlig berørt av tragedien. I likhet med resten av befolkningen er jeg likevel preget i form av avsky mot gjerningsmannen og dyp medfølelse for ofrene og deres pårørende. De siste dagene har vært tunge, og jeg innser at måten jeg valgte å takle sjokket på kanskje ikke har vært optimal; jeg har isolert meg i mine foreldres hus og lest gjennom mesteparten av «2083 – A European Declaration of Independence».

Behring Breiviks ideologi, fremtidsvisjoner og generelle virkelighetsoppfatning er åpenbart forskrudd i forhold til hva de fleste andre opplever. Det er forstyrrende å lese om den påståtte «krigen» han mener å befinne seg i, der han som ridder i et slags korstog for «det kulturkonservative Europa» og dets kamp mot fienden, som omtales som marxistiske forkjempere for et multikulturelt samfunn som tillater islamisering av samfunnet.

Hva betyr «2083»?
På Facebook og diverse diskusjonsfora ser det ut til at mange fortsatt lurer på hva tallet 2083 står for. 2083 er som kjent tittel på Behring Breiviks manifest, samt del av e-postadressen han blant annet oppgir til et av hans ideologiske forbilder, bloggeren Fjordman, der han i document.nos kommentarfelt tilbyr ham å få tilsendt manifestet når det er ferdigskrevet.

En sentral del av Behring Breiviks mytologiske fremstilling av denne krigen er at den er inndelt i tre faser. Det følgende er kopiert direkte fra manifestet:

European Civil War, Phase 1 – 1999-2030
– Islam, 2-30% based on country
– Open source warfare, military shock attacks by clandestine cell systems.
– Further consolidation of conservative forces.
European Civil War, Phase 2 – 2030-2070
– Islam, 15-40% based on country
– Consolidation continues, more advanced forms of resistance groups.
– Preparation for pan-European coup d’états.
European Civil War, Phase 3 – 2070-2083
– Islam, 30-50% based on country
– Pan-European coup d’états. Cultural Communism/multiculturalism defeated in the first
European country followed by the rest.
– The implementation of a Cultural Conservative political agenda begins.
– Execution of cultural Marxist/multiculturalist category A and B traitors initiated.
– Deportation of Muslims initiated.

Med andre ord står 2083 for året som har stor betydning i hans fremtidsvisjon. Nettavisens Side 3 har samlet en oversikt over år 2083s betydning i populærkulturen og andre referanser til dette året. Verdt å merke seg er at det i 2083 er 400 år siden slaget ved Vienna, som er sentral for de reaksjonære folkene bak den anti-islamistiske bloggen Gates of Vienna, der tidligere nevnte Fjordman er en viktig bidragsyter. Enkelte hevder at Behring Breivik var aktiv i kommentarfeltet til Gates of Vienna, men dette avkreftes foreløpig på bloggen ettersom ingen av hans kjente aliaser (som «Sigurd Jorsalfare») er å finne blant blogginnleggenes kommentarer. I tillegg går visstnok en populasjonsmodell for Storbritannia, som Behring Breivik tok utgangspunkt i, til år 2083.

Science fiction og propaganda
Måten Anders Behring Breivik, eller hans pseudonym Andrew Berwick, fremstiller seg selv som en slags pionér i planleggingen av oppbyggingen av samfunnet i etterkant av «krigen», er skremmende. Detaljerte planer for et slags offentlig surrogatisystem og en fosterfamilieordning fremstår som forskrudde science fiction-visjoner. Flere lignende tiltak blir foreslått i manifestet, alt for å øke fødselstall og befolkning av kulturkonservative europeere.

I tillegg er det ekkelt å lese om hans forakt for det moderne urbane Europa, der han mener kvinner forherliger en livsstil han omtaler som “sex and the city/Madonna” lifestyles which involves the glorification of casual sex, multiple sex partners and generally an extremely liberal individualistic lifestyle hostile to the traditional nuclear family values.» Behring Breivik mener at det konservative kvinnesynet han forfekter må spres gjennom propaganda: «Womens “new role” should be actively illustrated and glorified through series, movies and commercials. This will involve significant restrictions in media freedoms and rights. These
restrictions and reforms will result in an increased fertility rate of approximately 0,2-0,3 points.»

Verdt å merke seg er at disse sitatene er hentet fra én av flere alternative samfunnsmodeller Behring Breivik ser for seg, alt like virkelighetsfjernt og mer likt et totalitært science fiction-samfunn.

Et av Anders Behring Breiviks egne bilder fra manifestet. Han skryter gjentatte ganger av eget utseende og egen klesstil, og skal ifølge en barndomsvenn ha fått utført plastisk kirurgi.

Stormanssgalskap og narsissisme
Det er uunngåelig at man prøver å danne et bilde av Anders Behring Breivik gjennom medienes omtale av ham som person, men det er vanskelig å ta hans egen omtale av seg selv i manifestet alvorlig. Generelt er måten Behring Breivik beskriver seg selv på preget av stormannsgalskap og narsissisme. Dette er selvfølgelig bare tanker jeg gjorde meg, uten at jeg skal påberope meg tilstrekkelig fagkunnskap til å si noe for sikkert om ham gjennom mitt inntrykk av manifestet. Likevel ser det ut til at jeg ikke er alene om lignende inntrykk. Dersom du er interessert i en sakkyndigs formening kan du lese uttalelser fra Svenn Torgersen, professor i klinisk psykologi, i denne Dagbladet-saken.

I tillegg til det klart forskrudde i at han ser på seg selv som en frigjører, er det åpenbart at han bruker all omtale av egen person til selvskryt. Ved enhver anledning passer han på å nevne pengene han visstnok tjente på kort tid og materielle goder han har oppnådd, som hans tidligere «bachelor pad» i fasjonable Bogstadveien, Lacoste-gensere og luksusklokken Breitling Crosswind han etterhvert må selge for å finansiere det høye forbruket i planleggingsprosessen da han er isolert på en gård i Hedmark.

Stadig skryter han også av sine påståtte analytiske evner, makeløse psyke, sjarm og intelligens. Behring Breivik rettferdiggjør sin egen mangel på offisiell utdannelse ved å heve seg over samfunnet; ifølge hans egne beskrivelser i manifestet avskyr han det han omtaler som banalt hverdagsliv. I prosessen med å skaffe seg en gård å isolere seg på i sluttfasen av terrorplanleggingen skryter han av sjarm og selgerferdigheter, samt evnen til å «lese» mennesker for lettere å kunne manipulere dem. Dette gjelder også under en hendelse han beskriver i dagboken, der en mann ankommer gården og begynner å fotografere den. Behring Breivik mener å «gjennomskue» mannen som narkotikaspaner på grunnlag av en rask samtale.

Behring Breivik omtaler også sitt eget utseende påfallende ofte, og mener å ha levd et playboy-aktig ungkarsliv der han kunne velge og vrake når det gjelder kvinner. Dette er også blant tingene han hever seg over når han lever som det han mener er en tilnærmet perfekt «ridder» i forberedelsene til «operasjonen». Som kjent ville han likevel oppsøke prostituerte, fordi han mener en pragmatisk tilnærming til livet som ridder der biologiske hensyn blir tatt er bedre enn «misforstått pietisme». Dette avsnittet fra dagboken skrevet mens han bor i Hedmark illustrerer både eget selvbilde og hvordan han ofte trekker inn selvskryt når anledningen byr seg.

«There was a relatively hot girl on the restaurant today checking me out. Refined individuals like myself is a rare commodity here so I notice I do get a lot of attention in both the southern and the northern town. It’s the way I dress and look. There are mostly unrefined/un-cultivated people living here. I wear mostly the best pieces from my former life, which consists of very expensive brand clothing, LaCoste sweaters, piques etc.«

Når Behring Breivik en sjelden gang omtaler seg selv på negativ måte fremstår det for meg som om han likevel indirekte skryter av egen selvinnsikt, som om han vil vise at han er så trygg på sin egen person at han kan tillate seg å fremheve mindre viktige områder han kanskje ikke er perfekt på. Andre ganger tyr han til ansvarsfraskrivelse og bruker det til å illustrere hva som er galt ved samfunnet, for eksempel når han omtaler sin egen hiphop-/taggerbakgrunn eller når han påstår at har blitt noe feminin fordi han vokste opp i en «matriarkalsk» familie uten sin far.

Utklipp av Anders Behring Breivik fra det siste bildet i hans manifest, der også to kvinner er avbildet.

Omtale av familie og venner
Som mange allerede har fått med seg er de siste sidene i manifestet viet bilder av Anders Behring Breivik, et iført frimurerlosje-regalia for 3. grad, et par med «Oslo vest-preppy» piquékrage og genser, og Photoshop-manipulerte bilder med en tungt medaljert paradeuniform og et der han sikter med et våpen. I dagboken mot slutten av manifestet nevner han allerede i desember 2010 at han ikke kan bruke en profesjonell fotograf, ettersom utstyret han vil la seg fotografere med åpenbart ville vekke mistanke. Dette ser han ikke på som et problem, ettersom han mener han kan kompensere for mangel på profesjonelt utstyr med sine «Photoshop skills».

Det siste bildet, på aller siste side i manifestet, har såvidt jeg har sett ennå ikke blitt publisert i mediene, og det med god grunn. Her er Anders Behring Breivik nemlig fotografert med det som tilsynelatende er hans mor og søster, sannsynligvis fra sistnevntes bryllup. En kan bare tenke seg hvilken smerte og skam Behring Breiviks familie og venner føler etter de monstrøse terroraksjonene, og at han har valgt å utsette sin nære familie for ytterligere påkjenninger ved å publisere et usladdet bilde av dem som avslutning av manifestet er helt ufattelig. Heldigvis melder både TV2 og andre medier at folk flest viser medfølelse for familien, som selvfølgelig ikke er å klandre for sønnens handlinger.

I manifestet omtaler Behring Breivik flere ganger sine familiemedlemmer og venner. Hans nærmeste omgangskrets er detaljert beskrevet, med fornavn og et avnsitt om hver enkelt i kameratgjengen. Det må være ekstremt ubehagelig for dem å bli knyttet opp mot udåden på denne måten, selv om Behring Breivik understreker at ingen av dem er i nærheten av å inneha like ekstreme holdninger som ham selv.

Ekstra kuldegysende kynisk og skremmende er passasjen om Behring Breiviks tidligere stemor:

«Although I care for her a great deal, I wouldn’t hold it against the KT if she was executed during an attack against UDI, as she used to be a primary tool and category B traitor for the multiculturalist regime of Norway, high treason she should be familiar with.«

Populærkulturreferanser i «2083»
Ubehagelig må det også være for alle andre som er nevnt i manifestet. Én ting er politiske røster som mer eller mindre berettiget tydeligvis ble sett på som meningsfeller for Behring Breivik rent politisk, en helt annen er diverse andre navn som nevnes med beundring. Et eksempel er to kjente norske komikere, som ifølge dagboken hans festet med ham i Budapest.

Selv om det selvfølgelig ikke har noen relevans i den store tragedien av tapte liv, skadde individer og sørgende pårørende, kan jeg ikke la være å merke meg hvor pussig musikksmak Behring Breivik oppgir å ha. I frustrasjon over hvor kjedelig det er å samle kontakter på Facebook skriver han «Good vocal trance music makes this task a lot less boring;)«, og flere steder nevner han denne subsjangeren som inspirasjonskilde og meditasjonsverktøy.

I tillegg nevner han flere artister i ulike sjangre, deriblant Helene Bøksle. Sangerinnen fra Mandal er nevnt i manifestet flere ganger, og som både Dagbladet og TV2 allerede har nevnt, er en av hennes låter fra Age of Conan-soundtracket brukt i den mye omtalte promovideoen for «2083». Bøksle tar selvfølgelig avstand fra terroraksjonene og Behring Breiviks bruk av hennes stemme, og det er naturligvis ingen ved sine fulle fem som kobler henne til ugjerningene, men det må likevel være svært ubehagelig for henne å vite at gjerningsmannen har brukt hennes åndsverk som inspirasjonskilde.

Screenshot fra flerspillerdelen til CoD: Modern Warfare 2, et av Anders Behring Breiviks favorittspill.

Selv synes jeg det er ekkelt å lese at Behring Breivik har spilt og nytt diverse dataspill som jeg selv liker, som Dragon Age- og Fallout-seriene og Bioshock 2. I tillegg har han spilt mye World of Warcraft, og brukt det som skalkesjul for å kunne isolere seg fra omverdenen og konsentrere seg om planleggingen av det han omtaler som «operasjonene», altså angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya. Call of Duty: Modern Warfare II blir i manifestet hyllet som en realistisk militærsimulator, og Behring Breivik går så langt som å anbefale Modern Warfare-serien til andre som trenger «trening» i forkant av slike «operasjoner»:

«Target practise is likely going to be a problem for many people in certain countries (urban Europeans like us, ouch:). (…) Simulation by playing Call of Duty, Modern Warfare is a good alternative as well but you should try to get some practise with a real assault rifle (with red point optic) if possible. There are select 2nd or 3rd world countries that offer arrangements where you can practise with an assault rifle. (…) Lots of opportunities for those of us with creativity and enough cash:)«

Jeg tror og håper ingen vil bruke omtalen av spill, filmer og TV-serier (flere er nevnt i manifestet, deriblant Spartacus: Blood and Sand, Rome, Battlestar Galactica og ikke minst terrorcelle-serien Sleeper Cell) for å score billige poeng i den langvarige debatten rundt vold i slike underholdningssjangre. Videre oppfordrer jeg alle som er interessert i emnet til å lese kommentaren i dagens papirutgave av Dagbladet, som er å finne på Dagbladets spillportal Pressfire.no, ført i pennen av Snorre Bryne.

Internettsjargong og uhyggelige smilefjes
En annen ting jeg ikke kunne unngå å legge merke til da jeg leste manifestet er den utstrakte bruken av smilefjes på de mest usmakelige steder. Galskapen i det Behring Breivik beskriver i dagboken og det pussige intervjuet med seg selv som er plassert mot slutten av kompendiet blir understreket av at han bruker internettsjargong og smilefjes på de mest upassende steder. Kapitlene som dreier seg om Behring Breiviks tanker og visjoner på et mer ideologisk grunnlag er preget av et mye mer offisielt språk, hvilket er naturlig med tanke på at han tydeligvis ønsker at dette skal bli tatt på alvor.

Et eksempel på uhyggelig og særdeles upassende plassering av smilefjes er fra et dagbokinnlegg der han beskriver sin mislykkede tur til Praha for å skaffe våpen til «operasjonen»:

«Hello there; I want to buy an AK-47, 4 frag grenades, 1 glock and AP bullets.
(Guy will run for the hills before you have completed the last sentence:-)«

Et annet avsnitt som gir meg kuldegysninger er der han beskriver hvordan han unngår at hans nærmeste fatter mistanke når han isolerer seg for å planlegge angrepene:

«A couple of my friends have their suspicions though. However, I have managed to
channel these suspicions far away from relating to my political convictions. Instead they
suspect that I am playing WoW (and trying to hide it) and a couple of them believe that I
have chosen semi-isolation because of some alleged homosexual relationship which they
suspect I am trying to hide, LOL. Quite hilarious, as I am 100% hetero, but they may
continue to believe what they want as it prevents them from asking more questions;))
My goal is obviously to prevent my closest network from asking specific questions, and it
has worked perfectly so far.«

Til slutt vil jeg trekke frem to setninger mot slutten av loggen, der det for meg virker som han prøver å villede leseren i tilfelle han blir avslørt før han får utført angrepene. Disse fremstår særdeles uhyggelige nå som vi vet hva han planla.

«First coming costume party this autumn, dress up as a police officer. Arrive with insignias:-) Will be
awesome as people will be very astonished:-)»

«Side note; imagine if law enforcement would visit me the next days. They would probably get the
wrong idea and think I was a terrorist, lol :o)«

I lys av den ufattelige tragedien, som har krevd minst 76 liv, mange sårede og der pårørende sørger, kan det kanskje virke banalt og irrelevant å nevne detaljer som terroristens underholdningspreferanser og språkbruk. Jeg vil understreke at det er Anders Behring Breivik, hans holdninger og gjerninger, som skremmer meg, ikke de tilsynelatende uviktige detaljene fra manifestet i seg selv. Likevel bidrar de til å skape det uhyrlig skremmende bildet av en terrorist som uhyggelig lettsindig beskriver hvordan han kaldt, kynisk og tålmodig og over ni år planla den mest brutale voldshandlingen vårt land har sett siden andre verdenskrig.

Nerdgasm

Holy frak, se hva jeg fikk! Som en trivelig kunde så fint sa det: «nå fikk jeg jaggu en nerdgasm!». Og nei, jeg jobber ikke som prostituert i en mangaserie.

Synes du jeg skal begynne å samle på pins? Rimelig sikker på at jeg har et par fra Lillehammer-OL liggende i en gammel rumpetaske et sted.

L.A. Noire: The plot thickens

Oh lord! Jeg har endelig fått et eksemplar av det sårt etterlengtede storspillet L.A. Noire i mine klamme fingre. Etter å ha tilbragt et par timer i selskap med sigarettrøykende hatteherremenn med press i buksa og blod på fingrene føler jeg meg klar til å gjøre det jeg liker aller best – dømme det på mest mulig subjektivt vis.

Først og fremst må jeg opplyse om at jeg har brukt timesvis på Rockstars forrige utgivelse, westerneposet Red Dead Redemption, men ikke har noe særlig førstehånds erfaring med de øvrige spillene deres. Et par timer inn i GTA IV ble jeg så frustrert over snuten og skuffet over spillopplevelsen i forhold til RDR at jeg la det fra meg. Likevel har jeg hatt enorme forventninger til L.A. Noire, og humørsvingningene jeg har gjennomgått i løpet av de første par timene i noirspillets vold tilsier at jeg ennå ikke er i stand til å avgjøre om de er innfridd eller ikke.

Etter den umiddelbare gleden over å få de velkjente kontrollfunksjonene i klypene igjen, i tillegg til fascinasjonen over den utsøkte film noir-stemningen som fra første stund gjennomsyrer spillet, irriterte jeg meg nemlig over vanskelighetsgraden. Har du spilt Red Dead Redemption eller GTA IV burde de første par oppgavene gjennomføres relativt smertefritt. De første nye elementene som er tilført L.A. Noire, knyttet til detektivarbeid i form av sporsnoking, lærer du ganske raskt å håndtere. Bilkjøring, jakt etter mistenkte og «brawling» er nokså intuitive greier, og ærlig talt føltes det ikke så veldig tilfredsstillende å oppklare de første par sakene du blir satt på som ung purk i 40-tallets Los Angeles.

Cole Phelps etter å ha oppklart nok en vrien kriminalsak.

Jeg var i ferd med å begynne å gråte da jeg oppdaget hva jeg antakeligvis virkelig kommer til å sette pris på i løpet av gjennomspillingen av L.A. Noire. Det kan godt hende jeg var treig i oppfattelsen, men det var først da jeg skjønte hvor artig det er å sette seg inn i sakene, holde styr på oppsamlede spor og ikke minst bruke intuisjon til å sette kjeltringene bak lås og slå. Spesielt forhørssituasjoner, der du må stille de mistenkte spørsmål, observere ansiktsuttrykk og kroppsspråk og lytte til svar for så å velge riktig type bevis for å stille dem til veggs, er storveis utført. Min indre Philip Marlowe får bryne seg på passelig engasjerende små krimsaker, samtidig som mysteriene ikke er for vanskelige for min begrensede sliten-etter-arbeid-hjerne. Så langt, i alle fall.

Protagonisten Cole Phelps må ta alle sanser i bruk for å løse små og store mysterier i 40-tallets bekmørke Los Angeles. Her i middagsselskap hos en discohomo og hans "beard".

For det er slett ikke sikkert at dette inntrykket kommer til å vare. Som nevnt har jeg bare spilt et par timer, og tør ikke påstå at jeg ikke kommer til å bli lei hvis det ikke introduseres enda flere artige detektivteknikker. Men herrenammen, det er ikke noe som tilsier at resten av spillopplevelsen kommer til å bli noe mindre imponerende videre i spillet. Ta bare en titt på hvor nøyaktig utviklerne har klart å gjenskape ansiktsuttrykkene til alle Mad Men-trynene. Jepp, det er flotte greier. Jeg gleder meg til å fortsette, merker jeg.

Titsfordriv

Ballekanon. Jeg hadde jo tenkt å ta over bloggdronningtronen etter at Voe abdiserte, og planen var å blogge jævlig ofte slik at noen til slutt ville snuble over et av innleggene mine og tilby meg jobb eller noe. Jeg innser nå at jeg allerede etter tre uker har begynt å miste interessen. Klassisk ADHD-attention span, med andre ord. Nuvel, det eneste som kan holde på interessen min lenge nok til å fullføre et blogginnlegg akkurat nå er å skrive om det som har overtatt for skrivingen som go to tidsfordriv.

For dere uinvidde: Angry Birds går ut på å slenge sinte fugler mot nervøse griser.

Angry birds
Trenger jeg si mer? Jeg har nettopp gått hen og nok en gang blitt forført av Apple-menigheten, hvilket resulterte i splitter ny telefon av typen i. Det første jeg gjorde var selvfølgelig å laste ned Angry Birds-æppen*. Jeg hater egentlig spillet, det er ikke så bra som folk skal ha det til. Likevel klarer jeg ikke legge det fra meg.

Her om dagen prøvde jeg til og med å spille mens jeg gikk hjem fra jobb, og stoppet først da jeg sparket borti de flunkende nye Reebok-skoene til heksa som sitter og tigger borte ved Frokostkjelleren. All tiden jeg egentlig burde ha brukt til å lære meg å faktisk bruke vidunderet har gått med til å slenge de jævla fuglene rundt med spretterten. Jeg aner ikke hvordan man setter på caps lock engang. Det er bare såvidt jeg klarer å lure den overivrige stavesjekkefunksjonen. Apropos stavegreia, det gir meg en elegant og sømløs overgang til det andre tidsfordrivet som opptar meg for tiden. Nemlig…

Damn You Auto Correct!
Jeg har en forkjærlighet for såkalte «failblogs», sånne billige nettsider som samler morsomheter innenfor én sær kategori. Som regel oppdager jeg en slik en, får dilla på den i et par dager, før jeg brått får nok og aldri besøker den igjen. Så oppdager jeg selvfølgelig en ny noen uker senere. Av nevneverdige jeg har frekventert er Yahoo Answer Fails, The «Blog» of «Unneccessary»Quotation Marks samt kongen av dem alle, Engrish.com.

Nå som jeg har skaffet meg snobbephone og selv opplevd den enerverende stavedritten med de fjerne ordforslagene, er selvfølgelig kombinasjonen failblog og iPhone uimotståelig. Før pleide jeg å se på MTVs «Made» mens jeg spilte Super Mario Galaxy og løste kryssord, hvilket føltes som rimelig effektiv multitasking jeg i det minste kunne lære noe av**. Tidligere i dag opplevde jeg et nytt lavmål i livet, der jeg satt og så på «Hellstrøm rydder opp» på Macca, «Fire stjerners middag» på fjernsyn og leste autostavetabber innimellom Angry Birds-brettene. Samtidig, altså. Til mitt forsvar hadde jeg bare på lyden på Hellstrøm-programmet***.

Samma det, jeg lover å prøve å bli bittelitt mindre taper og rette oppmerksomheten mot bloggen igjen om et par dager. Snakkas da!

* hadde jeg vært gutt ville selvfølgelig det første jeg gjorde være å prøve å navigere på telefonen med tissen.
** da tenker jeg selvsagt på «Made». Kryssord er for lett, dem lærer jeg sjelden noe nytt av. Av «Made» har jeg blant annet lært at man ikke skal legge seg ned og skrike når noen kritiserer steppingen din, for hvis du heller reiser deg opp og fullfører talentshowet mot alle odds vil du minst få deg en klem av de kule breakdanserne. Makan til moralprogram skal du lete lenge etter. Jeg planlegger utelukkende å oppdra mine fremtidige avkom gjennom «Made»-maratonene på MTV.
*** «Du føkket opp sausen! Dette smaker… det smaker… papp!»