Posts Tagged ‘stein torleif bjella’
Øyafestivalen 2011: lørdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.
Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.
Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren «mann med gitar». Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.
Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.
Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.
Bjella fremførte kramgode låter fra både «Heidersmenn» og årets «Vonde Visu», og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.
Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.
Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.
Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.
Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige «I and Love and You» i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.
Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.
Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.
Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.
Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.
Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.
Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.
Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.
Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.
Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.
___________________________________________________________________________________________
* “Audrina”, Jannicke«, «Jermaine» og «P-Diddy» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller «svenskemengden» som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.
Øyafestivalen 2011: En t-skjortekavalkade
Øyafestivalen pleier å ha særdeles trivelige festivalskjorter, ofte med kunstneriske tolkninger av bandnavn som små figurer i store collager. I år har jeg så langt vært altfor opptatt av Tiger-boden og bandmerchen til å rusle innom Øya-merch-teltet, men jeg gleder meg til å se hva de har funnet på i år.
T-skjorteentusiast som jeg er har jeg i alle fall ikledd meg noen godsaker, og nysgjerrig som du er vil du sikkert se hva jeg har båret så langt.
Tirsdag:
På klubbdagen gikk jeg for denne rakkeren, en limitert Tilteed-skjorte kalt «People Watching» av mitchchloidolt. Jeg skulle jo se Youth Pictures of Florence Henderson på helvetes varme Mir, så jeg måtte ha på en mørk farge for å skjule svetteringer.
Onsdag:
På første festivaldag startet jeg friskt med en annen Tilteed-favoritt, «Ghost Tree» av B 7. Hipsterfiffen på Øya er jo så skrekkelig opptatt av natur og miljø og sånn, så hva er vel mer passende enn dette ropet om hjelp fra en stakkars trestubbe?
Torsdag:
Nok en Tilteed-favoritt måtte til pers i løpet av Øyafestivalen, og denne gang ble det gode gamle «Mechanical Island» av BootsBoots. Hun har laget en av mine all-time favoritter, den jækla festlige «Think of the Children» som i sin tid var å få kjøpt hos Shirt.Woot. Denne fikk jeg i en av Tilteeds fabelaktige «mystery shirts»-salg, der man får en tilfeldig t-skjorte for en billig penge. Jeg har fått en del komplimenter for denne rakkeren, og det er vel ikke så rart – hvem kan vel mislike en syklende fisk?
Fredag:
På fredag måtte jeg gå for denne godbiten fra Top Shelf Records. Vanligvis liker jeg ikke «type tees» som denne, men det måtte til fordi jeg kjenner mange gjøker som hadde mer lyst til å se den svenske drittungen Lykke Li enn legendene i Pulp. Fysj og fy.
Lørdag:
Denne valgte jeg å slenge på meg i hui og hast fordi den hang ytterst på tørkestativet da jeg var forsinket på vei til Stein Torleif Bjella-konserten. Det er en særs behagelig og trivelig skjorte, og årvåkne Efterklang-fans rusler gjerne bort til meg for å slå av en prat når jeg har den på ute på galeien. Jeg kjøpte den på den katastrofale Roskilde-turen i 2009*, der jeg dessverre ikke fikk sett Efterklang allikevel. Heldigvis har jeg hatt gleden av å se dem senere, og det anbefales på det varmeste.
__________________________________________________________________________________________
* Hvis du ikke kjenner meg godt nok til å har hørt om den infamøse Roskilde-turen i 2009 får du rett og slett spørre. Det er en ganske pussig historie, ser du.
Bananbra 
