Fra ingenting til nett-TV-tryner

På tide med en innrømmelse: To ganske ukledelige interesser tatt i betraktning av min ellers plettfrie personlighet er tatoveringer og herremote. Selv om jeg ikke kan noe om noen av delene, med unntak av alle mytene Miami- og L.A. Ink har foret meg med samt litt trivia om Paul Smith, som jeg ikke engang har sansen for rent stilmessig*. Nå som jeg endelig har gått hen og tatt min ultrahippe Neutral Milk Hotel-tættis** har ikke tatoveringsinteressen blitt noe særlig mindre heller, og jeg blir fascinert av alle tættishistorier, uansett hvor harry de er.

Bleckan til venstre og Danne til høyre. Søte gutter, si.

Derfor ble jeg umiddelbart interessert da den nye web-serien til SVT ble omtalt i det stadig fornøyelig snobbete DN-magasinet D2. «Danne & Bleckan – Från ingenting till någonting» handler om Daniel «Danne» Eriksson og Anders «Bleckan» Bleckhorns, to killar fra «betongen», en Stockholm-forstad kalt Högdalen. Guttene har vokst opp under vanskelige forhold og aner ikke engang hvordan man oppbevarer penger i banken. Likevel har de, mye takket være Dannes imponerende pågangsmot og promoteringsinstinkt, bygget opp en av de mest kjente og omdiskuterte kroppskunstsjappene i Sverige. De regnes også for å være blant de mest innflytelsesrike i dagens svenske motebilde.

Bleckan startet tatoveringskarrieren med knappenål og blekk etter å ha puslet med tegning og grafitti i ungdomsårene. Stilen hans bærer klart preg av at han er selvlært, og det går i enkle bokstaveringer og figurer i gråtoner ispedd noen mer avanserte og detaljerte urbane motiver. Serien består av ti 15 minutter lange episoder som skildrer livene til gjengen som holder til i Salong Betong. Hverdagen består av en del henging i eller utenfor salongen med iPhone i den ene hånden og pils i den andre, samt en del barnepass mellom tatoveringene.

I Salong Betong er det takhøyde for sjarmerende skrivefeil.

Det blir en del klisjéaktige historier om noe som kan virke som en litt påtatt gængsteraktig livsstil, men tidvis oppstår sjarmerende øyeblikk som bryter den tilsynelatende knallharde fasaden. Det varmer hjertet når Bleckan proklamerer at han ikke stoler på noen eller noe, ei heller sunnhetsmerkingen på matvarer. Han uttrykker også bekymring for at kiosken på hjørnet bare selger Red Bull, de burde jo heller selge Brämhults slik at kidsa får med seg mer enn reklamen på TV. Når skuespilleren Matias Varela får fritt spillerom på leggen til Bleckan velger han å pryde den med påskriften «SNNABA CA$H». Mye moro å glede seg til, altså.

«Danne & Bleckan» er på ingen måte revolusjonerende TV, men verdt å ta en titt på av flere grunner. Det er gøyalt å se at SVT har brukt tid og ressurser på å utvikle og produsere en serie som kun vises på nett. Det er en gjennomført stilig produksjon som til web-serie å være ser unektelig godt ut, og det gjør jaggu hovedpersonene også. Uansett hvor harry det er kan jeg ikke noe for det – menn i oppbrettede hvite skjorter og tatoverte sleeves er en guilty pleasure***. Bleckan er en kjekkere utgave av Mark Wahlberg, mens Danne er en langt mindre creepy Knutby-pastor, og begge er kjekke på Fred Perry-vis. Hvis du er som meg og liker denslags synes jeg du bør gi serien en sjanse før den fjernes fra SVT Play.

Første episode finner du her.

__________________________________________________________________________________________________

* Med de små fargerike, ofte krampaktig «artige» detaljene blir det hele litt for Moods of Norway-harry for meg, altså.
** Ta det med ro, jeg har tykkinfattede Wayfarer-aktige briller og blogg i tillegg. Alt er på stell, si.
*** Det er mest derfor jeg liker Gardar Eide Einarsson.

Luxxxusfellen

Jeg er på kjøret igjen. Hvert år blir jeg vekselvis avhengig av «Kvitt eller Dobbelt» og «Luksusfellen». I år er det sistnevnte som okkuperer nær sagt all min fritid, og når jeg ikke sitter og lager budsjetter og sparesystemer er jeg ute og handler skikkelig, skikkelig billige ting.

Favorittprogramlederne mine er Hallgeir Kvadsheim og Elin Ørjaseter. Fy fanken, som de to kan rydde opp i det økonomiske kaoset som utgjør hverdagen til den gjengse videregående-drop out her til lands! Dessverre er det altfor få episoder i hver sesong, og jeg må stagge abstinensene ved hjelp av Kvadsheims spare- og skatteekspertise som formidles gjennom Dagbladet. Fyren har sin egen økonomispalte, og dermed også en egen byline. Det fineste med det hele er at den nye e-post-adressen hans er skikkelig spenstig.

Jeg visste nok at fyren er mer rampete enn han fremstår på fjernsyn. Å, forresten – her kan du se ham på nett-TV og dermed unngå flesteparten av de motbydelige reklamene. Tipp topp underholdning.

Gammal røy bak rattet

Da CNN skulle vise en gladsak om ei gammal røy som ennå ikke har blitt fratatt sertifikatet i en alder av 103, klemte de til med tidenes aproposmusikk. Se og lær, «Norge rundt»!

Whoopass?

Herre min hatt. Nok en gang viser Fox News-gjøkene seg som de inkompetente redneckidiotene de er, denne gang i form av heksa Harris Faulkner, som mener at et land der politifolk flest ikke bærer våpen neppe kan være et demokrati og omtaler de forkastelige terrorangrepene til Anders Behring Breivik som «whoopass».

Fint om noen eliminerer Rupert Murdoch og hele det reaksjonere medieimperiet hans snart slik at folk slipper fordummende og støtende søppel som dette fremover. Fysj og fy!

 

Terningkast 1: Secret Diary of a Call Girl

Jeg har nettopp sett første episode av Secret Diary of a Call Girl, og det anbefaler jeg absolutt ingen andre å gjøre.

Slik ser hun ut, skjøga som kvinnfolk skal se opp til og mannfolk skal runke til.

Forferdelig dårlig skuespill, skrekkelig dialog og tretti minutter fulle av fler kleine øyeblikk enn i en hel sesong av «Torsdag kveld fra Nydalen» til sammen. For ikke å glemme de uhyre pinlige metaøyeblikkene, når hovedpersonen vender snuta mot kamera og forklarer publikum hvorfor hun smører glidemiddel på glufsa. Det er sånt som ville fått metamester Woody Allen til å vende seg i graven. Hvis han hadde vært død, altså.

Nå er ikke jeg hore sjæl, men det greiene her kunne ikke virket mer urealistisk om Tim Burton fargela det. Neida, jeg mener ikke at alle fremstillinger av prostitusjon skal være en ny Lilja 4-ever, men det får da være grenser. Den tydelig påtatte selvtilliten til hovedpersonen gir ikke inntrykk av en «sterk kvinne» slik folkene bak serien kanskje håper, men er snarere frastøtende.

Med minimalt av sympati for hovedkarakteren, og null sjarm å finne blant resten av persongalleriet, er det vanskelig å engasjere seg i de latterlige scenariene man tvinges gjennom i løpet av episoden. Det verste er likevel at de har valgt å plassere Billie Piper i hovedrollen og forventer at folk skal synes det er sexy. Jepp, Billie Piper, barnestjernen. Som i «why you gotta play that song so loud? Because we want to, because we want to»-Billie Piper. Som i «do you have a girlfriend? You’re looking real cool! Can I have your number? You don’t have nothing to lose«-Billie Piper. Som i eksen til TV-trollet Chris Evans. Når den brilleslangen av en Redenbacher er det eneste du kan tenke på i hver og én av de mange sexscenene er det bare å slå av fjernsynet, drekke seg full og vaske øynene med saltsyre. Akkurat som du gjorde da du så denne i 1998:

 

Terningkast:

Ruggestein til besvær

Ah, distriktsnyheter. Hva skulle vi gjort uten disse paradene av underfundige reportasjer om de pussigste påfunn rundt omkring i vårt langstrakte land? Ikke vet jeg.

Dette innslaget er et par år gammelt, men såpass bedårende at den er vel verdt å se. På Justneshalvøya i Kristiansand befinner det seg nemlig en ruggestein. Ifølge reportasjen kommer folk «fra fjern og nær for å rugge» på rivalruggesteinen i Sokndal, som får hakket mer oppmerksomhet. Heldigvis er det ildsjeler på Justnes som lever og ånder for ruggingen, og gjør alt i sin makt for å beskytte deres elskede ruggestein mot det fæle boligbyggefeltet som truer ruggesteinens tilværelse som Norges nest største ruggbare stein.

Til skogs for å skyte Stubbefolket

Stikker til skogs, jeg. Med Audrina*, Rapunzel* og Kinn-øl i bagasjen. Dere kan vel kose dere med Stubbefolket så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herre min hatt, er ikke det det verste du har sett? Tenk at folk kjøper dette til barna sine. Stakkars folk. Dette er jo verre enn de jævla blånissene. Vet du hva? Det er verre enn Holocaust.

Skummel stubbegubbe

Nuvel, jeg tar turen til ferieparadiset Vrådal. Lover å skyte stubbefolket hvis jeg ser dem.

__________________________________________________

* “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
__________________________________________________
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Willy var i Stokmarknes!

Hurtigrutebonanzaen til NRK er ferdig, og jeg fikk skviset inn et par minutter av min travle timeplan til å bidra til dugnaden. Natt til mandag så jeg både litt av den kleine underholdningen i Trollfjorden og den blide folkemengden i Stokmarknes. Heldigvis valgte jeg akkurat riktig øyeblikk å titte innom, jeg fant nemlig mannen vi alle har lett febrilsk etter i årevis.

Dette bildet har NRK lagt ut selv, så jeg knabbet det fra deres nettsider. Jaggu ikke lett å finne Willy i det menneskemylderet der, men det er jo det som er hele poenget. Utfordringen i å finne Willy og kumpanene hans, mener jeg.

Andre gang Willy dukket opp på skjermen var jeg rask på labben, og fikk knipset et blinkskudd.

Se, så glade samene i Stokmarknes er for endelig å ha funnet Willy!

Rash on her pussy

Dere har fått med dere det faktum at det eneste som er like morsomt som jødevitser* er tøysing med alskens overgrep, ikke sant? Jeg så nettopp Larry Davids bidrag til Lolympics**. Episode ni, sesong sju, Curb Your Enthusiasm. Larry møter en ung kvinne med utslett på glufsa. Hehehe.

 

Så greia er at han blir introdusert for datteren til en medarbeider, som begynner å sende tekstmeldinger til ham om ting drittunger liker å snakke om. Wizards of Waverly Place, og sånn. Moren synes tydeligvis det passer seg å omtale glufsa til niåringen som «pussy», og den holdningen adopterer Larry David nokså uproblematisk. Helt til han selv får utslett og bruker den samme uhøytidelige sjargongen til fastlegen.

La oss bare være enige om at Larry David er tidenes kjernekar, og at det ikke er noen vits i å bruke hele ukelønna på Jerry Seinfeld-billetter når hele Curb finnes på DVD.

 

* det er faktisk en god del gærninger som googler «jødevitser» og ender opp på bloggen min. Relativt sjuke greier, egentlig.
** det er ganske festlig å kødde med folk som ikke bare sier «lol», men baker det inn i tulleord i tillegg. Lolsenbanden, anyone?

To dråper vann

I løpet av det siste halvåret har jeg utviklet en pussig fascinasjon for den bebrillede dokumentarmekkeren Louis Theroux. Fyren er irriterende som fanken, men folkene han trekker ut i offentligheten for å formidle sine forkvaklede virkelighetsoppfatninger er underholdende nok til at man digger ham litt likevel. Uansett, jeg har lenge hatt en snikende følelse av at det er noe kjent med brilleslangen, og i dag slo det meg – han er jo kliss lik John Oliver.

Vet du ikke hvem det er heller, sier du? Skjerp deg. Selv jeg som aldri ser på det derre Jon Stewart-programmet har fått med meg at han underholder hobbyliberal collegeungdom der ved hjelp av enkel satire og tøyseblikk.

Hvem liker du best? Det blir litt som å velge mellom brilleslange og brille-Jesus, ikke sant? Jeg liker brillene til Louis Theroux best.

Stemmen hans, derimot, er jeg ikke spesielt begeistret for. Du vet hvordan din egen stemme høres skikkelig ekkel og teit ut når du hører opptak av den? Vel, stemmen min høres presis ut som Theroux’. Jeg lever i konstant frykt for at det er slik den høres ut for andre også.

Ålreit. Nok et tipp topp blogginnlegg fra mine klamme fingre. Dette temaet er såpass kjedelig at jeg faktisk sovnet mens jeg skrev det. I prosessen innså jeg at de egentlig ikke er så like heller. Er det for sent å stryke hele greia fra protokollen?