Øyafestivalen 2011: fredag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Fredag var en storveis dag i Middelalderparken, med solskinn og knallkonserter på programmet.

Dessverre startet det stygt for min del, ettersom jeg gikk glipp av den visstnok fantastiske konserten til OFF! klokken fire. Det er litt tidlig på dagen, jeg måtte jo rekke å fakke Black Dahlia-kjeltringen i L.A. Noire. Jeg hastet ut av huset og ankom festivalen akkurat tidsnok til å få med meg The Pains of Being Pure at Heart.

The Pains of Being Pure at Heart på Sjøsiden.

The Pains of Being Pure at Heart var akkurat så trivelig som forventet. De er riktignok ikke det mest utadvendte bandet jeg har sett, og klarte ikke engasjere emoene* som hadde benket seg foran scenen i vente på Bring Me the Horizon. Likevel bød de på stødige utgaver av gladlåtene du kjenner fra platene. Frisk solskinnspop levert med ungdommelig iver av typen du finner hos et garasjeband i en high school-film. Bare mye, mye bedre, selvfølgelig.

Her har du en smakebit av deres feiende flotte fremførelse av «Come Saturday»:

Neste punkt på programmet var et av årets klare Øya-høydepunkt, alt-country-heltene i The Jayhawks. Jeg var så heldig å se Mark Olson og Gary Louris på Norwegian Wood for et par år siden, men å få se selve bandet gjenforent er en aldri så liten begivenhet. Gutta var i storform og serverte massevis av gamle favoritter, i tillegg til nytt materiale som slettes ikke hørtes så verst ut. Det lover godt for nyplata, som kommer i september.

The Jayhawks. Rimelig bleike karer, ass.

Deretter stakk alle til Bring Me the Horizon og/eller Mayer Hawthorne, men jeg lot meg ikke lokke. Hipsterfiffen får skryte så mye de vil, men de greiene der er ikke noe for meg. Først da Kvelertak inntok Enga-scenen var jeg klar for ny konsert.

Erlend Hjeltvik kravler oppover sceneveggen.

Kvelertak har vært herlig harry og energiske hver gang jeg har sett dem, og Øya-konserten var ikke noe unntak. Det varmer hjertet at dette forholdsvis harde bandet klarte å trekke ganske mange publikummere, spesielt med tanke på at de krasjet med såpass populære greier som 120 Days, Mayer Hawthorne og Montée. 120-krasjen var forresten særs irriterende, jeg er rimelig sikker på at ganske store deler av Øya-publikummet er i målgruppen for begge. Uansett var det hyggelig å se at alskens pussige skruer innfant seg på Enga og gryntet med på «Mjød» og «Fossegrim».

For øvrig utbasunerte jeg at vokalist Erlend Hjelvik ville kle av seg skjorta i løpet av de tre første låtene, og han innfridde med god margin – allerede i løpet av første låt var han i baris, og alle hjerter gledet seg. Fyren er en nær sagt komplett frontfigur for dette som er blant Norges triveligste musikkeksporter for tiden, men sterk growlerøst, passe harry tættiser og ølvom, og imponerende energisk tilstedeværelse. Han var overalt på scenen i løpet av den timeslange konserten, og bidro til å gjøre Kvelertak-settet til et av de mest minneverdige fra årets festival.

Kvelertak hadde med seg masse fugler, plassert på diverse mikrofonstativer.

Etter Kvelertak måtte jeg prioritere bort Twin Shadow, som spilte i Teltet som antakeligvis var stappfullt av elec-hipstere uansett. Selv var jeg opptatt med å stå i en av de uendelige tissekøene og hamstre favnen full av øl til Pulp-konserten.

Selvfølgelig ble det rave i Middelalderparken da legendariske Pulp spilte 90-tallshyllesten "Sorted for E's and Wizz".

At en rekke idioter presterte å velge å se den svenske drittungen Lykke Li i stedet for legendene i Pulp er helt ubegripelig. Heldigvis fant jeg og Valentino** plass på Enga til å beskue begivenheten en Pulp-konsert tross alt er.

Jarvis Cocker i jukkehumør.

Før Pulp inntok Enga-scenen kommuniserte de med publikum ved hjelp av en fiffig grønn laser som plasserte tekst på lerrettet som dekket scenen. Mye «er dere klare»-aktige greier før jubelen brøt løs da «Do You Remember the First Time?» trillet over teppet. Før teppet falt og bandet faktisk spilte låten kom flere tekstuelle morsomheter: «Vil dere se en delfin?», etterfulgt av en grønn laserdelfin som svømte omkring på scenen. Deretter var kalaset i gang.

Jarvis Cocker og hans kumpaner spilte bare hits fra deres innholdsrike karriere. Valentino skulle gjerne ha hørt flere fra «This is Hardcore», mens jeg var storfornøyd med alle godsakene fra «Different Class» og «His ‘N’ Hers». Cocker var akkurat så herlig arrogant og skitten som man helst vil ha ham servert, og spankulerte omkring på scenen med hoftevrikk som får Jens Pikenes til å fremstå som en rampete liten skolegutt i forhold. På et tidspunkt la han seg med knærne på én monitor og håndflatene på en annen, og satte i gang en jukkesession som ville fått saksofonmannen fra Moldova til å rødme.

Det faktum at ingenting fristet på kveldens Øyanattprogram gjorde slettes ingenting når Pulp sørget for en så storslagen avslutning i Middelalderparken. At resten av kvelden besto av noe jeg bare kan anta er et stusselig Mods-coverband på fasjonable Dr. Rock i Dronningens gate med Valentino og Jannicke** får heller gå i glemmeboken.

___________________________________________________________________________________________

* Fjortisemoer, ikke vanlige, oppegående ekte-emoer. Tenkte bare å gjøre det klart slik at Holger** ikke hudfletter meg.
** Valentino«, «Jannicke« og «Holger» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Spilleliste #1: Øyafestivalen 2011

Øyafestivalen nærmer seg raskere enn Ezinne Okparaebo, og det er på tide å begynne å gul-tusje programmet. Hva passer vel bedre enn å dele et par Øya-tips gjennom en WiMP-spilleliste? Her er ti låter av ti artister eller band du bør få med deg i løpet av årets festival.

Her finner du spillelisten i WiMP.

1. Youth Pictures of Florence Henderson: Our Door Handles Stopped Moving Years Ago

Utsøkt post-rock med sjarmerende emotendenser. Videoen er fra Youth Pix’ USA-tur tidligere i år, der de blant annet spilte på South by Southwest. Hvis du ser Youth Pictures live blir du like «happy» som karen på slutten, garantert.

Youth Pictures of Florence Henderson spiller på Mir kl. 22.00 på tirsdag (klubbdagen).

Jens Carelius: The Talent

Jens Carelius åpner ballet på selve festivalen på onsdag. Å være første artist ut på Enga, hovedscenen i Middelalderparken, er en nokså prestisjefylt gig, og jeg kan ikke tenke meg noen som passer bedre til å gjøre det i år enn Carelius. Han spiller nydelige Nick Drake-esque folkpop, og er en fabelaktig låtskriver som sender tankene til storheter som Leonard Cohen hva låtoppbygging angår. Videoen til «The Talent» er skikkelig lekker. Jens Carelius er opptatt av design og sånn, det har jeg nemlig lest i D2.

Jens Carelius spiller på Enga kl. 14.30 på onsdag.

Aristillus: Neurotic

Aristillus er pur unge og fra Høybråten, men ikke la det lure deg. De spiller særs trivelig og melodisk hardcore, og selv om det aner meg at de passer hakket bedre på en klubb enn ute midt på lyse dagen, er utsiktene for en god konsertopplevelse med Aristillus store.

Aristillus spiller i Vika kl. 15.00 på onsdag.

Edward Sharpe & the Magnetic Zeros: Home

Det er kanskje litt kjedelig å velge den mest ihjelspilte låten til Edward Sharpe & the Magnetic Zeros, men den er jo jækla fin, da. Videoen er fra The Late Show hos David Letterman, og selv om det kan se ut som det er den amerikanske ekvivalenten til Tangerudbakken som gjester programmet kan jeg forsikre om at det bare er en gjeng småskrudde hippietryner. Alex Ebert fra fjortisemogjengen Ima Robot dro på rehab, grodde skjegg og startet bandet etter å ha begynt å skrive en bok om en mislykket Messias-figur ved navn Edward Sharpe.

Hvis værgudene skulle finne på å trosse tradisjonen og gi os et øyeblikks solskinn vil jeg helst ha det under Edward Sharpe & the Magnetic Zeros-konserten. Den kan fort bli et av festivalens høydepunkter.

Edward Sharpe & the Magnetic Zeros spiller på Sjøsiden kl. 18.45 på onsdag.

Low: Try to Sleep

Low trenger vel neppe noen nærmere presentasjon. Som du ser av videoen har de klart kunststykket det er å få John Stamos edru nok til å slutte å tukle med Beach Boys et øyeblikk. Deres nydelig slowcore kommer til å gjøre seg godt på Parkteatret etter at Øya-kvelden i Middelalderparken er over. I tillegg har de med seg country-folk-helten Josh T. Pearson, så det eneste som kan stoppe deg fra å plukke op en billett til dette Øyanatt-arrangementet er en usunn forkjærlighet for Okkervil River. Kjære deg, Okkervil River har ikke vært spesielt spennende siden Black Sheep Boy i 2005. Pell deg til Low i stedet.

Low og Josh T. Pearson spiller på Parkteatret kl. 23.30 på onsdag.

The Antlers: Bear

The Antlers har tatt navnet fra en The Microphones-låt, og det alene burde være god nok grunn til å løpe og kjøpe Øyanatt-billett. I tillegg kan de friste med nydelig drømmepop, og et fabelaktige oppvarming i form av Cold Mailman.

The Antlers og Cold Mailman spiller på John Dee kl. 23.30 på torsdag.

The Pains of Being Pure at Heart: Come Saturday

Hvis du er gira på trivelig, melodiøs indie-pop ispedd en dose støy og garasjesjarm bør du få med deg The Pains of Being Pure at Heart. Sjarmerende solskinnspop som dette gjør seg godt som festivalsnadder, så vi får håpe at guttene og jenta i Pains disker opp med en parade av bangers fra førsteplata.

The Pains of Being Pure at Heart spiller på Sjøsiden kl. 17.00 på fredag.

The Jayhawks: Save it for a Rainy Day

Alt-country-legendene i The Jayhawks er lykkelig gjenforent, og feirer det med en turné som heldigvis kommer innom Øyafestivalen. Hvis den eksepsjonelt hyggelige konserten Mark Olson og Gary Louris spilte med Seven Doors Hotel på Norwegian Wood i 2008 er noe å dømme etter kan dette bli riktig så fabelaktig.

The Jayhawks spiller på Enga kl. 17.45 på fredag.

Pulp: Sorted for E’s and Whizz

Du kan si hva du vil om britpop, men Pulp er bra saker. Lekre melodilinjer, fiffige tekster og fengende refrenger gjør Pulp-hitsa til udødelige popperler. Jarvis Cockers notoriske cockiness bidrar også til å gjøre de gamle britpopheltene vel verdt å få med seg live.

«Sorted for E’s and Whizz» er den eneste låten (bortsett fra alt av ATB, selvsagt) som får meg til å angre på at jeg ikke ble født et par år tidligere, så jeg hadde vært gammel nok til å selge Flux-tabletter på Hyperstate. Låten er en uhemmet hyllest til fenomenet rave, og Pulp er ikke for fine på det til å slenge inn et par catchy synth-hooks for å illustrere et poeng. Hvis ikke Pulp-konserten på Øya blir en kjempemessig 90-tallsfest kan du kalle meg en krakk.

Pulp spiller på Enga kl. 21.30 på fredag.

The Avett Brothers: I and Love and You

Jeg veksler mellom å synes The Avett Brothers er dørgende kjedelig og relativt trivelig. Utsiktene til en hyggelig konsertopplevelse er likevel til stede, for sisteplata deres er full av gjennomført hyggelige americana-godsaker. Kun to av bandmedlemmene er brødre, så ikke forvent noen skummel Kelly Family-aktig sekt. I stedet kan du glede deg til en kjekk, skjeggete vokalist/trommis, sjarmerende countryballader og festlige bluegrass-aktige uptempo-låter.

The Avett Brothers spiller på Enga kl. 16.05 på lørdag.

___________________________________________________________________________________________

Andre band og artister jeg er gira på å få med meg:

• The Captain and Me
• Proviant Audio
• Now We’ve Got Members
• Anne Lene Hägglund
• Le Corbeau
• The Megaphonic Thrift
• Lukestar
• Sharon Jones & the Dap-Kings
• Destroyer
• James Blake
• Warpaint
• Kanye West
• Matthew Dear
• Guided By Voices
• Lama
• Janelle Monáe
• Explosions in the Sky
• Kvelertak
• Twin Shadow
• Stein Torleif Bjella
• Sebadoh
• How to Dress Well

Jeg innser at jeg ikke får sett alle disse i løpet av årets Øyafestival, for som på festivaler flest krasjer mange av høydepunktene. Akk ja, det gir meg i alle fall tid til å nyte den gode, dog overprisede øko-maten mens jeg rusler rundt og ler av hipsterne som ler av fjortisbloggerne som leser Nemi i tegneserieboden. Håper i alle fall noen der ute fikk et og annet tips som bidrar til trygg navigering gjennom årets Øya-program.

Hipster 101: Sleigh Bells på Blå

Sleigh Bells spilte opp til dans på Blå, og jeg tok selvfølgelig turen. Duoen var langt bedre enn sist gang jeg så dem, og det har nok mye å gjøre med det faktum at noise-poppen deres gjør seg bedre i slikt et klubblokale enn et svett telt på Øya.

Alexis Krauss og forvirrede hipstere som kaster gang-signs mot henne

Sleigh Bells er strengt tatt ikke noe fabelaktig live-band, men det er gøyalt å se dem likevel. Det er jo tross alt festmusikk. Dessverre ble opplevelsen uhyggeliggjort av to ting; kollektiv idioti og en kjeltring.

Herre min hatt.  Dette er ikke Ludacris. Dette er ikke hardcore, goa-trance eller Metallica. Å headbange i ølen til nabokvinnen, spille luftgitar i «Celine Dion møter Angus Young«-positur, kaste gang-signs eller strekke armene i transelignende hekseposisjoner er kjemperart. For all del, jeg forventer ikke at alle skal stå helt stille og forknytt på konsert og ose kulhet slik som jeg, men er det virkelig nødvendig å være så fjerne fra bandet dere ser?

Nok et kornete bilde av en koselig konsert.

Jeg klarte å kose meg med pils, allsang på «wonder what your boyfriend thinks about your braces? What about them? I’m all about them»-delen og ellers god samtale med gode folk på tross av idiotien som omgikk meg. Jeg klarte til og med å la være å forklare Nemi-klonen foran meg at hun bør tenke over at de som står bak henne er de som catcher recoilen til rumpa hennes når hun jukker i takt med bassen. Irritasjonen gikk først over i raseri da jeg etter endt konsert skulle pisse, finne jakka og rusle hjem.

Jakka var selvsagt borte! Ja, jeg innrømmer at jeg kanskje ikke skulle ha krøllet den sammen og gjemt den på gulvet bak en sofa. Men hvilken kronidiot er det som er ondskapsfull nok til å stjele en jakke en iskald vinternatt? Og for dere gryende hipsterspirer som tydeligvis har misforstått en elementær del av hipsterkoden: Du stjæler ikke en Fjällräven-jakke i hipsterhøyborgen! Jeg skal knekke brillene dine, din dust!