Archive for the ‘Lister’ Category
Fuck you, motherfucker og konkurranse
2011, året som har vært dritt på alle mulige måter, var så elskverdig å servere meg en kraftig snue med tilhørende feber, snørr, hostekuler og Siv Jensen-stemme i slutten av desember. Nyttårshelgen ble derfor tilbragt med pledd over ørene og katt på fanget, mens den første uken i 2012 besto av frenetisk Flower-spilling i feberrus.
Jeg har ingen planer om å være halssjuk for alltid, derfor forskaler jeg meg innendørs også denne helgen. I stedet for å gjøre noe nyttig, som å mase på lånekassen og finne ut om de vil fortsette å sponse tilværelsen min som evig fortapt student, har jeg tenkt å se alle episodene av Danne & Bleckan mens jeg snekrer sammen den tradisjonelle årsbestelisten fra møkkaåret som gikk.
Problemet er at jeg nesten ikke liker noen plater som kom ut i fjor. Ikke kom trekkende med Bon Iver og Bernhoft, er’u grei. Bon Iver var forutsigbart kjempekjedelig og Bernhoft er jo bare tull.
I 2010 var det så mye trivelig å velge mellom at listen etter utallige nedskrellinger likevel endte med 21 album i stedet for de sedvanlige ti. I år, derimot, kommer jeg bare på fem plater som er selvskrevne på listen. Det hjelper ikke å kikke på andres lister heller, for folk er jo sjuke i huet. Ta Rolling Stone, for eksempel. De gamle skrotingene der har laget en liste som er så parodisk gubbete og kjip at den fortjener et eget rasende blogginnlegg.
Jeg husker bare all dritten som ble gitt ut i 2011. David Garrett, Razika og den hælvetes Skrillex-pikken, liksom.
– Til alle dere som liker David Garrett: Jeg skal knuse discmannen og akvarellmalingene dine.
– Til Razika-fansen: Stikk og blogg litt’a, bloggfitta.
– Til Skrillex-huene der ute: Jeg skal knuse datamaskinen din, Facerape deg og kuke til World of Warcraft-kontoen din, riste på Red Bull-en din så den spruter utover Grandiosaen din, og så skal jeg si til mora di at «Redtube» slett ikke er et utdanningsverktøy. Din lille dritt.
Likevel må listen ferdigstilles, for det er tross alt tradisjon. Ikke har jeg god tid på meg heller, listefesten* er allerede på lørdag. Derfor utlyser jeg herved en konkurranse:
Konkurranse:
Hvilke album likte du best fra året som gikk? Kanskje jeg blir inspirert av et av de mange forslagene som garantert strømmer inn så fort jeg publiserer dette der ute i cyberspace. Vinneren får en hemmelig premie til en verdi av seksti spenn.
___________________________________________________________________________________________________________
* Hæ, pleier dere ikke å ha listefest? Man mekker en topp ti-liste, lar den ivrigste/mest lettlurte regne sammen alle de individuelle listene til en kjempeliste, også kalt «fasiten», og hører på en låte fra hvert album mens man drikker seg full. Go team!
Topp ti, tjueti
Musikkåret 2010 har vært preget av skuffende utgivelser fra artister jeg har hatt store forventninger til. Det er kjipt å innse at heltene ikke alltid innfrir, men heldigvis har det tilsynelatende stusselige musikkåret også bydd på hyggelige overraskelser i albumform samt en dugelig håndfull enkelthits. Her er noen av låtene jeg har hygget meg mest med i 2010*:
10. Ariel Pink’s Haunted Grafitti: «Round and Round»
Ariel Pink har visstnok lenge vært knyttet til freak-folk-scenen, og var også den eneste Paw Tracks-artisten som ikke var med i Animal Collective. Med andre ord burde jeg sikkert ha hørt om fyren for lenge siden.
Dessverre dukket han ikke opp på radaren min før all verdens musikkbransjefolk trykket denne første singelen fra «Before Today» til sine klamme brystkasser. Retropop med funky bassgang som nasket rett ut fra Marianne Faithfulls «Broken English» er ikke å forakte, og etter å ha latt den vokse på meg noen måneder kan jeg ikke annet enn å slenge meg på hylekoret. Årets nest beste discolåt, hands down.
Videoen under er selvsagt ikke den offisielle musikkvideoen, men fortjener en titt takket være aerobics-jukkingen til John Travolta og Jamie Lee Curtis.
9. Robyn: «Dancehall Queen»
2010 har selvfølgelig vært Robyns år. To og et halvt album er ikke noe å kimse av, selv om det naturligvis er en del fillers på hver plate. Det er flust av hits på dem også, så det er vanskelig å plukke ut én. «Dancehall Queen» er kanskje en outsider, og ikke den låta Robyn-fans flest kicket på fra starten, men den herlige blandingen av seig reggae, Diplo-beats og pur pop gjør låten til en real feelgood-sang og min knepne favoritt fra trilogien.
«I came to dance, not to socialize». Stort triveligere blir det ikke.
8. Kanye West: «All of the Lights»
Musikkens Verdens største douche kan i alle fall klemme ut bængers. Jeg har ikke hørt maken til fest-smash siden «All Falls Down» (den med den syrete flyplass-videoen med hun derre fra Clueless, vet du) fra debutskiva. Den episke, stjernespekkede «So Appalled» er selvfølgelig også nevneverdig når året skal oppsummeres, men det er altså «All of the Lights» som har sneket seg inn i kommersrap-hjertet mitt.
Blåserne, versene, den hule trommelyden og hele sulamitten er rett og slett uimotståelig for min del. I tillegg er dette utvilsomt årets beste bruk av Rihanna, og det er jo bra at noen har litt kustus på kjerringa når hun tydeligvis ikke klarer å mekke noen hits på egenhånd lenger.
7. Sufjan Stevens: «Vesuvius»
Fabelaktig maksimalismepop fra Sufjan. Det er egentlig vanskelig å bare trekke frem én låt fra den siste platen hans til denne listen, og jeg kunne strengt tatt like gjerne valgt kembosøte «Futile Devices» eller den 25 minutter lange syretrippen «Impossible Soul». Grunnen til at jeg likevel ender opp med «Vesuvius» er at den er så usedvanlig catchy. Jeg har hatt «Vesuvius, fire and fire, follow me now as I favor the ghost» på hjernen siden oktober.
Noen som blir med på en sånn derre flash mob-dans? Vi kan gjøre det under utdelingen av Nobels fredspris neste år, for eksempel. Bare studér movesene Sufjan demonstrerer i videoen under her, så er vi good to go.
6. John Grant: «Jesus Hates Faggots»
Første gang jeg hørte denne låten var i julestria på jobb i platesjappa. Med andre ord var det klin umulig å konsentrere seg om den, og alt jeg fikk med meg var en lang rekke provoserende ord, som «redskins», «kikes», «spics», «niggers» og «Jesus». Heldigvis ga jeg den en real lytt da både første og andre byttedag hadde kommet og gått, og oppdaget at den, i likhet med resten av platen («Queen of Denmark»), er et særs personlig oppgjør med John Grants fortid.
Selve lydbildet er ikke helt min greie, og selv om hele Midlake er med på lasset får jeg ikke helt grep om platen, noe som kanskje ikke er så rart ettersom Mojo visstnok kåret den til fjorårets beste. Derimot synes jeg det funker kjempemessig på akkurat denne låten. Litt harry college-rock-følelse er ikke feil når teksten er en eneste lang rant om hvor sjuke fordommer rednecksa over dammen klarer å prakke på barna deres og hvordan det preger dem. Potensiell allsang-klassiker, dette.
‘Cause you tell me that Jesus, he hates Fruit Loops, son they told you that when you were young Pretty much anything you want him to like sit-coms, paedophiles and kangaroos (…) Men who cannot tame their wives, weaklings, cowards and bull-dykes and when we win this war on society I hope your blind eyes will be opened and you’ll see
5. Håkan Hellström: «Jag vet vilken dy hon varit i»
Rørende som bare Hellström gjør’e. Det er ikke tvil om at Hellström har tapt seg voldsomt siden den fabelaktige debuten «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Nyplata, «2 steg från Paradise» har sine øyeblikk, men er i all hovedsak rotete kakofoni med alt for mye fløyter og alt for lite substans. I tillegg har vokalen til den Göteborgske matrosromantikeren gått fra å være sjarmerende falsk til rett og slett skremmende dårlig. Unntaket er denne smertefulle balladen, der den naivistiske stemmeskiftefyllikrøsten virkelig kommer til sin rett. Teksten er som en trivelig novelle, og jeg må innrømme at den ble hakket mer imponerende da jeg faktisk konsentrerte meg litt og innså at Håkan-bråkan ikke bare visste hvilken by hun hadde vært i.
4. Cold Mailman: «Time is of the Essence»
Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor Cold Mailman ennå ikke har fått sitt vel fortjente gjennombrudd. Her har de gått hen og snekret en tilnærmet perfekt popperle, og så blir den ikke a-listet på radioen engang? Fytti katta.
Denne låten har vært en live-favoritt en god stund i forkant av plateslippet nå i høst, og albumversjonen skuffet ikke. Trivelig tekst kombinert med en aldeles utsøkt melodi, det hele akkompagnert av lekne gitarlicks og herlig suggererende perkusjon. Låtskriver og orkesterleder Ivar Bowitz serverer akkurat passe tilbakelent og lettbeint vokal, noe som kler Cold Mailmans melodiøse indiepoplåter særs godt. Sjekk også ut singelen «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me«.
groove.no Rastløs #9 – Cold Mailman from groove.no on Vimeo.
3. Dunderhonning: «Ny Aveny»
Denne låten er vel strengt tatt noen år gammel, men såvidt jeg vet først utgitt offisielt på «Sakte ut av fokus» i fjor. Et nydelig stykke skranglerock med intrikat gitarføring, rikelig med skarptrommekant og en tekst som kan måle seg med oppvekstromaner et sted mellom Benjamin Leberts «Crazy» og J.D. Salingers «Catcher in the Rye».
Du kan laste ned mp3-en gratis på last.fm (eller enda bedre, stikk og kjøp skiva!)
2. Arcade Fire: «The Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)»
Uten tvil årets beste discolåt! Og så er det selveste Arcade Fire som serverer den – hvem skulle trodd det? Det er uendelig godt å høre at Régine Chassagne får litt spillerom på nyplata, som etter min smak i alt for stor grad er preget av Win Butlers gubbete «indie-anno-2007»-stil. Vokalen til Chassagne er så jækla rar og god, og ligger så fint oppå den merkelig fengende discorytmen som ligger til grunn gjennom hele låten. Den allsang-vennlige melodien gjør låten til en het kandidat til årets outsider-anthem, noe som ytterligere forsterkes av den herlige teksten:
They heard me singing and they told me to stop quit these pretentious things and just punch the clock These days my life, I feel it has no purpose but late at night the feelings swim to the surface ‘Cause on the surface the city lights shine they’re calling at me, come and find your kind Sometimes I wonder if the world’s so small that we can never get away from the sprawl
1. Susanne Sundfør: «The Brothel»
Det har vært klin umulig å unngå Sundfør i år. Med denne låten alene har hun fullt fortjent all anerkjennelse hun har fått både i norsk og utenlandsk presse – det er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt noensinne. Helt siden jeg for første gang hørte henne fremføre den på en EMI-showcase før jul i forfjor, alene med el-orgelet og omkranset av stearinlys, har jeg hatt den i bakhodet.
Det er noe vanvittig gripende ved den dystre stemningen i låten, som vedvarer helt til den plutselig tar en overraskende optimistisk vending mot slutten. Susanne Sundførs særegne og skjøre stemmeprakt kler det tunge orgellydbildet utrolig godt, og hvis ikke Sundfør får en Spellemann* eller tre for dette skal jeg personlig sage av ørene til alle med stemmerett.
Flere bængers fra 2010:
- Kanye West: «So Appalled»
- Kvelertak: «Ulvetid»
- Big Boi: «Shutterbugg»
- Kråkesølv: «Lær mæ noe nytt i dag»
- Surfer Blood: «Catholic Pagans»
- The Megaphonic Thrift: «Talks Like a Weed King»
- Best Coast: «Crazy for You»
- Dunderhonning: «Bølgeskum»
- Yeasayer: «Ambling Alp»
- Sleigh Bells: «Rill Rill»
- Haust: «Skate Rock»
- Belle and Sebastian: «I Want the World to Stop»
- The Drums: «Best Friend»
- Chieftains & Ry Cooder ft. Los Campesinos: «El Caballo»
- Frightened Rabbit: «Things
- The Depreciation Guild: «Crucify You»
- Justin Townes Earle: «Harlem River Blues»
- Cold Mailman: «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me»
I tillegg er jeg nødt til å nevne den vanvittig enerverende Lissie-låten «When I’m Alone«. Jeg klarer ikke bestemme meg om den er stygg eller fin, men den er så catchy at den ikke kan ignoreres. Jeg velger å kalle den en guilty pleasure. Stjæle fra Fleetwood Mac kan hun i alle fall, det skal hun ha.
* Dette er ikke nødvendigvis de beste låtene fra året som gikk, men de som har preget året i størst grad for min del. Hvis du vil ha en liste over de beste låtene fra 2010 kan du vel bare se på tracklisten til Youth Pictures of Florence Henderson-platen.
** Dette ble skrevet før Sundfør-gate pt. 2, altså.