En spade for en spade og ei skjøge for ei skjøge

Du vet den nye filmen med fabelaktige Natalie Portman og han lille bitchen til Demii More? Han derre douchen som erstattet Charlie Sheen etter at han ble for sprø selv for trash-TV, vet du. Uansett, disse to Hollywood-krabatene er altså med i en ny romkom, der de visstnok pøker på hverandre mens de prøver å forbli «bare gode venner». No strings attached, med andre ord.

Vent nå litt. «No strings attached»? Det er da ikke et uttrykk den gjengse franskmann er kjent med. Våre venner franskmennene har løsningen, og går for den kleineste titteloversettelsen filmhistorien har sett. I Frankrike heter filmen enkelt og greit «Sex Friends».

Kjapp googling avslører at dette langt fra er første gang de gærne gallerne bytter ut engelske titler med nye engelske kraftuttrykk, gjerne med et eller flere «sex» i tittelen. Her er et lite utvalg:

Wild Things: Sex Crimes
The In Crowd: Sex & Manipulation
Cruel Intentions: Sexe Intentions
Body Shots: Sexe Attitudes
Tangled: Sex Troubles*
Out Cold: Snow, Sex & Sun
Date Movie: Sexy Movie
Step Up: Sexy Dance

Franskmennene synes åpenbart det er lurt å lokke publikum ved å forklare nøyaktig hva filmen handler om. De vet også at det ikke er verdt å se en film som ikke inneholder litt pøking. Spørsmålet er bare om de ikke har skutt seg sjæl i foten med akkurat «Sex Friends», for hva skal de nå kalle Kunis/Timberlake-romkomen «Friends with Benefits»?

 

___________________________________________________________________________________________________________

* Ja, jeg satte også sjokolademelken i vrangstrupen. Slapp av, det er ikke barnefilmen «To på rømmen» det er snakk om.

Terningkast 4: Management

Det beste med å nesten utelukkende se dårlige filmer er at du en sjelden gang bli forbauset når en av dem viser seg å ikke være så ille.

Omslaget insisterer på at rumper, tafsing og ordspill er morsomt.

«Management» er en sånn en. Den har et tilsynelatende håpløst utgangspunkt, men er merkelig nok en tvers igjennom hyggelig film. Der en skulle tro den var en masete, klissete romantisk komedie av den sedvanlige sippete sorten, er den et stillferdig drama som riktignok prøver litt krampaktig å være quirky indiefilm, men likevel er trygt plassert på riktig side av spyterskelen.

Det første som bør være avskrekkende er skuespillerne filmen har å by på. Hovedkarakteren er gestaltet av Steve Zahn, gjøken med det ufordragelige oppsynet som ellers er dømt til typiske «goofy bestevenn»-roller i harmløse b-filmer. Zahn har trent overarmene og kuttet ned på det fårete gliset for anledningen, og det hjelper – han er langt fra så avskyelig her som man forventer. Jennifer Aniston gjør også en overraskende god figur, selv om hun nok en gang bare spiller en ny variant av Rachel. Woody Harrelson, som selv på sitt beste er rimelig irriterende, dukker også opp i en pussig birolle, og scorer et og annet billig komikkpoeng.

Plottet er også helt sprøtt, om ikke helt på viddene sammen med «The Switch»*. I «Management» er Anistons rollefigur en omreisende kvinne av det kjedsommelig normale slaget, som er ensom nok til å la en noe eksentriske motellbestyrer ta på rumpa hennes. Hun burde selvsagt vite bedre. Motellfyren blir så betatt av rumpa at han faller pladask for kvinnen den sitter på, og setter igang stalking av et kaliber jeg ikke har sett siden Lisa Novak-skandalen. Ok, da – det er ikke fullt så ille, men langt over grensen for normal folkeskikk. Det trivelige med det hele er at Anistons rollefigur i all sin ensomhet lar seg sjarmere av fyren, uten at det noen gang blir for usannsynlig og ødelegger for historien.

For all del, det er ikke noen umiddelbar klassiker, dette her. Det er slett ikke en film du bør nevne når du skal høste kredibilitet blant de cinefile kultursnobbene du ser opp til. Likevel tror jeg folk som lot seg sjarmere av sånn passe velansette greier som «The Squid and the Whale» og «Nick & Norah’s Infinite Playlist» kan få et par timers lettbeint underholdning ut av denne tilsynelatende teite komedien. En stillferdig og tidvis underfundig film som om ikke annet gir deg pompøst styggpene «Adventures in Solitude» på hjernen.

______________________________________________

* Der Jason Bateman skumper borti sædkruset til Aniston på insemineringsfesten(!) hennes og følgelig fyller det opp med egen vare, før handlingen hopper syv år frem i tid til ungen er gammel nok til å vise seg å være like nevrotisk som sin biologiske far. Seriøst, jeg kødder ikke – sjekk IMDB.

Til skogs for å skyte Stubbefolket

Stikker til skogs, jeg. Med Audrina*, Rapunzel* og Kinn-øl i bagasjen. Dere kan vel kose dere med Stubbefolket så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herre min hatt, er ikke det det verste du har sett? Tenk at folk kjøper dette til barna sine. Stakkars folk. Dette er jo verre enn de jævla blånissene. Vet du hva? Det er verre enn Holocaust.

Skummel stubbegubbe

Nuvel, jeg tar turen til ferieparadiset Vrådal. Lover å skyte stubbefolket hvis jeg ser dem.

__________________________________________________

* “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
__________________________________________________
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Hairy Potter

Nå er premieren på den siste Harry Potter-filmen bare en snau time unna, så hvorfor ikke benytte anledningen til å vise frem mitt eget fortryllende tegnetalent? Se på dette som min gave til Potter-fansen.

Dette er omtrent så morsomt det blir på jobb for min del. Og ja, nok en gang kan jeg opplyse om at jeg er tilgjengelig for tatoveringsoppdrag.

Glem den Will Smith-infiserte nye Karate-Kidden

Det er Ramen Girl som er den eneste verdige re-maken.

Voldtekt er egentlig ikke så veldig morsomt

…men denne vesle musikalen er jo litt festlig, da.

 

Det er «humorduoen» Humble.Delirious som står bak kortfilmen. Ja, jeg vet, det er et skrekkelig dårlig navn, men jeg er så imponert over hvor flinke de har vært til å filme sånn fancy fra høyt oppe og til å få med seg en politibil i filmen at jeg skal prøve å la være å hisse meg opp over det.

«Under the Maple Tree» vant Filmpolitiets kortfilmpris, Stjerneskudd, i år. Jeg har hatt deler av sangen på hjernen siden jeg hørte noen utdrag i Filmpolitiet, som jeg har begynt å podcaste i ren desperasjon nå som Radioresepsjonen har hiatus.

En del av premien i kortfilmkonkurransen er at filmen ble satt opp som forfilm før «Hjelp, vi er russ» på kino. Så fikk i alle fall taperne som så sistnevnte et par minutters glede for billettpengene.

Terningkast 3: Love and Other Disasters

Helt siden Brittany Murphy døde av en «forkjølelse» ved juletider i 2009 har jeg vært preget av bunnløs sorg, aldeles utrøstelig. Jeg så jo på henne som en av mine nærmeste venner. Det har tatt halvannet år før jeg endelig klarte å oppsøke en av filmene hennes igjen, og valget falt på den noget stusselige «Love and Other Disasters» fra 2006.

Det mest forstyrrende med denne såkalte komedien er posituren til Brittany Murphy på plakaten. Herre jemini.

Nå er jeg ikke spesielt begeistret for typiske romantiske komedier i utgangspunktet, men denne er spesielt vanskelig å nyte fordi den rett og slett er utrolig rar. En lang rekke logiske brister og irriterende elementer gjør at filmen mister mye troverdighet, og derfor er det vanskelig for meg å ta den på alvor. Verst av alt er den håpløse britiske aksenten til (det jeg antar er) hovedkarakteren; Brittan sjæl. Hun er så dårlig at det virker som filmen er skutt kronologisk og hun bare gir opp omtrent halvveis. Hun starter som en dårlig parodi på Londonsk snobbemål og ender opp med bare å kakle på valley girl-måten hun sikkert plukket opp på Clueless-settet.

Det er faktisk så ille at produsentene åpenbart i ettertid skjønte at de måtte finne på en unnskyldning, og endte med å tidvis presentere handlingen gjennom tekstbiter fra et filmmanus. Før filmen starter kommer nemlig en slags disclaimer i manusformat, der det forklares at hovedpersonen har rar aksent fordi hun har bodd både i England og USA. Ganske pinlig, selv for en hardhudet Paradise Hotel-fan som meg.

I tillegg ble jeg irritert og forvirret av følgende elementer:

– To karakterer er begge homofile karer med mørkt, krøllete hår og kinnskjegg. Hvor er Willy, liksom?
– Hovedpersonen, altså Brittany Murphys figur, jobber for britiske Vogue. Jeg har problemer med å tro på at hun nesten aldri er på arbeid. Alle vet jo hvor sjuke i huet de motefolka er.
– Og alle vet at en Vogue-ansatt, selv om hun kun fikk tjue minutter til shopping, aldri hadde funnet på å gifte seg iført hvit bukse og t-skjorte.
– Ikke fanken om en Vogue-kvinne ville hatt på seg den klovnedrakten av en gravidkjole.
– Folka har plassert relativt ukjente og tilsynelatende ufaglærte skuespillere i alle roller (bortsett fra Brittan, da), men likevel tatt seg råd til smått festlige cameos av Gwyneth Paltrow og Orlando Bloom.

Likevel var det tydeligvis et eller annet som gjorde at jeg ikke slo av filmen i rent raseri. Lenge holdt jeg ut bare for å finne ut hvor jeg hadde sett den «argentinske» hjerteknuseren før (Love Actually? Nei, samma det). Så innså jeg at den faktisk var en smule underholdende lell. Et par passe knusktørre vitser og smått uforutsigbare vendinger gjorde det verdt tiden min, som uansett bare hadde gått med til kryssord eller Goomba-tegninger.

Hva var det jeg sa? Fy farsken, for en drittaksent. Hvis du så traileren trenger du egentlig ikke se filmen, for den viser så å si hele hovedplottet. Bihistorien handler forresten om en homse-roomm8 som prøver å finne ut om kjærlighet funker som det gjør på film. Det kan du med andre ord bare spole over.

I utgangspunktet er «Love and Other Disasters» verdt et terningkast to, men den får selvfølgelig bonuspoeng for stakkars Brittany Murphy som ikke lenger er iblant oss.

Terningkast 3.

May the 4th be with you

4. mai er den internasjonale Star Wars-dagen. Det driter jo jeg i, for jeg hater Star Wars. Jeg tenkte likevel å gratulere dere tusenvis av lesere der ute som er «warsies»*.

To av de mest forhatte karakterene i Star Wars-universet.

I dag kunne Star Wars-fansen glede seg over en eller annen Star Wars-relatert nyhet og vise verden sin nerdetilhørighet ved å ikle seg Star Wars-t-skjorter. Jeg gjorde ingen av delene, men humret en smule av det stusselige ordspillet. Grattis med dagen.

* egentlig ønsket jeg bare å feire noe, hva som helst, fordi jeg ikke fikk feiret David Beckhams bursdag ordentlig på mandag. Joda, det ble grøftefyll og en og annen skål for Becks, men det var ingen kake og ingen fyrverkerier. Akk ja, vi får ta det igjen til neste år.

Terningkast 1: Grown Ups

Herre jemini. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg i det hele tatt gadd å se denne filmen. Varsellampene bør jo begynne å blinke når menneskehetens verste krek er samlet i én og samme katastrofe av en film.

Fra venstre.: David Spade, Adam Sandler, Chris Rock, Kevin James og Rob Schneider.

Vanligvis er disse fjonballene med i filmer som den kleine hovepersonen, den ufordragelige bestevennen til hovedpersonen eller i tospann i «Dum og Dummere»-aktige bromance-filmer. Og vanligvis skyr jeg disse filmene som pesten. Disse guttene kan egenhendig ødelegge filmer som ellers bare ville ha vært middelmådige, og jeg ser på det som et udiskutabelt tegn på at det er best å styre unna filmen når en eller flere av dem er med på rollelisten.

Men fem av dem? I én og samme film? Det virker som om Hollywood prøver å utfordre skjebnen. Som om noen har fulgt Adam Sandler siden slutten av nittitallet og hoderystende observert ham stotre og stamme seg gjennom utallige redneck-komedier uten å bli straffet av høyere makter. Hva skal til for at Vårherre* plasserer et velrettet lynnedslag rett i kjeften på’n? Det kan hende idéen om å slenge med disse andre lavpannekumpanene hans rett og slett er et eksperiment.

Jeg finner i alle fall ingen annen plausibel årsak til at fem** av verdens minst morsomme komikere er samlet på denne måten. For det kan umulig være ønsket om å formidle en historie.

Plottet er nemlig så å si fraværende. La meg oppsummere: En gjeng gamle klassekamerater tar med seg familiene sine på hyttetur, og så bader de og så spiller de basketball. Neida, de lurer ikke meg. Det er åpenbart at disse Hollywood-kaksene bare hadde for mye penger mellom hendene og et par dager til overs. De reiste på ferie sammen, og rasket Salma Hayek og tilfeldige pene eller stygge forbipasserende med seg. For å få tjent inn litt lommepenger til en oppfølgertur bestemte de seg for å la noen filme det hele mens de bare sprang rundt og gjorde det de syntes var morsomt, for så å gi det ut på DVD og Blu-Ray. Himmel og hav, for en drittfilm.

Terningkast:

* Charles Darwin, altså
* For å være ærlig teller jeg bare med Chris Rock for moro skyld. Jeg har ikke sett så mye han har vært med i, bortsett fra de ufyselige snuteduo-filmene hans, men han har jo rykte på seg for å være en habil stand-up***-komiker. Jeg lar tvilen komme meg selv og blogginnlegget mitt til gode, og velger å skjære dem alle over én kam.
*** Jeg hater stand-up.