Øyafestivalen 2011: lørdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.

Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.

Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren «mann med gitar». Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.

Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.

Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.

Bjella fremførte kramgode låter fra både «Heidersmenn» og årets «Vonde Visu», og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.

Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.

Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.

Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.

Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige «I and Love and You» i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.

Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.

Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.

 

Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.

Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.

Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.

Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.

Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.

Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.

Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.

___________________________________________________________________________________________

* “Audrina”, Jannicke«, «Jermaine» og «P-Diddy» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller «svenskemengden» som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.

Øyafestivalen 2011: fredag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Fredag var en storveis dag i Middelalderparken, med solskinn og knallkonserter på programmet.

Dessverre startet det stygt for min del, ettersom jeg gikk glipp av den visstnok fantastiske konserten til OFF! klokken fire. Det er litt tidlig på dagen, jeg måtte jo rekke å fakke Black Dahlia-kjeltringen i L.A. Noire. Jeg hastet ut av huset og ankom festivalen akkurat tidsnok til å få med meg The Pains of Being Pure at Heart.

The Pains of Being Pure at Heart på Sjøsiden.

The Pains of Being Pure at Heart var akkurat så trivelig som forventet. De er riktignok ikke det mest utadvendte bandet jeg har sett, og klarte ikke engasjere emoene* som hadde benket seg foran scenen i vente på Bring Me the Horizon. Likevel bød de på stødige utgaver av gladlåtene du kjenner fra platene. Frisk solskinnspop levert med ungdommelig iver av typen du finner hos et garasjeband i en high school-film. Bare mye, mye bedre, selvfølgelig.

Her har du en smakebit av deres feiende flotte fremførelse av «Come Saturday»:

Neste punkt på programmet var et av årets klare Øya-høydepunkt, alt-country-heltene i The Jayhawks. Jeg var så heldig å se Mark Olson og Gary Louris på Norwegian Wood for et par år siden, men å få se selve bandet gjenforent er en aldri så liten begivenhet. Gutta var i storform og serverte massevis av gamle favoritter, i tillegg til nytt materiale som slettes ikke hørtes så verst ut. Det lover godt for nyplata, som kommer i september.

The Jayhawks. Rimelig bleike karer, ass.

Deretter stakk alle til Bring Me the Horizon og/eller Mayer Hawthorne, men jeg lot meg ikke lokke. Hipsterfiffen får skryte så mye de vil, men de greiene der er ikke noe for meg. Først da Kvelertak inntok Enga-scenen var jeg klar for ny konsert.

Erlend Hjeltvik kravler oppover sceneveggen.

Kvelertak har vært herlig harry og energiske hver gang jeg har sett dem, og Øya-konserten var ikke noe unntak. Det varmer hjertet at dette forholdsvis harde bandet klarte å trekke ganske mange publikummere, spesielt med tanke på at de krasjet med såpass populære greier som 120 Days, Mayer Hawthorne og Montée. 120-krasjen var forresten særs irriterende, jeg er rimelig sikker på at ganske store deler av Øya-publikummet er i målgruppen for begge. Uansett var det hyggelig å se at alskens pussige skruer innfant seg på Enga og gryntet med på «Mjød» og «Fossegrim».

For øvrig utbasunerte jeg at vokalist Erlend Hjelvik ville kle av seg skjorta i løpet av de tre første låtene, og han innfridde med god margin – allerede i løpet av første låt var han i baris, og alle hjerter gledet seg. Fyren er en nær sagt komplett frontfigur for dette som er blant Norges triveligste musikkeksporter for tiden, men sterk growlerøst, passe harry tættiser og ølvom, og imponerende energisk tilstedeværelse. Han var overalt på scenen i løpet av den timeslange konserten, og bidro til å gjøre Kvelertak-settet til et av de mest minneverdige fra årets festival.

Kvelertak hadde med seg masse fugler, plassert på diverse mikrofonstativer.

Etter Kvelertak måtte jeg prioritere bort Twin Shadow, som spilte i Teltet som antakeligvis var stappfullt av elec-hipstere uansett. Selv var jeg opptatt med å stå i en av de uendelige tissekøene og hamstre favnen full av øl til Pulp-konserten.

Selvfølgelig ble det rave i Middelalderparken da legendariske Pulp spilte 90-tallshyllesten "Sorted for E's and Wizz".

At en rekke idioter presterte å velge å se den svenske drittungen Lykke Li i stedet for legendene i Pulp er helt ubegripelig. Heldigvis fant jeg og Valentino** plass på Enga til å beskue begivenheten en Pulp-konsert tross alt er.

Jarvis Cocker i jukkehumør.

Før Pulp inntok Enga-scenen kommuniserte de med publikum ved hjelp av en fiffig grønn laser som plasserte tekst på lerrettet som dekket scenen. Mye «er dere klare»-aktige greier før jubelen brøt løs da «Do You Remember the First Time?» trillet over teppet. Før teppet falt og bandet faktisk spilte låten kom flere tekstuelle morsomheter: «Vil dere se en delfin?», etterfulgt av en grønn laserdelfin som svømte omkring på scenen. Deretter var kalaset i gang.

Jarvis Cocker og hans kumpaner spilte bare hits fra deres innholdsrike karriere. Valentino skulle gjerne ha hørt flere fra «This is Hardcore», mens jeg var storfornøyd med alle godsakene fra «Different Class» og «His ‘N’ Hers». Cocker var akkurat så herlig arrogant og skitten som man helst vil ha ham servert, og spankulerte omkring på scenen med hoftevrikk som får Jens Pikenes til å fremstå som en rampete liten skolegutt i forhold. På et tidspunkt la han seg med knærne på én monitor og håndflatene på en annen, og satte i gang en jukkesession som ville fått saksofonmannen fra Moldova til å rødme.

Det faktum at ingenting fristet på kveldens Øyanattprogram gjorde slettes ingenting når Pulp sørget for en så storslagen avslutning i Middelalderparken. At resten av kvelden besto av noe jeg bare kan anta er et stusselig Mods-coverband på fasjonable Dr. Rock i Dronningens gate med Valentino og Jannicke** får heller gå i glemmeboken.

___________________________________________________________________________________________

* Fjortisemoer, ikke vanlige, oppegående ekte-emoer. Tenkte bare å gjøre det klart slik at Holger** ikke hudfletter meg.
** Valentino«, «Jannicke« og «Holger» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen 2011: tirsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.

Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.

Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.

The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av «Moviestar«.

Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.

Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.

Eidsvåg-aktig troll med slapp ungdomsholdning og uforholdsmessig god selvtillit.

Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde «Space Dawg»-skjorte og Morten «Morfar» Samdal hadde en med påskriften «take me to space camp» var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.

Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.

Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.

___________________________________________________________________________________________

* «Jannicke«, «Sylvester«, «Mimi Labonq«, «Rapunzel«, «Holger» og «Snooki» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Tilbake til hverdagen

I etterkant av terroraksjonene i regjeringskvartalet og på Utøya har jeg tatt et par avstikkere fra den sedvanlige dritten jeg spyr ut i cyberspace, og det har resultert i en voldsom økning treff på bloggen*. Det er selvfølgelig storveis, men jeg kommer likevel til å gå tilbake til det lettbeinte fjaset jeg har holdt på med til nå.

Jeg er ikke skikket til å skrive om alvorlige ting, så selv om jeg fortsatt er sterkt preget av tragedien kommer jeg altså til å avstå fra å skrive mer om den. Med dette innlegget vil jeg oppsummere et par ting jeg fortsatt har på hjertet i forbindelse med Anders Behring Breivik, terrorangrepene og reaksjonene som har oppstått i ettertid.

Det fineste bildet jeg fant av Glenn Beck. Ser ut som det er fra GQ, de er sikkert ikke så opptatt av opphavsrett.

Glenn Becks Hitlerjugend-vås
En av de mer bisarre reaksjonene på terroren må være Glenn Becks infamøse Hitlerjugend-utspill. Kronidioten, som nylig fikk sparken fra sin stilling som programleder og politisk kommentator for den skammelig upartiske, høyrevridde «nyhetskanalen» Fox News, lirte av seg følgende hårreisende utsagn dagen etter massakren på Utøya:

«There was a shooting at a political camp, which sounds a little like the Hitler Youth, or whatever. I mean, who does a camp for kids that’s all about politics? Disturbing.«

Becks smakløse forsøk på å bruke Utøya-tragedien som grunnlag for det sedvanlige nazi-pøsevevet hans vakte selvfølgelig oppsikt både i norsk og internasjonal presse. Frank Aarebrot gikk så langt som å kalle ham både fascist og «en vulgær propagandist som forsøker å overgå Joseph Goebbles» i denne Dagbladet-saken om opptrinnet.

Dere som kjenner til Glenn Beck fra før har sikkert allerede fått med dere at fyren har «nazi tourettes«, så annet enn smakløse nazi-anklager var det kanskje ikke å vente fra den kanten.

Pinlig nyhetsdekning og islamhets
Det var i det hele tatt mye dårlig nyhetsdekning om terroraksjonene. Altfor mange journalister og vanlige nettdebattanter verden over trakk forhastede slutninger, og beskyldte ganske raskt Al-Quaida eller bare muslimer generelt for å stå bak bomben i regjeringskvartalet.

The Suns forside 23/7. Hvorfor de syntes "20 dead" passet best mellom anførselstegn må du spørre dem om.

The Sun var raskt på pletten med en forside de sikkert antok var perfekt ettersom de fikk kalt det en «Al-Quaida-massakre», og samtidig sørget for å sikre seg i tilfelle det skulle være andre enn favoritterroristene som sto bak – de skrev det tross alt i anførselstegn. Classy.

Stort sett var jeg imponert over norsk nyhetsdekning, både fredag kveld og dagene som fulgte. De hadde en vanskelig jobb, og løste den taktfullt. En av de få gangene jeg og flere med meg reagerte var da det jeg antar er informasjonssjefen ved Tinghuset informerte pressen i forkant av fengslingsmøtet mandag 25. juli.

Det var besluttet at møtet skulle gå bak lukkede dører, og en gjøk blant det oppmøtte pressekorpset stilte en del utidige spørsmål, tydelig indignert over ikke å få innpass. Det hele var ganske pinlig å se på, og den ivrige karen med alle spørsmålene fremsto som en skamløs sommervikar, desperat etter å stille kritiske spørsmål der det slett ikke passet seg.

Nuvel, selv om det er synd at sensasjonskåte journalistvikarer gjorde jobben til stakkarene på Tinghuset hakket verre i en allerede vanskelig situasjon, er det selvfølgelig en bagatell i forhold til islamhetsen som foregikk i diskusjonsfora på nett og blant diverse medieaktører i timene etter at eksplosjonen inntraff.

The Colbert Report om islamofobien
Heldigvis tok Stephen Colbert ansvar og gjorde narr av de konservative amerikanske mediene som dreit seg ut med forhastede beskyldninger mot de skumle muslimene. For de som ikke kjenner til fyren – Stephen Colbert er en fiktiv konservativ og stokk dum talk show-vert spilt av Stephen Colbert, en kløktig politisk satiriker som ser ut som kjærlighetsbarnet til Rob Lowe og Bob Saget. «The Colbert Report» er en spin-off av Jon Stewarts «The Daily Show«, der Colbert parodierer de patetiske patriot-programmene som florerer over dammen.

The Daily Show hadde for øvrig en fiffig sak om hvor defensive konservative amerikanske medier ble så fort det ble kjent at Anders Behring Breivik hevder å være kristen. Det må være lov å unne seg litt underholdning etter en uke som naturlig nok har vært tung for alle. Og hva er vel en bedre kilde til underholdning en erkekonservative amerikanske drittsekker?

Torgeir Bjellands smakløst uhyggelige kommentar på Per-Willy Amundsens Facebook-status.

Torgeir Bjelland – en forbanna drittsekk
Jo, én ting er bedre – å gjøre narr av Torgeir Bjelland. Du har ikke hørt om ham, sier du? Vel, gjøken er tidligere bokser og nå bare nazist i Norgespatriotene, et sprøtt parti som stilte til stortingsvalg i 2009 med én eneste kampsak – å stoppe ikke-vestlig innvandring til Norge. Glup gjeng, med andre ord.

Bjelland er faktisk dummere enn de fleste jeg har sett, selv i de dypeste avkrokene av cyberspace. Og det absolutte lavmål må være den uhyggelig ekle kommentaren han gulpet opp på Facebook-statusen til Per-Willy Amundsen, som for øvrig heller ikke er kjent for å være spesielt innvandringsvennlig.

Nå som vi vet hvordan fredagskvelden utviklet seg er kommentaren til Bjelland nok til å gi enhver grøsninger, men det er så absolutt ikke første gang fyren sprer uhygge på internett. Han har nemlig egen blogg.** Den er for sprø til at jeg klarer å la være å avslutte dette (antakeligvis) siste blogginnlegget mitt om terrorangrepene med et aldri så lite screenshot. Dette, mine damer og herrer, er hva fjonballen mener om hip-hop:

________________________________________________________________________________________________

* I løpet av de siste par dagene har godt over 6500 folk vært innom. Rimelig sikker på at kun to av dem er søsteren min.
** Tar forbehold om at dette er så dumt at det kanskje er noen som kødder med ham, men jeg lar tvilen komme ham til onde.

In Gowan Ring i Maridalen

Den første årlige* Snippen-festivalen fant sted i Maridalen utenfor Oslo i går, og det store trekkplasteret var den amerikanske folk-poeten B’eirth med hans neofolk-prosjekt In Gowan Ring. Jeg er så heldig å ha fått sett ham to ganger tidligere**, men de nydelige omgivelsene rundt hagen konsertene ble holdt i gjorde opplevelsen til noe helt spesielt.

Nå skal det sies at jeg ikke er det mest rurale vesenet her til lands, men jeg fikk assosiasjoner til gamle dagers leirskoleturer da Rapunzel***, Audrina*** og jeg droppet NSB-kaoset og drosjet til Maridalen. Grønne enger, frodig skog og en og annen katt som lusket i gresset gjorde det hele ganske eksotisk for min del. Festivalen fant sted i hagen til fyren som arrangerte den, visstnok en kirketjener i Maridalen kapell. Uhyre trivelig!

Rapunzel flauntet sine håndsydde rederikaksesko som kledte ham utmerket. Selv tuslet jeg rundt med BI-harry Fred Perry-sko.

Selv om Maridalen kun ligger et Hattestad-kast fra Oslo sentrum virker det som befolkningen der er nevenyttige vikinger som klarer å snekre sceneskur og benker og komposttoaletter på løpende bånd. Et intrikat presenningsystem sørget for at regnet ikke ødela opplevelsen, og det hele var rett og slett særdeles godt gjennomført.

Ettersom platekompiser ikke kan ta seg fri i helgene som dere andre latsabber, ankom vi ikke festivalen før første artist var ferdig og den meksikanske matserveringen var ferdig for kvelden. Audrina*** var sulten og gråt og bar seg, men de eksepsjonelt trivelige folkene i merch-boden var innstilt på å mette alle sultne sjeler og disket opp med noe grub til henne likevel. Makan til serviceinnstilling, gitt!

Andre artist på programmet var Maria Solheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde hun var identisk med Maria Arredondo. Med andre ord var jeg naturlig nok skeptisk frem til det viste seg at hun slett ikke var noen Arredondo, snarere en dugelig god trubadur.

Maria Solheim i Maridalen.

Jeg skammer meg faktisk en smule over fordommene, for Solheims trivelige visesett sammen med en solid dose nordnorsk sjarm passet storveis inn i de nydelige omgivelsene. En festivaldeltaker, muligens beslektet med Solheim selv (ettersom hun visstnok bor i nabohuset til festivalarrangøren), felte en tåre da hun fremførte en hyggelig nordnorsk låt om «ei kvinnehand», og Rapunzel var tydeligvis på gråten selv.

Hadde det ikke vært for at jeg brukte opp alle pengene mine på den nyeste Birch Book-platen, en utsøkt utgivelse i vinyl- og CD-format med en trivelig «patch» på kjøpet, hadde jeg kanskje plukket opp en Maria Solheim-CD eller to. Jeg skal i alle fall sørge for å sjekke ut det hun har utgitt tidligere, for er det i nærheten av så trivelig som det hun fremførte på Snippen-festivalen er det jaggu verdt det.

Simen Tangen på Snippen-festivalen, med Silje Huleboer utenfor synsvidde.

Så var det Simen Tangens tur til å innta sceneskuret. På festivalplakaten trekkes det paralleller til Bob Dylan og Nick Drake, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i, men det han spilte denne kvelden var i det minste ispedd en solid dose typisk «indie»-vokal som i beste fall var sjarmerende, men ofte rett og slett skingrende sur. Med noe uheldig engelskuttale og litt for naivistiske tekster for min smak (ikke bruk ordet «dude» i en sangtekst med mindre du har jækla god grunn til det og forstår begrepets bruksområde!) ble det litt Sjur-Lyseid-møter-Bad-Cash-Quartet og kleint.

Tangen hadde med seg en jente som lyder det klingende artistnavnet Silje Huleboer, og hun var jaggu utstyrt med en guddommelig stemmeprakt. Det skal også sies at Simen Tangen er en særs dyktig gitarist, med godt grep om tradisjonell folk-klimpring. Selv om duettene med fiffig gutt/jente-inndeling av vokalen var ganske sjarmerende var det klart beste av deres sett åpningslåten, en nydelig norsk folkesang der Silje Huleboers klokkerene røst og Tangens gitarspill virkelig kom til sin rett.

Høydepunktet var selvfølgelig B’eirth selv, som på sedvanlig vis trollbandt publikum med stemningsfull middelaldersk folk. Med sin hjemmelagde pæreformede gitar fremførte han materiale både fra In Gowan Ring- og Birch Book-utgivelser samt et par velvalgte covere. Rapunzel har bedre oversikt over låttitler enn meg, og jeg må innrømme at jeg kun kjente igjen halvparten av låtene han spilte selv om jeg med årene har opparbeidet en fin liten B’eirth-samling. Blant høydepunktene for min del var nydelige «Dandelion Wine«, «Boat of the Moon» og den usedvanlig rørende coverutgaven av «The Shepherd’s Call«.

Beklager den ustø filmingen, i tillegg til å ha fått i meg et par pils og noen slurker av Rapunzels kommunistlevning av en lommelerke skalv jeg nok litt ekstra på hånden av den magiske stemningen B’eirth fylte hagen med. Utover det åpenbare, nemlig å fastslå at konserten til B’eirth var direkte utsøkt, har jeg ikke ordforråd til å beskrive den. Derfor avslutter jeg med nok en videosnutt, der B’eirth fremfører en nyskrevet låt og dere i tillegg får et eksempel på den bedårende*** stage banteren han stilte med da han slet med å bestemme seg for hva han skulle fukte ganen med.

* forhåpentligvis!
** Rapunzel har sett ham hele tre ganger tidligere, og jeg er nokså misunnelig på ham fordi han var tilstede på den visstnok fabelaktige konserten i Maridalen kapell i 2007.
*** “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
**** B’eirth er så bedårende at jeg dævver. Sist vi så ham, på Garage for et par år siden, oversteg han enhver intimgrense og holdt samtalen kun centimeter fra ansiktene våre. Denne gangen klemte han meg før jeg hadde sagt et ord. Hælledussen.