Posts Tagged ‘cold mailman’
Lil’ Lido
Rekk opp hånda, de som gleder seg til LidoLido-albumet! «Pretty Girls and Grey Sweaters» er rett rundt hjørnet, og jeg kommer til å stå foran alle fjortisjentene i køen. Jeg kødder ikke, fyren er jo knall. Har du sett den nye one take-videoen til «Chop it Up«? Makan til kreativ norsk musikkvideo har vi ikke sett siden… Vel, siden i våres, da Cold Mailman-bængeren traff YouTube.
Glem det Skrillex-aktige rælet av en remix som havnet på den nyeste Hits for Kids-plata. «Different» er en fabelaktig låt, denne nye videoen er mega, og plata kommer til å bli kjempemessig. Hipp hurra for fyren med både pop- og hip-hop-Norges beste engelskuttale. Og tenk det, dere – han er bare elleve år!
Time is of the Essence
Har du ikke sett tidenes norske musikkvideo ennå, sier du? Vel, vær så god:
.
Cold Mailmans «Time is of the Essence» kler virkelig stop-motion-behandlingen den har fått i denne fabelaktige André Chocrons-regisserte musikkvideoen. Diverse borettslag har stilt opp for å gjøre videoen uforglemmelig, og resultatet er rett og slett imponerende. For en tålmodighet og sammarbeidsevne folka bak verket må besitte. Kudos!
En artig bieffekt er at videoen gir Cold Mailman massevis av velfortjent oppmerksomhet også utenfor landets grenser. Videoen har blitt linket til og snakket om rundt omkring i cyberspace det siste halvåret, og nærmer seg i skrivende stund 180.000 visninger på YouTube alene. Forhåpentligvis bidrar dette til at enda flere får øynene opp for Cold Mailman og den særdeles trivelige forrige platen deres.
Øyafestivalen 2011: torsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.
Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.
Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.
Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.
Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.
Janelle Monáe vant Øya.
Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.
Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.
Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.
Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, «The Earth is not a Cold Dead Place». Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.
Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.
Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.
På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.
Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ «Fifty-Fifty Clown» i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.
Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.
Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.
Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets «Burst Apart» og fabelaktige «Hospice» fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.
Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen «Bear». Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.
___________________________________________________________________________________________
* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki» og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!
Øyafestivalen 2011: tirsdag
Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.
Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.
Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.
The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av «Moviestar«.
Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.
Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.
Eidsvåg-aktig troll med slapp ungdomsholdning og uforholdsmessig god selvtillit.
Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde «Space Dawg»-skjorte og Morten «Morfar» Samdal hadde en med påskriften «take me to space camp» var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.
Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.
Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.
___________________________________________________________________________________________
* «Jannicke«, «Sylvester«, «Mimi Labonq«, «Rapunzel«, «Holger» og «Snooki» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
by:Larm-bonanza! (lørdag)
Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:
Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.
Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.
Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; «Whisk & Filth». Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.
Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.
Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.
Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.
Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:
«Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe«
Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.
Cold Mailman i by:Larm-teltet.
Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.
Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.
Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!
Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han «release the penis!», hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.
Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; «#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.»
* «Rapunzel» og «P-Diddy» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
by:Larm-bonanza! (torsdag)
Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.
by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på «by-alarmen». Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i «Celebert 1-2-3-rødt lys» på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.
Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".
Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.
Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: «hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …».
Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.
P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.
Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.
Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.
Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.
Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.
Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.
* «Rapunzel» og «P-Diddy»er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.
Topp ti, tjueti
Musikkåret 2010 har vært preget av skuffende utgivelser fra artister jeg har hatt store forventninger til. Det er kjipt å innse at heltene ikke alltid innfrir, men heldigvis har det tilsynelatende stusselige musikkåret også bydd på hyggelige overraskelser i albumform samt en dugelig håndfull enkelthits. Her er noen av låtene jeg har hygget meg mest med i 2010*:
10. Ariel Pink’s Haunted Grafitti: «Round and Round»
Ariel Pink har visstnok lenge vært knyttet til freak-folk-scenen, og var også den eneste Paw Tracks-artisten som ikke var med i Animal Collective. Med andre ord burde jeg sikkert ha hørt om fyren for lenge siden.
Dessverre dukket han ikke opp på radaren min før all verdens musikkbransjefolk trykket denne første singelen fra «Before Today» til sine klamme brystkasser. Retropop med funky bassgang som nasket rett ut fra Marianne Faithfulls «Broken English» er ikke å forakte, og etter å ha latt den vokse på meg noen måneder kan jeg ikke annet enn å slenge meg på hylekoret. Årets nest beste discolåt, hands down.
Videoen under er selvsagt ikke den offisielle musikkvideoen, men fortjener en titt takket være aerobics-jukkingen til John Travolta og Jamie Lee Curtis.
9. Robyn: «Dancehall Queen»
2010 har selvfølgelig vært Robyns år. To og et halvt album er ikke noe å kimse av, selv om det naturligvis er en del fillers på hver plate. Det er flust av hits på dem også, så det er vanskelig å plukke ut én. «Dancehall Queen» er kanskje en outsider, og ikke den låta Robyn-fans flest kicket på fra starten, men den herlige blandingen av seig reggae, Diplo-beats og pur pop gjør låten til en real feelgood-sang og min knepne favoritt fra trilogien.
«I came to dance, not to socialize». Stort triveligere blir det ikke.
8. Kanye West: «All of the Lights»
Musikkens Verdens største douche kan i alle fall klemme ut bængers. Jeg har ikke hørt maken til fest-smash siden «All Falls Down» (den med den syrete flyplass-videoen med hun derre fra Clueless, vet du) fra debutskiva. Den episke, stjernespekkede «So Appalled» er selvfølgelig også nevneverdig når året skal oppsummeres, men det er altså «All of the Lights» som har sneket seg inn i kommersrap-hjertet mitt.
Blåserne, versene, den hule trommelyden og hele sulamitten er rett og slett uimotståelig for min del. I tillegg er dette utvilsomt årets beste bruk av Rihanna, og det er jo bra at noen har litt kustus på kjerringa når hun tydeligvis ikke klarer å mekke noen hits på egenhånd lenger.
7. Sufjan Stevens: «Vesuvius»
Fabelaktig maksimalismepop fra Sufjan. Det er egentlig vanskelig å bare trekke frem én låt fra den siste platen hans til denne listen, og jeg kunne strengt tatt like gjerne valgt kembosøte «Futile Devices» eller den 25 minutter lange syretrippen «Impossible Soul». Grunnen til at jeg likevel ender opp med «Vesuvius» er at den er så usedvanlig catchy. Jeg har hatt «Vesuvius, fire and fire, follow me now as I favor the ghost» på hjernen siden oktober.
Noen som blir med på en sånn derre flash mob-dans? Vi kan gjøre det under utdelingen av Nobels fredspris neste år, for eksempel. Bare studér movesene Sufjan demonstrerer i videoen under her, så er vi good to go.
6. John Grant: «Jesus Hates Faggots»
Første gang jeg hørte denne låten var i julestria på jobb i platesjappa. Med andre ord var det klin umulig å konsentrere seg om den, og alt jeg fikk med meg var en lang rekke provoserende ord, som «redskins», «kikes», «spics», «niggers» og «Jesus». Heldigvis ga jeg den en real lytt da både første og andre byttedag hadde kommet og gått, og oppdaget at den, i likhet med resten av platen («Queen of Denmark»), er et særs personlig oppgjør med John Grants fortid.
Selve lydbildet er ikke helt min greie, og selv om hele Midlake er med på lasset får jeg ikke helt grep om platen, noe som kanskje ikke er så rart ettersom Mojo visstnok kåret den til fjorårets beste. Derimot synes jeg det funker kjempemessig på akkurat denne låten. Litt harry college-rock-følelse er ikke feil når teksten er en eneste lang rant om hvor sjuke fordommer rednecksa over dammen klarer å prakke på barna deres og hvordan det preger dem. Potensiell allsang-klassiker, dette.
‘Cause you tell me that Jesus, he hates Fruit Loops, son they told you that when you were young Pretty much anything you want him to like sit-coms, paedophiles and kangaroos (…) Men who cannot tame their wives, weaklings, cowards and bull-dykes and when we win this war on society I hope your blind eyes will be opened and you’ll see
5. Håkan Hellström: «Jag vet vilken dy hon varit i»
Rørende som bare Hellström gjør’e. Det er ikke tvil om at Hellström har tapt seg voldsomt siden den fabelaktige debuten «Känn ingen sorg för mig Göteborg». Nyplata, «2 steg från Paradise» har sine øyeblikk, men er i all hovedsak rotete kakofoni med alt for mye fløyter og alt for lite substans. I tillegg har vokalen til den Göteborgske matrosromantikeren gått fra å være sjarmerende falsk til rett og slett skremmende dårlig. Unntaket er denne smertefulle balladen, der den naivistiske stemmeskiftefyllikrøsten virkelig kommer til sin rett. Teksten er som en trivelig novelle, og jeg må innrømme at den ble hakket mer imponerende da jeg faktisk konsentrerte meg litt og innså at Håkan-bråkan ikke bare visste hvilken by hun hadde vært i.
4. Cold Mailman: «Time is of the Essence»
Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor Cold Mailman ennå ikke har fått sitt vel fortjente gjennombrudd. Her har de gått hen og snekret en tilnærmet perfekt popperle, og så blir den ikke a-listet på radioen engang? Fytti katta.
Denne låten har vært en live-favoritt en god stund i forkant av plateslippet nå i høst, og albumversjonen skuffet ikke. Trivelig tekst kombinert med en aldeles utsøkt melodi, det hele akkompagnert av lekne gitarlicks og herlig suggererende perkusjon. Låtskriver og orkesterleder Ivar Bowitz serverer akkurat passe tilbakelent og lettbeint vokal, noe som kler Cold Mailmans melodiøse indiepoplåter særs godt. Sjekk også ut singelen «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me«.
groove.no Rastløs #9 – Cold Mailman from groove.no on Vimeo.
3. Dunderhonning: «Ny Aveny»
Denne låten er vel strengt tatt noen år gammel, men såvidt jeg vet først utgitt offisielt på «Sakte ut av fokus» i fjor. Et nydelig stykke skranglerock med intrikat gitarføring, rikelig med skarptrommekant og en tekst som kan måle seg med oppvekstromaner et sted mellom Benjamin Leberts «Crazy» og J.D. Salingers «Catcher in the Rye».
Du kan laste ned mp3-en gratis på last.fm (eller enda bedre, stikk og kjøp skiva!)
2. Arcade Fire: «The Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)»
Uten tvil årets beste discolåt! Og så er det selveste Arcade Fire som serverer den – hvem skulle trodd det? Det er uendelig godt å høre at Régine Chassagne får litt spillerom på nyplata, som etter min smak i alt for stor grad er preget av Win Butlers gubbete «indie-anno-2007»-stil. Vokalen til Chassagne er så jækla rar og god, og ligger så fint oppå den merkelig fengende discorytmen som ligger til grunn gjennom hele låten. Den allsang-vennlige melodien gjør låten til en het kandidat til årets outsider-anthem, noe som ytterligere forsterkes av den herlige teksten:
They heard me singing and they told me to stop quit these pretentious things and just punch the clock These days my life, I feel it has no purpose but late at night the feelings swim to the surface ‘Cause on the surface the city lights shine they’re calling at me, come and find your kind Sometimes I wonder if the world’s so small that we can never get away from the sprawl
1. Susanne Sundfør: «The Brothel»
Det har vært klin umulig å unngå Sundfør i år. Med denne låten alene har hun fullt fortjent all anerkjennelse hun har fått både i norsk og utenlandsk presse – det er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt noensinne. Helt siden jeg for første gang hørte henne fremføre den på en EMI-showcase før jul i forfjor, alene med el-orgelet og omkranset av stearinlys, har jeg hatt den i bakhodet.
Det er noe vanvittig gripende ved den dystre stemningen i låten, som vedvarer helt til den plutselig tar en overraskende optimistisk vending mot slutten. Susanne Sundførs særegne og skjøre stemmeprakt kler det tunge orgellydbildet utrolig godt, og hvis ikke Sundfør får en Spellemann* eller tre for dette skal jeg personlig sage av ørene til alle med stemmerett.
Flere bængers fra 2010:
- Kanye West: «So Appalled»
- Kvelertak: «Ulvetid»
- Big Boi: «Shutterbugg»
- Kråkesølv: «Lær mæ noe nytt i dag»
- Surfer Blood: «Catholic Pagans»
- The Megaphonic Thrift: «Talks Like a Weed King»
- Best Coast: «Crazy for You»
- Dunderhonning: «Bølgeskum»
- Yeasayer: «Ambling Alp»
- Sleigh Bells: «Rill Rill»
- Haust: «Skate Rock»
- Belle and Sebastian: «I Want the World to Stop»
- The Drums: «Best Friend»
- Chieftains & Ry Cooder ft. Los Campesinos: «El Caballo»
- Frightened Rabbit: «Things
- The Depreciation Guild: «Crucify You»
- Justin Townes Earle: «Harlem River Blues»
- Cold Mailman: «Pull Yourself Together and Fall in Love With Me»
I tillegg er jeg nødt til å nevne den vanvittig enerverende Lissie-låten «When I’m Alone«. Jeg klarer ikke bestemme meg om den er stygg eller fin, men den er så catchy at den ikke kan ignoreres. Jeg velger å kalle den en guilty pleasure. Stjæle fra Fleetwood Mac kan hun i alle fall, det skal hun ha.
* Dette er ikke nødvendigvis de beste låtene fra året som gikk, men de som har preget året i størst grad for min del. Hvis du vil ha en liste over de beste låtene fra 2010 kan du vel bare se på tracklisten til Youth Pictures of Florence Henderson-platen.
** Dette ble skrevet før Sundfør-gate pt. 2, altså.
Bananbra 
