Øyafestivalen 2011: torsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.

Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.

Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.

Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.

Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.

Janelle Monáe vant Øya.

Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.

Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.

Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.

Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, «The Earth is not a Cold Dead Place». Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.

Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.

Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.

På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.

Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ «Fifty-Fifty Clown» i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.

Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.

Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.

Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets «Burst Apart» og fabelaktige «Hospice» fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.

Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen «Bear». Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.

___________________________________________________________________________________________

* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki» og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!

by:Larm-bonanza! (fredag)

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Fredagen fortonet seg som følger:

Nok en gang startet Rapunzel* og jeg by:Larm-kvelden med et måltid akkompagnert av pils og planlegging, denne gang på azn-restauranten rett ved Big Dipper. Egentlig ville vi helst innta nok en ghettoburger på People’s, men vi turte ikke da vi så at Lenny Kravitz fortsatt var på jobb. Vi vil jo ikke at han skal tro at vi er helt desperate etter å henge med ham, liksom. Selv om vi er det.

Selv om vi klarte å planlegge dagens by:Larm-løype i løpet av måltidet endte vi opp med å avvike fra planen stort sett hele kvelden. Først klarte Rapunzel å lokke meg med på Agnes Obel-konserten på John Dee. Ettersom det bare er middelaldrende menn som kjøper platen hennes har jeg alltid antatt at hun var en soft-jazz-kjerring i Melody Gardot-land har jeg med vilje unngått å høre på albumet. Det viste seg at hun egentlig er en ganske alminnelig Yann-Tiersen-uten-trekkspill-kjerring. Rapunzel lot seg selvsagt sjarmere, selv er jeg fortsatt skeptisk selv om det var hyggeligere enn jeg fryktet.

John Dee var stappfullt, og det er åpenbart at by:Larm undervurderte Obel en smule. Hun kunne nok fint ha fylt opp en større venue om hun fikk sjansen. Rapunzel og jeg ble lei av å stå klemt inntil pelskrageboblejakkene til de andre svette publikummerne, så vi forlot konserten midtveis. Vi skøytet over isødet til vi fant Kulturkirken Jacob. Du vet, den kirken du går forbi når du skal kjøpe hasj ved Eventyrbrua eller Anker.

Jónsi takker for prisen på herlig islengelsk.

Da jeg forsøkte å vise dørvakten armbåndet som fungerer som by:Larm-pass tok han hånden min i begge sine hender og ristet den hjertelig. Allerede der ante det meg at dette ville bli en noget annerledes konsertopplevelse enn det jeg er vant til. Vi hadde feiltolket programmet, og trodde Dungen skulle spille ganske tidlig. Det viste seg å være riv, ruskende feil. I stedet ble vi vitne til det forunderlige sirkuset kalt Nordic Music Awards.

Greia er at diverse skandinaviske og andre internasjonale musikkjournalister og bransjefolk har plukket ut tolv av fjordårets skandinaviske plateutgivelser, deriblant Susanne Sundfør, Dungen, Serena-Maneesh, First Aid Kit, Efterklang og Kvelertak. En av disse tolv kandidatene skulle utnevnes til vinner i løpet av denne prisutdelingen, som for oss som bare snublet innom fortonet seg som en særs pussig seremoni. En konferansier, som for øvrig skiftet antrekk fra svart til hvit smoking i løpet av kvelden, og juryformannen snakket til de fremmøtte annen hver gang.

Prosedyren ble forklart for oss, og i tillegg ble den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall trukket opp på scenen for å dele et par selvfølgeligheter om fellestrekk i skandinavisk musikk. Det hele ble stusseliggjort av direkte pinlige småfeil, som da bildene av hvert album på skjermene rundt omkring i lokalet konsekvent ble akkompagnert av musikk fra andre album. Når bildet av Kvelertak-skiva blir vist og albumet omtalt som brutalt og tøft blir det nokså komisk med Ólöf Arnalds i bakgrunen.

Det hyggeligste som skjedde i løpet av denne ellers småpinlige affæren var at Jónsi vant prisen, og tuslet opp på scenen for å ta den fra kronprins Haakon Magnus. Det var jo stas å se ham på så nært hold. I tillegg holdt han en fabelaktig takketale, som såvidt jeg kan huske lød noe i nærheten av slik: «I’m not so good to speak, make good music!»

En annen ting som gjorde prisutdelingen minneverdig var alle musikerne som labbet rundt i kirken etterpå. Rapunzel sto og siklet på First Aid Kit-jentene, mens jeg lot meg begeistre av å stå ved siden av en smått sjenert Lars Vaular mens Gustav Estjes ruslet forbi med stoneruttrykket sitt. Rapunzel overhørte visstnok et fomlete samtale mellom Emil Nikolaisen og Jónsi på klønete engelsk i dokø også. Det hele var okså surrealistisk for oss, der vi blide og brisne forsøkte å klekke ut hva vi skulle gjøre videre.

Vi bestemte oss for å bli i kirken for å se Susanne Sundfør mens vi ventet på Dungen, noe jeg er jækla glad for nå i ettertid. Jeg har jo sett henne en del ganger før, og Rapunzel er ikke spesielt begeistret for henne, så vi kunne fort ha bestemt oss for å prioritere noe annet. Det å se Sundfør i en gammal kjærke, med stemningsfullt lysspill oppe i takgreiene, det var jaggu faen en sann fornøyelse. Den særegne stemmeprakten til Sundfør erobret hver minste lille krok av den gamle bygningen, og intet øye var tørt, ei heller noe sete i salen.

Dungen var som forventet riktig så trivelig, men både jeg og Rapunzel hadde nok overdrevent høye forventninger på forhånd. En skulle tro at en kirke ville være det perfekte husrom for et band av Dungens kaliber, men opplevelsen ble aldri mer enn helt ålreit. Det gledet oss begge at de spilte «Du är för fin för mig» fra fabelaktige «Ta det lugnt», så det trakk opp.

Svarte Greiner var sjukt trivelig.

Dernest bar det ut på glattisen igjen, tilbake til John Dee for å se Svarte Greiner. Jeg har ikke noe særlig forhold til ham fra før, men Rapunzel er fan og har for lenge oppfordret meg til å høre mer på fyren. Erik Skodvin stilte i Earth-skjorte med gitar og ting å skru på, og resultaltet var riktig fornøyelig. Dyster ambient-doom-noise, dersom jeg skal prøve å beskrive det ytterligere. Fint var det i alle fall, og stemningen var satt for å rusle bort til Sentrum Scene for å se Ulver.

Stedet var ganske packed, og vi ble stående langt bak og fjase. Dermed fikk jeg ikke med meg så mye som skjedde på scenen, mye på grunn av neket med den overdimensjonerte Robyn-frisyren og vennene hennes som effektivt blokkerte utsikten. Tidvis hørtes det veldig bra ut, og Stian Westerhus bidro på utsøkt vis med leken støygitar. Selv likte jeg det eldre materialet de fremførte best, og ble rett og slett skuffet da en kvinnelig vokalist jeg ikke gjenkjente inntok scenen med kjip, generisk «symfonisk metal-vokal». Dama bidro til å surne stemningen betraktelig, med en røst som slett ikke kledde Kristoffer Ryggs og ellers ikke passet inn i Ulvers lydbilde.

I starten var det vanskelig å fokusere, vi var tross alt ute på galeien og i tillegg irriterte over manglende konsertskikk og musikkunnskap hos idioten som høylytt forsøkte å sjekke opp tøsene foran oss. Jeg brydde meg ikke stort om bildene på skjermen bak musikerne, først så det nemlig ut som helt ålreite naturbilder av løver og sebraer på en savanne. Det utviklet seg derimot til en slags grotesk kommentar til samfunnet vårt, med bilder så sterke at det ble umulig å ta blikket fra dem.

Det er litt trist, men dette er det beste bildet jeg klarte å ta av Ulver. Akk, ja.

Det ryktes at en rekke kraftige seksuelle bilder av voldtekter og sugejobber ble vist ganske tidlig, men disse fikk jeg ikke med meg. Lekker svart/hvitt-film av stupende kropper fanget min interesse, før taktfast marsjering tok over. Bilder fra Nazi-Tyskland er naturligvis alltid sterk kost, men først da grusomme filmklipp fra konsentrasjonsleire ble vist endret stemningen seg totalt. Publikum stilnet og fulgte med på den sterke visuelle kosten. De fleste av oss har jo sett filmklipp av utmagrede, gråtende, lidende konsentrasjonsleirfanger tidligere, og det gjør selvfølgelig alltid inntrykk, men Ulvers tunge lydunivers ga det en ny dimensjon. Etter hvert fikk vi også servert groteske bilder av revejakt, med jagende hunder, glisende kakser med snobberidebukser og ikke minst et tilbakevendende nærbilde av det uendelig triste øyet til en hest med emolugg.

Det sterke visuelle kombinert med Ulvers musikk gjorde deler av konserten til en uforglemmelig perle av en konsertopplevelse, før det til dels ble spolert av den kvinnelige gjestevokalisten og et par mindre imponerende fremførelser av enkelte låter. Sammen med konsertene og den bisarre prisutdelingen i kirken utgjorde Ulver- og Svarte Greiner-konsertene en særs minneverdig by:Larm-dag.

* «Rapunzel» er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

by:Larm-bonanza! (torsdag)

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.

by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på «by-alarmen». Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i «Celebert 1-2-3-rødt lys» på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.

Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".

Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.

Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: «hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …».

Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.

P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.

Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.

Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.

Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.

Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.

Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.

* «Rapunzel»  og «P-Diddy»er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.