Porn 101

Ah, internett. Som min gode venn og fortrolige Rapunzel* stadig påpeker; «if it exists, there’s porn of it». En ting pornomekkere tydeligvis er særdeles glad i å illustrere er spenningen som kan oppstå i et klasserom. Lærer/elev, elev/rektor, rektor/lærer, innebandytrener/elev. U name it.

Heldigvis er ikke cyberspace bare fullt av porno med skoletematikk, det er også fullt av nerder som benytter enhver anledning til å bruse med fjærene. Til glede for oss alle har et cyberspace-geni begynt å samle skoleporno med tavler i bakgrunnen, og analyserer fortløpende alt scripten har skrevet i kritt for å tilføre den simulerte skolesituasjonen et minimum av troverdighet. Er alle i pornobransjen like dumme som Thomas «Rocco» Hansen, eller finnes det lyse hoder blant avskummet? Døm selv!

___________________________________________________________________________________________

* «Rapunzel» er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen 2011: torsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.

Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.

Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.

Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.

Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.

Janelle Monáe vant Øya.

Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.

Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.

Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.

Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, «The Earth is not a Cold Dead Place». Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.

Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.

Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.

På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.

Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ «Fifty-Fifty Clown» i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.

Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.

Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.

Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets «Burst Apart» og fabelaktige «Hospice» fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.

Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen «Bear». Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.

___________________________________________________________________________________________

* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki» og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!

Øyafestivalen 2011: onsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Onsdag var regnvåt og lang, og enkelte festivalgjengere sutret i de knall gule ponchoene sine. Takket være godt selskap og knakende gode konserter storkoste jeg meg likevel i de fillete tøyskoene jeg vasset rundt i.

Jens Carelius fikk den prestisjefylte oppgaven det er å åpne Øyafestivalen på hovedscenen, Enga. Han gjorde en knall jobb, med sin hyggelige folk og ydmyk og sjarmerende stage banter. Carelius passer kanskje best på en mindre scene, og kommer virkelig til sin rett når han spiller for oppriktig interesserte tilskuere på mer intime klubbkonserter, men klarte stort sett å holde på oppmerksomheten til det spredte publikummet og utgjorde en finfin åpning av festivalen.

Dette er det eneste bildet jeg klarte å ta av Lukestar. Sorry.

Dessverre gikk vi glipp av Aristillus, men det hør og bør seg jo at godsaker krasjer på festival. Neste punkt på programmet ble derfor litt Grant Lee Buffalo og litt Matthew Dear, men ingen av dem imponerte voldsomt. Helt ålreite saker å rusle innom mens man orienterer seg i festivalområdet, men noget forglemmelige konserter. Lukestar var som alltid tipp-topp trivelige å både se og høre. Truls Heggero stilte med godt humør og den sedvanlige pinlige, men akk, så sjarmerende stage banteren du ikke kan la være å falle pladask for. Mildt irriterende sceneantrekk på karen med Rickenbackeren trekker helhetsinntrykket en smule ned, men ikke nok til å ødelegge den gode stemningen energien til bandet skapte.

Alex Ebert, idet han lener seg mot søsteren til Jannicke for å velsigne henne. Tilfeldig skeptiker i forgrunnen.

Edward Sharpe and the Magnetic Zeros var blant Øya-bandene jeg hadde størst forventninger til i forkant. Med sin suggererende skranglefolk ispedd en solid dose hippiesjarm burde de ha potensiale til å servere en knakende god gig. Bandet leverte en rekke bangers, og gjorde seg godt på den mellomstore Sjøsiden-scenen.

Likevel ble det ikke den helt store konsertopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje ble det litt vanskelig å leve seg inn i galskapen til den fiktive Messias-figuren Edward Sharpe der jeg sto med lillesøster og Øya-jomfru Horatio* og hennes venner nede ved vannkanten. Det så i alle fall ut som publikum nærmere scenen ga seg hen til musikken, noe den helhjertede allsangen på sommerhiten «Home«bar vitne om. Spesielt søsteren til Jannicke*, som var så heldig å få håndhilse på vokalist Alex Ebert i løpet av konserten, virket storfornøyd med opplevelsen.

Sharon Jones & the Dap-kings var neste band ut. Hun er ei dronning, det er det ingen tvil om! Iført et fantastisk riste-antrekk med forgylte dingleting danset hun omkring på Enga som om hun hadde Ke$ha-fans på nakken. Makan til energi skal du lete lenge etter, og makan til stemmeprakt finner du ikke! Dessverre rakk jeg bare å høre et par låter før jeg måtte haste til Vika-scenen for å se Destroyer.

Dan Bejar og hans Destroyer var i form, og leverte stort sett upåklagelige versjoner av godsaker du finner på «Kaputt». Elegant synth- og horn-dominert 80-tallspop som ramme rundt Bejars røverhistorier om dop og damer, hva mer kan man ønske seg? Tja, litt entusiasme, kanskje. Bejar tuslet rundt på scenen med en hånd i lomma, og klarte vel ikke akkurat å trollbinde publikum. Det er synd, for låtene og bandet fortjener mer oppmerksomhet enn Øya-publikummet var villige til å vie dem denne onsdagskvelden.

En kort rusletur tilbake til Sjøsiden senere befant Jannicke og jeg oss blant tilskuerne som ventet på James Blake og hans lavmælte piano, silkemyke falsettflørtende stemmeprakt og elegante electronica trygt plassert i dubstep-land. Jeg hadde store forventninger, tross alt hadde jeg tenkt å invitere ham til å fremføre Joni Mitchells uendelig rørende «A Case of You» i begravelsen min. Dessverre sto ikke opptredenen til forventningene, Blake klarte aldri å løfte konserten til nivået albumet troner på, og folk, deriblant Ilsa* og Sandra*, virket ikke spesielt engasjerte i hva som foregikk på scenen. Det var rett og slett litt kjedelig. Synd, men jeg er nesten redd jeg må gå over til Team Jamie Woon.

Fuglene flakset i V-formede piler på himmelen over Sjøsiden mot Enga. Jeg er rimelig sikker på at selveste Kanye West hadde leid dem inn for å vise veien til konserten vi har sett frem til med skrekkblandet fryd i månedsvis. Vi kunne ikke annet enn å møte opp på plenen med en pils i hver hånd, og overgi oss til den vidunderlige galskapen som er Kanye West.

Kanyes Øya-sett var delt inn i tre akter – pretensiøst som faen, men underlig passende for det som i øyeblikket er verdens udiskutabelt største hiphopfenomen. Det hele startet så ekstravagant som en festivalkonsert kan få blitt, med enorme antikk-aktige statuer og horder av dansere på scenen. Kanye sjæl gjorde entré på den eneste naturlige måten – heist opp i en lift over det ekstatiske Øya-publikummet, til de svulstige tonene fra «Dark Fantasy».

Klarte ikke ta bilder under Kanye-konserten, så jeg lånte dette av Pitchfork. De synes sikkert det er greit.

Derfra var festen igang. Kanye serverte banger etter banger, det var nesten surrealistisk å oppleve på nært hold hvor mange fabelaktige popperler «Yeezy» har gitt ut i løpet av karrieren på riktig side av mikrofonen. Fyren eier ikke skam, og benyttet enhver anledning til å påpeke akkurat hvor suksessfull han er: «Go home and check iTunes. I’ve got more hits than anyone.» eller bare «hit after hit after hit«. Med paraden av popgull han leverte på Øya er det ingen som med hånden på hjertet kan motsi ham. Selv ble jeg glad for å høre min gamle favoritt fra videregående, «All Falls Down», men Kanye bød på knallåter for enhver smak. Det eneste som kunne gjort konserten bedre hadde vært om Nicki Minaj hadde tatt turen over atlanteren for å fremføre sitt uovertrufne «Monster»-vers.

Ålreit, det er én ting til jeg kan sette fingeren på: Kanye spilte fanken meg lenge. Det føles helt sprøtt ut å klage på noe sånt. For all del, jeg skulle gjerne ha stått på Enga hele natten og sett den stormannsgale sydhavskongen fremføre mesterverkene sine. Problemet er at jeg gjerne ville benytte meg av Øyanatt-tilbudet også.

Det står i programmet at Middelalderparken skal stenge kl. 23, mens Øyanatt-arrangementene skal begynne 23.30. Det burde gi nok av tid til en kjapp rusletur til de ulike klubbene omkring i Tigerstaden som huser Øyanatt-konsertene. Ryktene vil ha det til at Kanye spilte til nærmere tolv, men jeg måtte praie en taxi allerede ti over elleve. Jannicke og gjengen hennes skulle se Okkervil River, mens jeg hadde billetter til Rapunzel*, Audrina* og meg selv til Josh T. Pearson og Low på Parkteatret. Der hadde Pearson satt igang sin pussige blanding av stand-up-show/folkkonsert ti minutter for tidlig, så jeg gikk fanken klore meg glipp av litt der også. Jeg føler meg snytt for to fabelaktige konsertopplevelser!

___________________________________________________________________________________________

* «Horatio«, «Jannicke«, «Ilsa«, «Sandra«, «Rapunzel«, “Audrina” og «Jezebel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen 2011: tirsdag

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.

Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.

Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.

The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av «Moviestar«.

Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.

Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.

Eidsvåg-aktig troll med slapp ungdomsholdning og uforholdsmessig god selvtillit.

Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde «Space Dawg»-skjorte og Morten «Morfar» Samdal hadde en med påskriften «take me to space camp» var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.

Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.

Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.

___________________________________________________________________________________________

* «Jannicke«, «Sylvester«, «Mimi Labonq«, «Rapunzel«, «Holger» og «Snooki» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Hipp hurra for IPA!

I dag, 4. august, feirer vi den internasjonale IPA-dagen. IPA står selvfølgelig for India Pale Ale, også kjent som verdens triveligste ølsort. Det er klart det både hør og bør seg at IPA feires verden over, så ta deg en liten bjørnunge på kroa med god samvittighet.

Dr. Bombay feirer IPA-dagen.

Selv har jeg ikke klart å huske å kjøpe inn noen brewskies for den store anledningen, men man kan jo alltids rusle bort til Tilt. Der jobber Mallory*, der drikker Rapunzel*, og der har de masse god øl. I tillegg er bartenderne relativt godt bevandret i ølkunsten, og er flinke til å anbefale godsaker til oss som har lang vei å gå før vi blir ølconnoisseurer.

Skål, kosmonauter!

_____________________________________________________________________________________________

* “Mallory” og “Rapunzel” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Til skogs for å skyte Stubbefolket

Stikker til skogs, jeg. Med Audrina*, Rapunzel* og Kinn-øl i bagasjen. Dere kan vel kose dere med Stubbefolket så lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herre min hatt, er ikke det det verste du har sett? Tenk at folk kjøper dette til barna sine. Stakkars folk. Dette er jo verre enn de jævla blånissene. Vet du hva? Det er verre enn Holocaust.

Skummel stubbegubbe

Nuvel, jeg tar turen til ferieparadiset Vrådal. Lover å skyte stubbefolket hvis jeg ser dem.

__________________________________________________

* “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
__________________________________________________
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

In Gowan Ring i Maridalen

Den første årlige* Snippen-festivalen fant sted i Maridalen utenfor Oslo i går, og det store trekkplasteret var den amerikanske folk-poeten B’eirth med hans neofolk-prosjekt In Gowan Ring. Jeg er så heldig å ha fått sett ham to ganger tidligere**, men de nydelige omgivelsene rundt hagen konsertene ble holdt i gjorde opplevelsen til noe helt spesielt.

Nå skal det sies at jeg ikke er det mest rurale vesenet her til lands, men jeg fikk assosiasjoner til gamle dagers leirskoleturer da Rapunzel***, Audrina*** og jeg droppet NSB-kaoset og drosjet til Maridalen. Grønne enger, frodig skog og en og annen katt som lusket i gresset gjorde det hele ganske eksotisk for min del. Festivalen fant sted i hagen til fyren som arrangerte den, visstnok en kirketjener i Maridalen kapell. Uhyre trivelig!

Rapunzel flauntet sine håndsydde rederikaksesko som kledte ham utmerket. Selv tuslet jeg rundt med BI-harry Fred Perry-sko.

Selv om Maridalen kun ligger et Hattestad-kast fra Oslo sentrum virker det som befolkningen der er nevenyttige vikinger som klarer å snekre sceneskur og benker og komposttoaletter på løpende bånd. Et intrikat presenningsystem sørget for at regnet ikke ødela opplevelsen, og det hele var rett og slett særdeles godt gjennomført.

Ettersom platekompiser ikke kan ta seg fri i helgene som dere andre latsabber, ankom vi ikke festivalen før første artist var ferdig og den meksikanske matserveringen var ferdig for kvelden. Audrina*** var sulten og gråt og bar seg, men de eksepsjonelt trivelige folkene i merch-boden var innstilt på å mette alle sultne sjeler og disket opp med noe grub til henne likevel. Makan til serviceinnstilling, gitt!

Andre artist på programmet var Maria Solheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde hun var identisk med Maria Arredondo. Med andre ord var jeg naturlig nok skeptisk frem til det viste seg at hun slett ikke var noen Arredondo, snarere en dugelig god trubadur.

Maria Solheim i Maridalen.

Jeg skammer meg faktisk en smule over fordommene, for Solheims trivelige visesett sammen med en solid dose nordnorsk sjarm passet storveis inn i de nydelige omgivelsene. En festivaldeltaker, muligens beslektet med Solheim selv (ettersom hun visstnok bor i nabohuset til festivalarrangøren), felte en tåre da hun fremførte en hyggelig nordnorsk låt om «ei kvinnehand», og Rapunzel var tydeligvis på gråten selv.

Hadde det ikke vært for at jeg brukte opp alle pengene mine på den nyeste Birch Book-platen, en utsøkt utgivelse i vinyl- og CD-format med en trivelig «patch» på kjøpet, hadde jeg kanskje plukket opp en Maria Solheim-CD eller to. Jeg skal i alle fall sørge for å sjekke ut det hun har utgitt tidligere, for er det i nærheten av så trivelig som det hun fremførte på Snippen-festivalen er det jaggu verdt det.

Simen Tangen på Snippen-festivalen, med Silje Huleboer utenfor synsvidde.

Så var det Simen Tangens tur til å innta sceneskuret. På festivalplakaten trekkes det paralleller til Bob Dylan og Nick Drake, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i, men det han spilte denne kvelden var i det minste ispedd en solid dose typisk «indie»-vokal som i beste fall var sjarmerende, men ofte rett og slett skingrende sur. Med noe uheldig engelskuttale og litt for naivistiske tekster for min smak (ikke bruk ordet «dude» i en sangtekst med mindre du har jækla god grunn til det og forstår begrepets bruksområde!) ble det litt Sjur-Lyseid-møter-Bad-Cash-Quartet og kleint.

Tangen hadde med seg en jente som lyder det klingende artistnavnet Silje Huleboer, og hun var jaggu utstyrt med en guddommelig stemmeprakt. Det skal også sies at Simen Tangen er en særs dyktig gitarist, med godt grep om tradisjonell folk-klimpring. Selv om duettene med fiffig gutt/jente-inndeling av vokalen var ganske sjarmerende var det klart beste av deres sett åpningslåten, en nydelig norsk folkesang der Silje Huleboers klokkerene røst og Tangens gitarspill virkelig kom til sin rett.

Høydepunktet var selvfølgelig B’eirth selv, som på sedvanlig vis trollbandt publikum med stemningsfull middelaldersk folk. Med sin hjemmelagde pæreformede gitar fremførte han materiale både fra In Gowan Ring- og Birch Book-utgivelser samt et par velvalgte covere. Rapunzel har bedre oversikt over låttitler enn meg, og jeg må innrømme at jeg kun kjente igjen halvparten av låtene han spilte selv om jeg med årene har opparbeidet en fin liten B’eirth-samling. Blant høydepunktene for min del var nydelige «Dandelion Wine«, «Boat of the Moon» og den usedvanlig rørende coverutgaven av «The Shepherd’s Call«.

Beklager den ustø filmingen, i tillegg til å ha fått i meg et par pils og noen slurker av Rapunzels kommunistlevning av en lommelerke skalv jeg nok litt ekstra på hånden av den magiske stemningen B’eirth fylte hagen med. Utover det åpenbare, nemlig å fastslå at konserten til B’eirth var direkte utsøkt, har jeg ikke ordforråd til å beskrive den. Derfor avslutter jeg med nok en videosnutt, der B’eirth fremfører en nyskrevet låt og dere i tillegg får et eksempel på den bedårende*** stage banteren han stilte med da han slet med å bestemme seg for hva han skulle fukte ganen med.

* forhåpentligvis!
** Rapunzel har sett ham hele tre ganger tidligere, og jeg er nokså misunnelig på ham fordi han var tilstede på den visstnok fabelaktige konserten i Maridalen kapell i 2007.
*** “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
**** B’eirth er så bedårende at jeg dævver. Sist vi så ham, på Garage for et par år siden, oversteg han enhver intimgrense og holdt samtalen kun centimeter fra ansiktene våre. Denne gangen klemte han meg før jeg hadde sagt et ord. Hælledussen.

Jeg, en gavevirtuos

Rapunzel* har endelig blafret sitt vingespenn og flyttet ut av sin mors lune rede, og atpåtil fylt år. Klart jeg måtte gi ham en presang eller tre. Men hva gir man en snobbete liten rich girl som allerede har alt? Heldigvis er jeg en mester i gaving.

Først ga jeg ham en gjennomtenkt og nyttig innflyttingsgave, som seg hør og bør når en ungfole starter livet sitt i et beskjedent palass på Oslos beste vestkant. Valget falt på et nøkkelknippe*, som i tillegg er utrolig lekker. Det er faktisk ganske elegant å ha en liten kyllingburger i lomma.**

Denne gaven er perfekt til flere anledninger, så jeg ga den også til Serena* da hun gadd å møte opp på jobb på kort varsel fordi Jezebel* var syk. Jeg har også kjøpt en til min søster, Horatio*. Ikke si til henne at det er en kyllingburger, for hun er vegetarianer. Du kan si at det er en McFish eller noe, det liker hun.

Dette er den andre gaven. Han er ikke pedofil, altså, men det gjør vel ikke noe om roomm8-ene hans tror det.

Dette er bursdagsgavene han fikk. De er ikke like morsomme, men jeg poster et bilde av dem likevel så dere vet hva slags gaver jeg selv kan tenke meg å få til bursdager, juler og tirsdager. Solefald-plate og utsøkt rev-med-hatt-og-pipe-t-skjorte fra Tilteed.

* «Rapunzel«, «Serena«, «Jezebel» og «Horatio» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Jeg vet, utrolig stilig bilde! Skyggespillet og lyssettingen er film noir-aktig og ser veldig profesjonelt ut, men jeg er faktisk ikke utdannet fotograf. Jeg er bare veldig opptatt av L.A. Noire for tiden.

by:Larm-bonanza! (lørdag)

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:

Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.

Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.

Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; «Whisk & Filth». Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.

Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.

Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.

Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.

Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:

«Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe«

Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.

Cold Mailman i by:Larm-teltet.

Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.

Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.

Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!

Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han «release the penis!», hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.

Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; «#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.»

* «Rapunzel» og «P-Diddy» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

by:Larm-bonanza! (fredag)

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Fredagen fortonet seg som følger:

Nok en gang startet Rapunzel* og jeg by:Larm-kvelden med et måltid akkompagnert av pils og planlegging, denne gang på azn-restauranten rett ved Big Dipper. Egentlig ville vi helst innta nok en ghettoburger på People’s, men vi turte ikke da vi så at Lenny Kravitz fortsatt var på jobb. Vi vil jo ikke at han skal tro at vi er helt desperate etter å henge med ham, liksom. Selv om vi er det.

Selv om vi klarte å planlegge dagens by:Larm-løype i løpet av måltidet endte vi opp med å avvike fra planen stort sett hele kvelden. Først klarte Rapunzel å lokke meg med på Agnes Obel-konserten på John Dee. Ettersom det bare er middelaldrende menn som kjøper platen hennes har jeg alltid antatt at hun var en soft-jazz-kjerring i Melody Gardot-land har jeg med vilje unngått å høre på albumet. Det viste seg at hun egentlig er en ganske alminnelig Yann-Tiersen-uten-trekkspill-kjerring. Rapunzel lot seg selvsagt sjarmere, selv er jeg fortsatt skeptisk selv om det var hyggeligere enn jeg fryktet.

John Dee var stappfullt, og det er åpenbart at by:Larm undervurderte Obel en smule. Hun kunne nok fint ha fylt opp en større venue om hun fikk sjansen. Rapunzel og jeg ble lei av å stå klemt inntil pelskrageboblejakkene til de andre svette publikummerne, så vi forlot konserten midtveis. Vi skøytet over isødet til vi fant Kulturkirken Jacob. Du vet, den kirken du går forbi når du skal kjøpe hasj ved Eventyrbrua eller Anker.

Jónsi takker for prisen på herlig islengelsk.

Da jeg forsøkte å vise dørvakten armbåndet som fungerer som by:Larm-pass tok han hånden min i begge sine hender og ristet den hjertelig. Allerede der ante det meg at dette ville bli en noget annerledes konsertopplevelse enn det jeg er vant til. Vi hadde feiltolket programmet, og trodde Dungen skulle spille ganske tidlig. Det viste seg å være riv, ruskende feil. I stedet ble vi vitne til det forunderlige sirkuset kalt Nordic Music Awards.

Greia er at diverse skandinaviske og andre internasjonale musikkjournalister og bransjefolk har plukket ut tolv av fjordårets skandinaviske plateutgivelser, deriblant Susanne Sundfør, Dungen, Serena-Maneesh, First Aid Kit, Efterklang og Kvelertak. En av disse tolv kandidatene skulle utnevnes til vinner i løpet av denne prisutdelingen, som for oss som bare snublet innom fortonet seg som en særs pussig seremoni. En konferansier, som for øvrig skiftet antrekk fra svart til hvit smoking i løpet av kvelden, og juryformannen snakket til de fremmøtte annen hver gang.

Prosedyren ble forklart for oss, og i tillegg ble den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall trukket opp på scenen for å dele et par selvfølgeligheter om fellestrekk i skandinavisk musikk. Det hele ble stusseliggjort av direkte pinlige småfeil, som da bildene av hvert album på skjermene rundt omkring i lokalet konsekvent ble akkompagnert av musikk fra andre album. Når bildet av Kvelertak-skiva blir vist og albumet omtalt som brutalt og tøft blir det nokså komisk med Ólöf Arnalds i bakgrunen.

Det hyggeligste som skjedde i løpet av denne ellers småpinlige affæren var at Jónsi vant prisen, og tuslet opp på scenen for å ta den fra kronprins Haakon Magnus. Det var jo stas å se ham på så nært hold. I tillegg holdt han en fabelaktig takketale, som såvidt jeg kan huske lød noe i nærheten av slik: «I’m not so good to speak, make good music!»

En annen ting som gjorde prisutdelingen minneverdig var alle musikerne som labbet rundt i kirken etterpå. Rapunzel sto og siklet på First Aid Kit-jentene, mens jeg lot meg begeistre av å stå ved siden av en smått sjenert Lars Vaular mens Gustav Estjes ruslet forbi med stoneruttrykket sitt. Rapunzel overhørte visstnok et fomlete samtale mellom Emil Nikolaisen og Jónsi på klønete engelsk i dokø også. Det hele var okså surrealistisk for oss, der vi blide og brisne forsøkte å klekke ut hva vi skulle gjøre videre.

Vi bestemte oss for å bli i kirken for å se Susanne Sundfør mens vi ventet på Dungen, noe jeg er jækla glad for nå i ettertid. Jeg har jo sett henne en del ganger før, og Rapunzel er ikke spesielt begeistret for henne, så vi kunne fort ha bestemt oss for å prioritere noe annet. Det å se Sundfør i en gammal kjærke, med stemningsfullt lysspill oppe i takgreiene, det var jaggu faen en sann fornøyelse. Den særegne stemmeprakten til Sundfør erobret hver minste lille krok av den gamle bygningen, og intet øye var tørt, ei heller noe sete i salen.

Dungen var som forventet riktig så trivelig, men både jeg og Rapunzel hadde nok overdrevent høye forventninger på forhånd. En skulle tro at en kirke ville være det perfekte husrom for et band av Dungens kaliber, men opplevelsen ble aldri mer enn helt ålreit. Det gledet oss begge at de spilte «Du är för fin för mig» fra fabelaktige «Ta det lugnt», så det trakk opp.

Svarte Greiner var sjukt trivelig.

Dernest bar det ut på glattisen igjen, tilbake til John Dee for å se Svarte Greiner. Jeg har ikke noe særlig forhold til ham fra før, men Rapunzel er fan og har for lenge oppfordret meg til å høre mer på fyren. Erik Skodvin stilte i Earth-skjorte med gitar og ting å skru på, og resultaltet var riktig fornøyelig. Dyster ambient-doom-noise, dersom jeg skal prøve å beskrive det ytterligere. Fint var det i alle fall, og stemningen var satt for å rusle bort til Sentrum Scene for å se Ulver.

Stedet var ganske packed, og vi ble stående langt bak og fjase. Dermed fikk jeg ikke med meg så mye som skjedde på scenen, mye på grunn av neket med den overdimensjonerte Robyn-frisyren og vennene hennes som effektivt blokkerte utsikten. Tidvis hørtes det veldig bra ut, og Stian Westerhus bidro på utsøkt vis med leken støygitar. Selv likte jeg det eldre materialet de fremførte best, og ble rett og slett skuffet da en kvinnelig vokalist jeg ikke gjenkjente inntok scenen med kjip, generisk «symfonisk metal-vokal». Dama bidro til å surne stemningen betraktelig, med en røst som slett ikke kledde Kristoffer Ryggs og ellers ikke passet inn i Ulvers lydbilde.

I starten var det vanskelig å fokusere, vi var tross alt ute på galeien og i tillegg irriterte over manglende konsertskikk og musikkunnskap hos idioten som høylytt forsøkte å sjekke opp tøsene foran oss. Jeg brydde meg ikke stort om bildene på skjermen bak musikerne, først så det nemlig ut som helt ålreite naturbilder av løver og sebraer på en savanne. Det utviklet seg derimot til en slags grotesk kommentar til samfunnet vårt, med bilder så sterke at det ble umulig å ta blikket fra dem.

Det er litt trist, men dette er det beste bildet jeg klarte å ta av Ulver. Akk, ja.

Det ryktes at en rekke kraftige seksuelle bilder av voldtekter og sugejobber ble vist ganske tidlig, men disse fikk jeg ikke med meg. Lekker svart/hvitt-film av stupende kropper fanget min interesse, før taktfast marsjering tok over. Bilder fra Nazi-Tyskland er naturligvis alltid sterk kost, men først da grusomme filmklipp fra konsentrasjonsleire ble vist endret stemningen seg totalt. Publikum stilnet og fulgte med på den sterke visuelle kosten. De fleste av oss har jo sett filmklipp av utmagrede, gråtende, lidende konsentrasjonsleirfanger tidligere, og det gjør selvfølgelig alltid inntrykk, men Ulvers tunge lydunivers ga det en ny dimensjon. Etter hvert fikk vi også servert groteske bilder av revejakt, med jagende hunder, glisende kakser med snobberidebukser og ikke minst et tilbakevendende nærbilde av det uendelig triste øyet til en hest med emolugg.

Det sterke visuelle kombinert med Ulvers musikk gjorde deler av konserten til en uforglemmelig perle av en konsertopplevelse, før det til dels ble spolert av den kvinnelige gjestevokalisten og et par mindre imponerende fremførelser av enkelte låter. Sammen med konsertene og den bisarre prisutdelingen i kirken utgjorde Ulver- og Svarte Greiner-konsertene en særs minneverdig by:Larm-dag.

* «Rapunzel» er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.