Kramgod kremkis

Synes du Joddski er en hardhaus? At Erik og Kriss er steinharde hvitsnippkriminelle? Synes du Tyler, the Creator er tøff når han i «Tron Cat» skryter av å «rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome»? I så fall er det bare å gjemme seg under senga.

Krispy Kreme er en ung og lovende rapper med en knallåt som høster lovord på blant hipsterfiffen i cyberspace. Ikke la deg lure av det tilsynelatende stusselige navnet han har lånt av donut-kjeden over dammen. Krispy Kreme er en knallhard kid med brusende gangsterblod i årene. Og boblende snørr på overleppa. Se, lytt, nyt og be amazed.

Høvli ruvli ravli rei, hurra!

Som seg hør og bør for en hissig arbeiderklassekvinne vil jeg gjøre mitt for å markere arbeidernes internasjonale kampdag. 1. mai er fortsatt viktig for oss som er underlagt kapitalismens klør og må slite og streve i åtte timer* daglig** for at sagbruksmesterne iblant oss skal holde seg rike på gods og gull. Dessverre kan jeg jo ikke løfte en finger på selve arbeiderdagen, derfor ser jeg meg nødt til å markere den store dagen litt i forkant her på bloggen. Og hva passer vel bedre enn en musikalsk hyllest til de mange staute arbeidsfolkene vi er så heldige å huse her til lands?

Jeg har ikke hørt «Internasjonalen» siden jeg forvillet meg inn på RUs feministfestival i 2004, og nasjonalsangen kan barnekorpsene få beholde. Nei, jeg hopper elegant til selve symbolet på norsk arbeiderklasse, selveste Hans Rotmo. Helst skulle jeg gitt deg «Arbeidslaget hans Johannes Johansen», for den er så jækla fin. Desverre har ingen giddet å slenge den ut på YouTube ennå, så den får du Wimpe frem selv. Jeg regner med at du har den fine dobbelutgaven av «Vømmøl’n» uansett, der er det jo en live-innspilling fra Samfundet på andreplata.

Den nest beste arbeidssangklassikeren i Vømmøl-katalogen er selvfølgelig «Høvlerivisa». Det er så godt å komme over fjortisstadiet og oppdage at teksten har flere artige virkemidler enn rimet på «store tall og store ord» og «gnir seg i sitt nesebor». Ellers er refrenget det mest fengende jeg vet om. Det er rett og slett umulig å la være å synge med, i alle fall med et par små bjørnunger innabords.

 

Avslutningsvis vil jeg bare fraskrive meg ansvaret for videoen. Det er ikke jeg som har laget den. Vel er jeg kanskje arbeiderklassekvinne, men hverken kryssklipping av stillbilder vagt knyttet til sangtekster eller den slags John Deere-estetikk er noe jeg ønsker å la meg forbinde med. I tillegg vil jeg gjerne vise dere kommentarfeltet til videoen, sakset direkte fra YouTube. Det beviser bare hvilken posisjon Vømmøls arbeideranthem har blant dagens ungdom også i 2012.

___________________________________________________________________________________________________________

* minus 30 min. lunsjpause og 5×5 min. røykepause
** minus helger, helligdager, sykedager, «sykedager», flyttedager og feriedager

Hva får du om du krysser Rammstein og Kaptein Sabeltann?

«Dritt», tenker sikkert du. Og det er neigu ikke så langt fra riktig svar. Det er kanskje noe tidlig å kåre årets dritteste plate allerede i mars, spesielt med tanke på at Insane Clown Posse har noe på trappene i august, men herre min hatt – Staal er noe forbanna ræl.

At de minner mistenkelig om det vulgære industriellmetallsirkuset Rammstein er kanskje ikke så rart, Staal oppstod tross alt i asken til tributebandet Rammsund, som spilte Rammstein-låter oversatt til nynorsk. I tillegg har de fått med seg soloartisten, Urørt-duden og Lene Alexandra-produsenten Vinter in Hollywood, uten at det ser ut til å ha tilført prosjektet noe positivt. Den insisterende liksomskumle Kaptein Sabeltann-hvesingen er heller ikke noe særlig trivelig å hvile ørene på. Jeg orker ikke snakke om det. Hør sjæl.

Bitch, u cain’ tell me nothin’

Zach Galifianakis. Ja, han pussige fyren som visstnok var mye morsommere før makkverket «Hangover». Will Oldham. Ja, han litt Cro-Magnon-aktige visesangeren som vanligvis er forbundet med sårbar melankoli under aliaset Bonnie ‘Prince’ Billy.

Hva er vel mer naturlig enn at denne duoen tar Kanye West-bængeren «Can’t Tell Me Nothing» med dit den hører hjemme? En typisk amerikansk bondegård kan være vel så hood som øvre middelklassestrøk i Atlanta. Hvem trenger vel en hydraulikk-pimpin’ Lexus når du kan heve og senke frontlasteren for å imponere innavlede budeier? Bondelivet har aldri vært så innbydende.

Lil’ Lido

Rekk opp hånda, de som gleder seg til LidoLido-albumet! «Pretty Girls and Grey Sweaters» er rett rundt hjørnet, og jeg kommer til å stå foran alle fjortisjentene i køen. Jeg kødder ikke, fyren er jo knall. Har du sett den nye one take-videoen til «Chop it Up«? Makan til kreativ norsk musikkvideo har vi ikke sett siden… Vel, siden i våres, da Cold Mailman-bængeren traff YouTube.

Glem det Skrillex-aktige rælet av en remix som havnet på den nyeste Hits for Kids-plata. «Different» er en fabelaktig låt, denne nye videoen er mega, og plata kommer til å bli kjempemessig. Hipp hurra for fyren med både pop- og hip-hop-Norges beste engelskuttale. Og tenk det, dere – han er bare elleve år!

Fuck you, motherfucker og konkurranse

2011, året som har vært dritt på alle mulige måter, var så elskverdig å servere meg en kraftig snue med tilhørende feber, snørr, hostekuler og Siv Jensen-stemme i slutten av desember. Nyttårshelgen ble derfor tilbragt med pledd over ørene og katt på fanget, mens den første uken i 2012 besto av frenetisk Flower-spilling i feberrus.

Jeg er syk :-(

Jeg har ingen planer om å være halssjuk for alltid, derfor forskaler jeg meg innendørs også denne helgen. I stedet for å gjøre noe nyttig, som å mase på lånekassen og finne ut om de vil fortsette å sponse tilværelsen min som evig fortapt student, har jeg tenkt å se alle episodene av Danne & Bleckan mens jeg snekrer sammen den tradisjonelle årsbestelisten fra møkkaåret som gikk.

Problemet er at jeg nesten ikke liker noen plater som kom ut i fjor. Ikke kom trekkende med Bon Iver og Bernhoft, er’u grei. Bon Iver var forutsigbart kjempekjedelig og Bernhoft er jo bare tull.

I 2010 var det så mye trivelig å velge mellom at listen etter utallige nedskrellinger likevel endte med 21 album i stedet for de sedvanlige ti. I år, derimot, kommer jeg bare på fem plater som er selvskrevne på listen. Det hjelper ikke å kikke på andres lister heller, for folk er jo sjuke i huet. Ta Rolling Stone, for eksempel. De gamle skrotingene der har laget en liste som er så parodisk gubbete og kjip at den fortjener et eget rasende blogginnlegg.

Jeg husker bare all dritten som ble gitt ut i 2011. David Garrett, Razika og den hælvetes Skrillex-pikken, liksom.
– Til alle dere som liker David Garrett: Jeg skal knuse discmannen og akvarellmalingene dine.
– Til Razika-fansen: Stikk og blogg litt’a, bloggfitta.
– Til Skrillex-huene der ute: Jeg skal knuse datamaskinen din, Facerape deg og kuke til World of Warcraft-kontoen din, riste på Red Bull-en din så den spruter utover Grandiosaen din, og så skal jeg si til mora di at «Redtube» slett ikke er et utdanningsverktøy. Din lille dritt.

Skrillex.

Likevel må listen ferdigstilles, for det er tross alt tradisjon. Ikke har jeg god tid på meg heller, listefesten* er allerede på lørdag. Derfor utlyser jeg herved en konkurranse:

Konkurranse:
Hvilke album likte du best fra året som gikk? Kanskje jeg blir inspirert av et av de mange forslagene som garantert strømmer inn så fort jeg publiserer dette der ute i cyberspace. Vinneren får en hemmelig premie til en verdi av seksti spenn.

___________________________________________________________________________________________________________

* Hæ, pleier dere ikke å ha listefest? Man mekker en topp ti-liste, lar den ivrigste/mest lettlurte regne sammen alle de individuelle listene til en kjempeliste, også kalt «fasiten», og hører på en låte fra hvert album mens man drikker seg full. Go team!

Har’u’kke julekalender, sier’u?

Stakkar deg! Julekalender* er jo det triveligste som finnes. Grinchetrynene som dropper julekalender går glipp av så mye hygge atte hjælp. Dersom du ikke kjenner noen som liker deg godt nok til å lage pakkekalender må desember fortone seg som rene marerittet. Vel, fortvil ikke – det er ennå ikke for sent. En gjeng trivelige trøndere (tror jeg) tilbyr en Alternativ Julekalender i form av julesanger hver dag frem til jul, og det er atpåtil gratis.

Tradisjonen ble startet for fem år siden, og selv har jeg mottatt de koselige presangene i e-postkassen hver adventsdag siden 2008. Det er kjente og mindre kjente norske (og en sjelden gang en og annen utlending) artister som bidrar med julesangene, og hver dag får mottakerne minst én julesang, gjerne sammen med en julehilsen, over e-post. Noen av låtene er artistenes egne, mens andre er fiffige covere av diverse juleklassikere.

Årets første kalenderluke inneholdt den gøyale, om enn noe hissige julesangen «God jul, Jesus» av buzzbandet Honningbarna. Fans og folk som kjenner meg vet godt at jeg ikke er deres største fan, så jeg kommer heller til å høre på Tore Johansen-juleplata tolv ganger i kveld og håpe på en hyggeligere overraskelse i morgen. Akk ja, man kan ikke forvente at alle låtene skal være umiddelbare favoritter.

Apropos favoritter; blant tidligere slagere som virkelig falt i smak for meg er den nydelige, lavmælt dronende Sun in Sound-låten «Tomten» og Kråkesølvs herlige cover av den utsøkte juleslageren «Hjem til Jul». Andre som har levert godsaker tidligere er storheter som Kvelertak, 1099, Little Hands of Asphalt, Soup og Lasse Marhaug. Med andre ord burde det være store sjanser for at selv en særing som deg finner noe du liker i noen av årets kalenderluker. Meld deg på moroa her!

________________________________________________________________________________________________________

* Eller «jewlekalender», om du vil. Sorry, jeg må jo opprettholde den stadige leserstrømmen jeg har av folk som googler «jødevitser».

Time is of the Essence

Har du ikke sett tidenes norske musikkvideo ennå, sier du? Vel, vær så god:

.

Cold Mailmans «Time is of the Essence» kler virkelig stop-motion-behandlingen den har fått i denne fabelaktige André Chocrons-regisserte musikkvideoen. Diverse borettslag har stilt opp for å gjøre videoen uforglemmelig, og resultatet er rett og slett imponerende. For en tålmodighet og sammarbeidsevne folka bak verket må besitte. Kudos!

En artig bieffekt er at videoen gir Cold Mailman massevis av velfortjent oppmerksomhet også utenfor landets grenser. Videoen har blitt linket til og snakket om rundt omkring i cyberspace det siste halvåret, og nærmer seg i skrivende stund 180.000 visninger på YouTube alene. Forhåpentligvis bidrar dette til at enda flere får øynene opp for Cold Mailman og den særdeles trivelige forrige platen deres.

Spilleliste #2: Ungdomsskolereunion

I dag samles mine gamle klassekamerater for mimring, skryting og drikking på gjenforeningsfest. Jeg har ikke tenkt meg dit, men ble anmodet om å bidra med en spilleliste for kvelden. Ikke fanken om jeg var vond å be – dette er jo en ypperlig mulighet til å gå gjennom all dritten folk hørte på da vi var unge og dumme.

I dette mesterverket av en WiMP-spilleliste får du hundre hits fra perioden 1997-2001. Et par av dem er kanskje enda eldre, jeg må innrømme at dette var hastverksarbeid uten noe annen form for research enn gode og dårlige minner fra barne- og ungdomsskolen. Hvis du var ung rundt tusenårsskiftet og er fysen på å skamme deg litt er det bare å sette den på shuffle og stålsette seg. Vær så god.

Her finner du spillelisten i WiMP.

Til dere som er for dumme til å velge WiMP fremfor Spotify eller bare har for mye fornuftig å gjøre til å kaste bort tiden på hundre møkkalåter fra sent 90- og tidlig 2000-tall har jeg laget en miniutgave – topp ti jævlige låter fra denne spillelisten:
 
TLC: No Scrubs

 
Å se «No Scrubs»-videoen i dag er som en tidsreise tilbake til en svunnen tid; en tid der «scrubs» var et girl power-uttrykk snarere enn en middelmådig Zach Braff-sitcom, en tid før Lisa «Left Eye» Lopes så tragisk ble revet fra oss, en tid da fremtidsvisjoner fortsatt innebar sølvpapirantrekk og gigantiske rektangulære husker. Den slags blåøyd optimisme finner du ikke i dag, gitt.
 
 
Westlife: If I Let You Go

 
På slutten av nittitallet kunne fire-fem gutter fortsatt iføre seg vester, hvite bukser og midskill og vasse rundt på stranden mens de sutret om kjærlighet og sprutet vann på hverandre, men det var før Blink-182 kom og ødela idyllen.
 
 
Sisqo: The Thong Song

 
Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å fremføre denne på et talentshow à la Idol.
 
 
Toy-Box: Tarzan & Jane

 
Av en eller annen grunn åpnet markedet seg for tusenvis av kliss like eurodance-grupper rundt tusenårsskiftet. Både Norge (Aqua, Infinity), Sverige (Solid Base) og Danmark (Infernal) flommet over av artister innen sjangeren, men et av de klart verre eksemplene må være danske Toy-Box. Oppskriften var alltid den samme: Gruppene besto av minst én barmfager vokalist med stemmen skrudd til på «Barbie Girl»-styrke, og én mannlig «rapper» som tok seg av brummesang når refrengene åpnet for den slags. Hver sang var basert på et tema, være seg cowboyer, «space invaders», barbier eller, som her, jungeltema. Toy-Box gikk inn i rollene som Tarzan og Jane, og skrålte om deres liv og virke med gullkorn som «I am Jane and I like to ride an elephant», «let’s go, honey, I’m tinkeling» og «hey monkey, get funky». Og folk kjøpte dritten, i bøtter og spann.
 
 
Coolio: C U When U Get There

 
Ah, skarp samfunnskritikk fremført av en dope fiend som selv har ranet en boutique(!) i Tyskland. Når det er sagt skal det vel ikke stikkes under en stol at denne greia funket greit for ham, både her og på «Gangsta’s Paradise». Og hei, hvis noen av guttene i klassen min hadde troppet opp på barneskolen med antennesveis à la Coolio hadde det nok blitt en del bitches på’n. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg kunne hele ræppen utenat. Swag!
 
 
Peter Andre: Mysterious Girl

 
At Peter Andre og brystkasseimplantatene hans fortsatt får lov til å forpeste offentligheten er et av menneskehetens store mysterier.
 
 
Fool’s Garden: Lemon Tree

 
Topp tre ting du ikke visste om Fool’s Garden:
– De skiftet navn fra grammatisk korekkte «Fool’s Garden» til «Fools Garden» i 2007. Ja, de er fortsatt aktive.
– I 1997 ga de ut en plate med det velklingende navnet «Go and Ask Peggy for the Principal Thing».
– Det finnes fortsatt folk som liker den dritten her. Seriøst.
 
 
Mr. President: Coco Jamboo

 
Med fengende karibiske rytmer og uforståelig, men catchy refreng er det ikke rart denne låten ble særdeles populær på nittitallet. Ta den trendy høyteknologiske musikkvideoen med i betrakting, der «put me up, put me down» fremstilles ved å snu bildet på hodet og tilbake igjen, og du har en garantert megahit.
 
 
Hanson: I Will Come to You

 
Denne sangen hører vel strengt tatt ikke hjemme på denne listen, for den er jo nydelig. Men nå er det engang slik at man ikke kommer utenom Hanson når ungdomsårene skal oppsummeres. Og stemmeskiftepop er da evig aktuelt, eller hva? Bare synd løvemankebrødrenes siste plate gikk under radaren på absolutt alle. For du visste ikke at Hanson slapp skive i 2010, gjorde du vel?
 
 
Chumbawamba: Tubthumping

 
Dette pølsevevet fra fyllikene i Chumbawamba oppsummerer forhåpentligvis kvelden for de gamle rakkerne som hygger seg på gjenforeningsfesten: «Pissing the night away, pissing the night away. He drinks a whisky drink, he drinks a vodka drink, he drinks a lager drink, he drinks a cider drink. He sings the songs that remind him of the good times, he sings the songs that remind him of the better times.»

Jeg er egentlig ganske glad jeg ikke dro, merker jeg.

Daniel Johnston på Parkteatret

Det var en mørk og stormfull aften, og Daniel Johnston var i storform.

Nåja, storform og storform, han var i alle fall langt stødigere enn sist gang jeg så ham*. Denne gang skalv han litt på hendene, slet litt med å bla i tekstheftet og sølte en skvett vann, men hadde i det store og hele kontroll på det han fremførte og tidvis kommuniserte han også med publikum. Når Daniel Johnston er i så god form som dette er det ingenting som står i veien for en magisk musikkaften.

Kvelden startet med et par karer på gitar, visstnok nederlandske trubadurer Johnston plukket opp i løpet av turnéen. En av dem, som såvidt jeg kan huske var kliss lik rettsmedisineren i L.A. Noire**, gjorde en grei figur der han klimpret i bakgrunnen. Riktignok føltes han litt overflødig, ettersom han utelukkende spilte nøyaktig de samme kjipe akkordene som vokalisten. Sistnevnte gjorde så godt han kunne for å kanalisere Neil Young, men fremsto mer som en fjerdegenerasjons klone av folkrockhelten. Det er mulig den tilsynelatende overflødige gitaristen var støttekontakten til vokalisten, som på sin side så ut som Kim Larsen på «Kim i Circus»-coveret***.

The Severed Headmaster på veggen i Parkteatret.

Rapunzel**** og jeg hadde gledet oss til neste oppvarmer, og skrytt av ham til Mimi Labonq**** som dermed hadde skyhøye forventninger. The Severed Headmaster innfridde selvfølgelig. Begge gangene jeg har sett ham som en del av den fabelaktige duoen Thinguma*jigSaw, som etter eget sigende opererer i den mildt sagt fascinerende sjangeren «splatterfolk», har jeg blitt oppriktig imponert over stemningen de klarer å fremkalle ved hjelp av den «eerie» musikken og fremtoningen. Også denne konserten ble en opplevelse utenom det vanlige, ikke minst fordi den halshuggede hodemesteren var plassert på en utstikker i veggen i stedet for på scenekanten.

Med dunkel belysning og rød bakgrunn var det nesten litt skummelt å kikke opp på ham, der han sto med banjoen sin og pludret om hvor glad han er i George Romero. Heldigvis har han en utsøkt falsettvibratorøst å bedøve publikum med, samt nydelige folkballader som roer nervene. I tillegg er det ingen tvil om at fyren er både venn og fan av Daniel Johnston, så det var både passende og vel fortjent at han fikk æren av å varme opp for legenden.

Selveste Daniel Johnston. Han er egentlig ikke fullt så bebartet som det ser ut her.

Daniel Johnston inntok scenen med stil, som vanlig iført joggebukse. Denne gang hadde han med gitar, og spilte et par låter alene før de nederlandske trubadurene akkompagnerte ham resten av settet. Gitarspill og sang er ikke lett for en i Johnstons situasjon, og det er klart det hørtes noe bedre ut da han kunne legge fra seg gitaren og konsentrere seg om å synge. Likevel er det ikke det som er viktig når en er på Daniel Johnston-konsert, det blir uansett aldri spesielt bra rent musikalsk. Det er låtene som utgjør opplevelsen. De fantastiske popkomposisjonene han lagde på gutterommet, som aldri fikk behandlingen de fortjente. Melodier så åpenbart fengende at du lurer på hvorfor du ikke har kommet på dem selv, tekster som tidvis er romantisk naive, tidvis direkte geniale. Å se Daniel Johnston fremføre dem for et publikum som setter pris på hvor mye han har betydd for musikken slik vi indienikker til den i dag, er rett og slett rørende.

At Johnston i tillegg bød på en vits(!), småpratet litt og ble tydelig berørt hver gang noen slang en kjærlighetserklæring hans vei, gjorde det hele enda mer fornøyelig. Det faktum at en ekkelt drita fyr stilte seg svaiende direkte foran Rapunzel og forsøkte å ødelegge et par låter ved å skrike særdeles upassende dritt med jevne mellomrom klarte heldigvis bare nesten å ødelegge opplevelsen.

For som sagt, når Daniel Johnston er i form er det ingenting som står i veien for at kvelden blir magisk. Avslutingen var kanskje mest sjarmerende av alt, da Johnston først annonserte at den neste låten ville bli den siste, før han røpte at han hadde et ekstranummer. Så spilte han til slutt låten han vanligvis avslutter med, den bedårende popperlen «True Love Will Find You in the End», og gikk av scenen. Trampeklappingen ville ingen ende ta, så en kar kom til slutt ut og forklarte at «Daniel Johnston er god til mange ting, men å spare på ekstranummeret er ikke en av dem.» Dermed var en av årets store konsertopplevelser over. Heldigvis for deg som ikke var der har jeg enda en videosnutt å by på:

_______________________________________________________________________________________________________

* Med bl.a. Jad Fair og Scout Niblett på Rockefeller i 2008.
** Det skal sies at jeg 1) er særs opptatt av L.A. Noire for tiden og 2) er blottet for evnen til å gjenkjenne ansikter. Med andre ord aner jeg ikke hvordan han så ut i virkeligheten. Jeg tror han hadde hår.
*** For øvrig trygt plassert på topp ti blant de styggeste plateomslagene noensinne.
**** «Mimi Labonq» og «Rapunzel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.