Terningkast 4: Management

Det beste med å nesten utelukkende se dårlige filmer er at du en sjelden gang bli forbauset når en av dem viser seg å ikke være så ille.

Omslaget insisterer på at rumper, tafsing og ordspill er morsomt.

«Management» er en sånn en. Den har et tilsynelatende håpløst utgangspunkt, men er merkelig nok en tvers igjennom hyggelig film. Der en skulle tro den var en masete, klissete romantisk komedie av den sedvanlige sippete sorten, er den et stillferdig drama som riktignok prøver litt krampaktig å være quirky indiefilm, men likevel er trygt plassert på riktig side av spyterskelen.

Det første som bør være avskrekkende er skuespillerne filmen har å by på. Hovedkarakteren er gestaltet av Steve Zahn, gjøken med det ufordragelige oppsynet som ellers er dømt til typiske «goofy bestevenn»-roller i harmløse b-filmer. Zahn har trent overarmene og kuttet ned på det fårete gliset for anledningen, og det hjelper – han er langt fra så avskyelig her som man forventer. Jennifer Aniston gjør også en overraskende god figur, selv om hun nok en gang bare spiller en ny variant av Rachel. Woody Harrelson, som selv på sitt beste er rimelig irriterende, dukker også opp i en pussig birolle, og scorer et og annet billig komikkpoeng.

Plottet er også helt sprøtt, om ikke helt på viddene sammen med «The Switch»*. I «Management» er Anistons rollefigur en omreisende kvinne av det kjedsommelig normale slaget, som er ensom nok til å la en noe eksentriske motellbestyrer ta på rumpa hennes. Hun burde selvsagt vite bedre. Motellfyren blir så betatt av rumpa at han faller pladask for kvinnen den sitter på, og setter igang stalking av et kaliber jeg ikke har sett siden Lisa Novak-skandalen. Ok, da – det er ikke fullt så ille, men langt over grensen for normal folkeskikk. Det trivelige med det hele er at Anistons rollefigur i all sin ensomhet lar seg sjarmere av fyren, uten at det noen gang blir for usannsynlig og ødelegger for historien.

For all del, det er ikke noen umiddelbar klassiker, dette her. Det er slett ikke en film du bør nevne når du skal høste kredibilitet blant de cinefile kultursnobbene du ser opp til. Likevel tror jeg folk som lot seg sjarmere av sånn passe velansette greier som «The Squid and the Whale» og «Nick & Norah’s Infinite Playlist» kan få et par timers lettbeint underholdning ut av denne tilsynelatende teite komedien. En stillferdig og tidvis underfundig film som om ikke annet gir deg pompøst styggpene «Adventures in Solitude» på hjernen.

______________________________________________

* Der Jason Bateman skumper borti sædkruset til Aniston på insemineringsfesten(!) hennes og følgelig fyller det opp med egen vare, før handlingen hopper syv år frem i tid til ungen er gammel nok til å vise seg å være like nevrotisk som sin biologiske far. Seriøst, jeg kødder ikke – sjekk IMDB.

Voldtekt er egentlig ikke så veldig morsomt

…men denne vesle musikalen er jo litt festlig, da.

 

Det er «humorduoen» Humble.Delirious som står bak kortfilmen. Ja, jeg vet, det er et skrekkelig dårlig navn, men jeg er så imponert over hvor flinke de har vært til å filme sånn fancy fra høyt oppe og til å få med seg en politibil i filmen at jeg skal prøve å la være å hisse meg opp over det.

«Under the Maple Tree» vant Filmpolitiets kortfilmpris, Stjerneskudd, i år. Jeg har hatt deler av sangen på hjernen siden jeg hørte noen utdrag i Filmpolitiet, som jeg har begynt å podcaste i ren desperasjon nå som Radioresepsjonen har hiatus.

En del av premien i kortfilmkonkurransen er at filmen ble satt opp som forfilm før «Hjelp, vi er russ» på kino. Så fikk i alle fall taperne som så sistnevnte et par minutters glede for billettpengene.

Tulibu dibu douchoo

Etter at Audrina* spilte Harry Nilsson-utgaven av «Without You»** fra Nilsson Schmilsson-albumet høyt i platesjappa har jeg hatt «tulibu dibu douchoo»- utgaven fra bulgarsk Idol på hjernen. I tilfelle det fortsatt er noen der ute som ikke har hørt den, føler jeg ansvar for å spre videoen til massene her fra blöggen. Kos deg!

* “Audrina” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Nei, det er ikke Mariah Carey som skrev denne hellige gralen av ballader, selv om det var hennes versjon du danset klamme stilledanser til på «klubben» som tolvåring. Originalt er det en Badfinger-låt.

Nyan Nyan (>^_^)>

Det tar aldri slutt. Nyan-nyan-kattebeistet forpester livet mitt fra min indre stjernehimmel, der den svever på Pop-Tart-kraft og driter regnbuer, uten så mye som en pust i bakken. Den er ustanselig, og jeg kommer aldri til å bli kvitt dens evige og enerverende lokkesang.

Jeg trodde den varte i 3:37 minutter da jeg fikk den klistret på Facebook-veggen min av min venn og tidligere sjef, og forsøkte derfor å se hele. Det må ha gått flere minutter før jeg skjønte at noe var alvorlig galt, og oppdaget at den var snaue fire timer lang. Jeg hamret panisk inn mute-knappen, men det var for sent. Skaden var uopprettelig. Det er nå to og en halv uke siden, og det har ennå ikke lykkes meg å bli kvitt nyanningen. Sannsynligvis er det evige refrenget noe jeg må leve med resten av mine miserable dager.

Glem The Ring, det er Nyan Cat du må passe deg for.