Bananbra

This is not America's Next Best Friend.

Daniel Johnston på Parkteatret

with 2 comments

Det var en mørk og stormfull aften, og Daniel Johnston var i storform.

Nåja, storform og storform, han var i alle fall langt stødigere enn sist gang jeg så ham*. Denne gang skalv han litt på hendene, slet litt med å bla i tekstheftet og sølte en skvett vann, men hadde i det store og hele kontroll på det han fremførte og tidvis kommuniserte han også med publikum. Når Daniel Johnston er i så god form som dette er det ingenting som står i veien for en magisk musikkaften.

Kvelden startet med et par karer på gitar, visstnok nederlandske trubadurer Johnston plukket opp i løpet av turnéen. En av dem, som såvidt jeg kan huske var kliss lik rettsmedisineren i L.A. Noire**, gjorde en grei figur der han klimpret i bakgrunnen. Riktignok føltes han litt overflødig, ettersom han utelukkende spilte nøyaktig de samme kjipe akkordene som vokalisten. Sistnevnte gjorde så godt han kunne for å kanalisere Neil Young, men fremsto mer som en fjerdegenerasjons klone av folkrockhelten. Det er mulig den tilsynelatende overflødige gitaristen var støttekontakten til vokalisten, som på sin side så ut som Kim Larsen på «Kim i Circus»-coveret***.

The Severed Headmaster på veggen i Parkteatret.

Rapunzel**** og jeg hadde gledet oss til neste oppvarmer, og skrytt av ham til Mimi Labonq**** som dermed hadde skyhøye forventninger. The Severed Headmaster innfridde selvfølgelig. Begge gangene jeg har sett ham som en del av den fabelaktige duoen Thinguma*jigSaw, som etter eget sigende opererer i den mildt sagt fascinerende sjangeren «splatterfolk», har jeg blitt oppriktig imponert over stemningen de klarer å fremkalle ved hjelp av den «eerie» musikken og fremtoningen. Også denne konserten ble en opplevelse utenom det vanlige, ikke minst fordi den halshuggede hodemesteren var plassert på en utstikker i veggen i stedet for på scenekanten.

Med dunkel belysning og rød bakgrunn var det nesten litt skummelt å kikke opp på ham, der han sto med banjoen sin og pludret om hvor glad han er i George Romero. Heldigvis har han en utsøkt falsettvibratorøst å bedøve publikum med, samt nydelige folkballader som roer nervene. I tillegg er det ingen tvil om at fyren er både venn og fan av Daniel Johnston, så det var både passende og vel fortjent at han fikk æren av å varme opp for legenden.

Selveste Daniel Johnston. Han er egentlig ikke fullt så bebartet som det ser ut her.

Daniel Johnston inntok scenen med stil, som vanlig iført joggebukse. Denne gang hadde han med gitar, og spilte et par låter alene før de nederlandske trubadurene akkompagnerte ham resten av settet. Gitarspill og sang er ikke lett for en i Johnstons situasjon, og det er klart det hørtes noe bedre ut da han kunne legge fra seg gitaren og konsentrere seg om å synge. Likevel er det ikke det som er viktig når en er på Daniel Johnston-konsert, det blir uansett aldri spesielt bra rent musikalsk. Det er låtene som utgjør opplevelsen. De fantastiske popkomposisjonene han lagde på gutterommet, som aldri fikk behandlingen de fortjente. Melodier så åpenbart fengende at du lurer på hvorfor du ikke har kommet på dem selv, tekster som tidvis er romantisk naive, tidvis direkte geniale. Å se Daniel Johnston fremføre dem for et publikum som setter pris på hvor mye han har betydd for musikken slik vi indienikker til den i dag, er rett og slett rørende.

At Johnston i tillegg bød på en vits(!), småpratet litt og ble tydelig berørt hver gang noen slang en kjærlighetserklæring hans vei, gjorde det hele enda mer fornøyelig. Det faktum at en ekkelt drita fyr stilte seg svaiende direkte foran Rapunzel og forsøkte å ødelegge et par låter ved å skrike særdeles upassende dritt med jevne mellomrom klarte heldigvis bare nesten å ødelegge opplevelsen.

For som sagt, når Daniel Johnston er i form er det ingenting som står i veien for at kvelden blir magisk. Avslutingen var kanskje mest sjarmerende av alt, da Johnston først annonserte at den neste låten ville bli den siste, før han røpte at han hadde et ekstranummer. Så spilte han til slutt låten han vanligvis avslutter med, den bedårende popperlen «True Love Will Find You in the End», og gikk av scenen. Trampeklappingen ville ingen ende ta, så en kar kom til slutt ut og forklarte at «Daniel Johnston er god til mange ting, men å spare på ekstranummeret er ikke en av dem.» Dermed var en av årets store konsertopplevelser over. Heldigvis for deg som ikke var der har jeg enda en videosnutt å by på:

_______________________________________________________________________________________________________

* Med bl.a. Jad Fair og Scout Niblett på Rockefeller i 2008.
** Det skal sies at jeg 1) er særs opptatt av L.A. Noire for tiden og 2) er blottet for evnen til å gjenkjenne ansikter. Med andre ord aner jeg ikke hvordan han så ut i virkeligheten. Jeg tror han hadde hår.
*** For øvrig trygt plassert på topp ti blant de styggeste plateomslagene noensinne.
**** «Mimi Labonq» og «Rapunzel» er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Var ikke hun The Ring-dama med på oppvarmingen? Kanskje det hadde fått meg til å like han bedre :)

    Horatio

    29/08/2011 at 07:57

    • Pøh, dere to likte hverandre ganske godt, såvidt jeg kan huske. Tror du hadde likt sologreiene hans særs godt! Det var relativt fantastisk. Bli med neste gang, min venn.

      bananbra

      29/08/2011 at 14:33


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: