Bananbra

This is not America's Next Best Friend.

2010: En plateodyssé

with 10 comments

Dere som har fulgt meg siden min spede bloggbegynnelse way back in ’05 vet at jeg ikke klarer å la være. Ved nyttårstider hvert bidige år hoster jeg opp en liste over fjorårets favorittutgivelser av den musikalske sorten, og plasserer den i cyberspace med denne pretensiøse, men akk, så velklingende tittelen.

I år som i fjor vil jeg starte med en liten disclaimer-rant: det faktum at slike lister offentliggjøres så tidlig er bullshit. Jeg rekker ikke høre alt som er bra i løpet av et år, og når du i tillegg tar growerne med i betraktningen er det garantert slik at listen ville sett ganske annerledes ut om bare noen få måneder. Når det er sagt, her følger mine foreløpige 2010-favoritter i stigende rekkefølge.

Kråkesølvs "Bomtur til Jorda"

21. Kråkesølv: Bomtur til Jorda

Kråkesølv, Kråkesølv, Kråkesølv. Etter å ha brukt fjoråret på å se dem live så mange ganger som mulig (endte vel på 11-12 etterhvert) og forsøke å overbevise alle som ville høre om at Bodøbændet er det beste som har skjedd musikk-Norge siden Jan Werner tok kvelden, sier det seg selv at jeg hadde høye forventninger til andreplata. Det var nesten ikke til å unngå at jeg ble en smule skuffet.

Joda, Kråkebollane har fortsatt leken gitarføring, indienaivitet i stemmeprakten og en uovertruffen evne til å omskrive klisjeer til fiffige one-linere i deres intrikate og særegne tekstunivers. Platen er også full av knallgode poplåter som jeg har latt meg imponere av gjennom mang en konsert i løpet av fjoråret. Problemet er at disse ikke alltid gjør seg like godt på plate som fra scenekanten. Jeg velger å skylde på Greni.

En annen ting som irriterer meg med nyplata er at jeg ikke synes den fungerer som et helhetlig album i like stor grad som debuten. Sammensetningen og rekkefølgen på låtene virker litt umotivert, og selv om visa «Lærebok/Hodepute» er skikkelig trivelig føles den litt malplassert. Egentlig skulle jeg ønske Kråkesølv fullstendig kunne gitt seg hen til emo-uttrykket de har lagt seg til, som funker særs godt på «Levanes død», «Mannekeng» og den fabelaktige «Lær mæ noe nytt i dag». Det er bare så uendelig lekkert i kombinasjon med det post-rock-aktige lydbildet de er kjent for.

Det skal sies at jeg er ekstra streng mot Kråkesølv. For all del, plata er fin. Det er nok av knakende gode øyeblikk som alene ville gjort albumet verdt hylleplass hos enhver musikkinteressert, så løp og kjøp og sånn.

The Depreciation Guilds "Spirit Youth"

20. The Depreciation Guild: Spirit Youth

I fjor digga jeg Pains of Being Pure at Heart, i år digger jeg The Depreciation Guild – sistnevnte sideprosjektet til trommisen i førstnevnte. Fengende reinspikka poplåter på løpende bånd, bestående av beundringsverdig meloditeft parret med 8-bit-lydbilde. Sånt blir det fengende kombinasjon av, serr’u. Enkelte låter fremstår dessverre som langt svakere enn hits’a, og det bidrar til at platen ikke kryper lengre opp på listen. Likevel en popperle som anbefales som soundtrack også til neste sommers grillfester.

Small Blacks "New Chain"

19. Small Black: New Chain

Debutplata til Small Black er finfin fra ende til annen, den består av ti såkalte «chillwave»-låter som best nytes sammen som et helhetlig album. Dette er sløy electronica som sender tankene i retning den shoegaze-aktige elec-en du finner i svenske tenåringsfilmer fra starten av 2000-tallet. Pitchfork beskrev følelsen du får av lydbildet, både på platen og den selvtitulerte EP-en, som «a sunrise bike ride with a head full of weed«, og det kan jeg søren klype meg skrive under på.

Justin Townes Earles "Harlem River Blues"

18. Justin Townes Earle: Harlem River Blues

Slapp og fin countryplate som klarte å snike seg inn på lista helt på tampen av fjoråret takket være noen gjennomspillinger i romjulens bytterush i platesjappa samt en særs trivelig kjøretur fra Tigerstaden til hjembyen på selveste nyttårsaften. Fyren med det hyggelige navnet synger tidvis med en kledelig skurrete indierøst, samtidig som countryknekken skinner gjennom akkurat der den skal. I tillegg høres både han og det lekre rockabilly-aktige arrangementet så uimotståelig slapt og likegyldig ut at kontrasten til de tidvis fryktelig såre tekstene er slående. Ta for eksempel den glimrende åpningslåten og tittelsporet «Harlem River Blues»:

Lord, I’m goin’ uptown
to the Harlem river to drown
dirty water gonna cover me over
and I’m not gonna make a sound

Male Bondings "Nothing Hurts"

17. Male Bonding: Nothing Hurts

Tvers igjennom trivelig Sub Pop-perle smekkfull av kjappe fuzzbefengte lo-fi-gladlåter med hint av post-punk her og der, og atpåtil en søt akustisk ballade med vokalhjelp fra Vivian Girls som avslutningsspor. Jeg har inntrykk av at tekstene ikke er de dypeste skjeene i skuffen, men det gjør retten og sletten ingenting. Lydbildet tar meg tilbake til 90-tallet, og alle som kjenner meg vet at det tross alt er der jeg trives best.

Wavves' "King of the Beach"

16. Wavves: King of the Beach

Snørrete surferock på speed, det er ikke mye som er koseligere enn sånt. Dette er rølpete garasjepunk-estetikk ispedd enkelte synthkledde syrespor som avveksling. Det hele er fint balansert, og bidrar sammen med den generelle fuck you-stemningen til å gjøre dette til en av feelgood-favorittene fra året som var.

My, my own friends
hate my guts
But so what?
Who gives a fuck?

Tigers Jaws selvtitulerte

15. Tigers Jaw: s/t*

Uimotståelig kose-emo! Denne skylder jeg Henrik en stor takk for. Tigers Jaws selvtitulerte gir meg assosiasjoner til mine glansdager som so-cal-poppunk-tilhenger sent på nittitallet, og det er utelukkende en god opplevelse. Det er få ting som gjør meg så glad som sutrete tenåringsangst-tekster, flerstemt whinevokal og melodiøse garasjebandriff. Er du uenig kan du bare drite i å komme på Broder Daniel-festen min.

Tame Impalas "Innerspeaker"

14. Tame Impala: Innerspeaker

Knallsterk debut fra det australske psy-rock-bandet. Dette er en mesterlig blanding av psykedelia og seig 70-tallsrock som overgår fjorårets Kasabian-bænger «Where Did All the Love Go?» og ellers sender tankene i retning Dungen.


Sleigh Bells' "Treats"

13. Sleigh Bells: Treats

Det første som slo meg da jeg hørte «Treats» for første gang var den iørefallende kontrasten mellom vokalist Alexis Krauss og den tilsynelatende kaotiske støyen som omringer henne. Støyen er det Derek E. Miller (fra Poison the Well!) som står for, med distortion i massevis over alt fra alarm-aktige gitarriff til korpslignende trommerytmer. Stemmen til Krauss er hele tiden imponerende fjellstø, og binder det hele sammen med gøyale tekster til en leken sjangerblanding jeg sjelden har hørt maken til.

Keep thinking ’bout every strange thing, yes
wonder what your boyfriend thinks about your braces
What about them?
I’m all about them
Six such straight A’s, cut ’em in the bathroom

Kanye Wests "My Beautiful Dark Twisted Fantasy"

12. Kanye West: My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Kanye er den mest ufordragelige musikeren jeg vet om. Han er på nivå med Fred Durst anno 2001. At han likevel klarer å klemme ut årets desidert mest kritikerroste album er intet mindre enn en bragd. Og fytti katta, folk har jo rett – platen er et aldri så lite mesterverk.

Fra åpneren, en poppete hip-hop-perle med gospelrefreng ved navn «Dark Fantasy», aner man konturene av noe stort. Derfra triller bænger på bænger ut av anlegget, hver mer grandios enn den forrige. Joda, autotune-samplene av soul-refrenger, som med årene har blitt hans varemerke, er å finne på denne plata også. I tillegg får du servert en herlig maksimalistisk blanding av særs underholdende selvransakelse, svulstig barokkpop og pompøs hip-hop, samt fabelaktige gjesteopptredener fra en rekke storheter, som Raekwon, RZA, Jay-Z og årets langbente rosarapfavoritt Nicki Minaj. Jaggu fanken har han fått plass til å sample Bon Ivers fabelaktige «Woods» på den storslåtte «Lost in the World» også.

Det er ingen tvil om at fyren er sprø som et knekkebrød, desillusjonert som en snurrebass og cocky som John Holmes, men hva gjør vel det når hans stormannsgale univers manifesterer seg i et mesterverk som dette?

of Montreals "False Priest

11. of Montreal: False Priest

Min initielle reaksjon til et nytt of Montreal-album er alltid at jeg blir skikkelig skuffa. Det er klin umulig å la være å sammenlikne alt av nytt materiale med mesterverket «Hissing Fauna, are you the Destroyer?» fra 2007. Heldigvis overvar jeg min aller første of Montreal-konsert i år, en opplevelse som overgår selv The Flaming Lips-show live. Fytti katta, så sprøtt! I ren lykkerus tok det bare et par kjærkomne gjenhør med «False Priest» før jeg var forført og fortapt.

Dere som sier at «False Priest» ikke er like personlig og engasjerende som tidligere of Montreal-plater kan bare gå og ta dere en bolle. Er ikke denne beta fra»Godly Intersex» personlig nok, for eksempel?

I was running from home to school to home, trying to keep my parents together
heir to their chaos, there was such pressure to score high
so I had to drop it, as if I stood a chance after my uncle’s suicide
Everybody looking at me to succeed him as the family’s golden myth
while all my identity mutations were being dosed by books and all the drugs I took
to prove I was brave, but I was so afraid of death without pleasure

Diskohomsene har så mye å glede seg over ellers i of Montreal-universet at de sikkert ikke engang får med seg at lillesøsteren til Beyoncé er med på festen. Bandet får også fullt fortjent årets pris for beste bruk av Janelle Monàe. «False Priest» er en festlig sjangerlek der lystig twee-pop møter langt mørkere tekster, med innslag av psykedelia, tung r’n’b og selvfølgelig plenty av Prince.

Beach House' "Teen Dream"

10. Beach House: Teen Dream

Utsøkt drømmepop fra Baltimore-duoen. Vokalen til godeste Victoria Legrand er litt hås og whiskeysøt, hvilket utgjør en nydelig kontrast til de repetative gitarlinjene og ellers tidvis psykedeliske arrangementet. Enkelte av låtene er dystre, seige ballader, men «Teen Dream» inneholder stort sett mer optimistiske, drømmeaktige poplåter. De har til og med fått plass til den søvnige kremlåta «Norway», visstnok komponert i løpet av en togreise fra Bergen til Oslo på oppfordring fra Lydverket. Det hele utgjør et nydelig sammensatt album det skal godt gjøres å ikke kose seg med. Beach House leverte også en fabelaktig konsert på fjorårets Hovefestival, sørg for å få sett dem live hvis du får sjansen!

Sufjan Stevens' "Age of Adz"

9. Sufjan Stevens: Age of ADZ

Jeg har alltid foretrukket den kristne vise-Sufjan fremfor det mer orkestrale og svulstige han har utgitt, men selv jeg må innrømme at han traff blink med dette smått stormannsgale verket. Her er minimalisme, banjo og kledelig naivitet byttet ut med elektronika, rytmer og autotune. Shit a brick and fuck me with it, Sufjan har til og med begynt å banne.

Den enkle kjærlighetserklæringen «Futile Devices» åpner plata lavmælt og innbydende, og er muligens noe av det søteste jeg har hørt i hele mitt liv.

But you are the life
I needed all along
I think of you as my brother
although that sounds dumb
and words are futile devices

Åpningslåten er kanskje enkel, men det er også det eneste med «Age of ADZ» som kan beskrives på det viset. Resten av plata er en parade av intrikate komposisjoner med lag på lag av godsaker, der du stadig oppdager noe nytt selv etter mang en lytt. Her møtes eksperimentell elektronika og storslått orkesterpop i et mesterlig stort, svulstig og sårt album. Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter ettersom albumet utvilsomt nytes best som det herlig pompøse verket det er, men hvis du har gått gjennom 2010 uten å høre «Vesuvius» og det 25 minutter lange avslutningssporet «Impossible Soul» har du virkelig gått glipp av noe.

Kvelertaks selvtitulerte

8. Kvelertak: s/t

Blodharry blanding av hardcore, metall o g ballerock! Kvelertak har klartdet vanskelige kunststykket å fenge folk i alle aldre og samfunnslag med musikk som er uvanlig tung til å favne så bredt. I løpet av et knapt år har de også rukket å raske med seg superlativer fra både utenlandske og norske anmeldere og harry metall-fanboys.

Selv om plata er så harry at jeg får gåsehud klarer jeg ikke la være å digge den, det er rett og slett noe uimotståelig fengende ved de sylskarpe gitarriffene, den hissige growlingen og det nådeløse tempoet. Det er ikke tvil om at albumet bærer preg av at Kurt Ballou fra Converge bidro som produsent, og nevneverdig er det også at det er John Baizley fra Baroness som har stått for covermekking.

Tekstene er også gjennomført blodharry. Her snakker vi norrønne referanser til slåsskamp og mjød over en lav sko. Vanligvis ville jeg rygget unna tekstlinjer som «utrydd dei svake, og legg dei i lake«, men akkurat i dette tilfelle er det bare nok et kjærkomment element av den vikingromantiserende harryhyggen som gjennomsyrer hele denne perlen av et norsk debutalbum.

Dunderhonnings "Sakte ut av fokus"

7. Dunderhonning: Sakte ut av fokus

Dunderhonning har endelig sluppet oppfølgeren til debuten «Ka du vente på?», og der førsteplata var en interessant debut med enormt potensiale er nyplata en gjennomtrivelig indiepopperle. Dunderhonning har fortsatt imponerende låtmateriale, og med litt renere produksjon kommer det virkelig til sin rett denne gangen.

Plata er smekkfull av lekne poplåter med herlig intrikat gitarbruk og fiffige tekster fremført på Harstad-dialekt med sjarmerende indiesår røst. Med «Ny Aveny» har de levert en knallsterk utfordrer til tittelen «årets låt». Selv om jeg må innrømme at jeg foretrekker «du trør på eggeskall, vær varsom» fra en tidligere versjon fremfor «du trør på tynn is» fra versjonen som kom med på plata, er det fortsatt en av de bedre norskskrevne tekstene jeg noensinne har hørt.

Nostalgi e kun et penare ord førr å huske nåkka feil
Så vis mæ en film av det vi engang gjorde, eller sett seil
For det du sier og det du gjør, du trør på tynn is, så vær varsom
For vi drømme om vidt forskjellige ting, men æ e nykter, æ e sparsom**

Det er selvfølgelig nærliggende å sammenligne Dunderhonning med Kråkesølv, ettersom begge består av unge, talentfulle nordlendinger med meloditeft og sans for artige tekstformuleringer, i tillegg til de åpenbare likhetene i lydbildet. Jeg håper bare Dunderhonning får sitt velfortjente gjennombrudd i 2011 og blir household names som får avslå tilbud om deltakelse i «Skal vi danse?» og «Fire stjerners middag klokka halv åtte hos meg!» slik Kråkesølv garantert allerede gjør.

Best Coasts "Crazy for You"

6. Best Coast: Crazy for You

Jeg tror faen klore meg Best Coast har levert et av tidenes sommeralbum. Detta her er maksimalt koselig, for plata består utelukkende av enkle, tvers igjennom søte poplåter med solbriller på. Det kan være fristende å avskrive Bethany Cosentinos tekster som trivielle på grensen til det latterlige, men herreguden – hun er bare forfriskende ærlig. På «Crazy for You» formidles følelser effektivt gjennom tekstlinjer som følgende (fra «Boyfriend»):

The other girl is not like me
she’s prettier and skinnier
she has a college degree
I dropped out when I was 17

…og denne hakket enklere strofen (fra «Goodbye»)

I lost my job
I miss my mom
I wish my cat could talk

Det er ikke stort mer å gjøre enn å chillæxe og kose seg med Cosantinos klokkerene røst og Best Coasts hyggelige trudelutter om gutter, sol og hurratobakk.

Titus Andronicus' "The Monitor"

5. Titus Andronicus

Ah, herlig! Rasende trivelig konseptalbum om den amerikanske borgerkrigen, fremført av det uhyre hyggelige New Jersey-bandet Titus Andronicus. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til dem før denne kremplata, men dette gir absolutt mersmak!

Musikkåret 2010 har i stor grad vært preget av at få album har vært knall hele plata til ende. Kanskje det er flere konseptalbum som er løsningen? Sjæl har jeg alltid vært tilhenger av denslags, og det er ikke meg imot om flere gode musikere bare velger seg et tema og holder seg til det. Titus Andronicus beviser med dette at det lar seg gjøre å snekre en skikkelig god fullengder med et fascinerende tema til grunn.

Det er ikke vanskelig å høre at gutta i Titus Andronicus har latt seg inspirere av vårt alles kjære Neutral Milk Hotel. Lydbildet er også ispedd en solid dose garasjepunkrock, og vokalen er tidvis indie-sår som Conor Oberst på sitt beste. Ekstra hyggelig er det at de har klemt inn en og annen Billy Bragg-referanse i tillegg. Det hele kler de fengende anthem-aktige drikkevisene særs godt og bidrar til å gjøre «The Monitor» til en av fjorårets mest spennende plater.

"S-M 2: Abyss in B Minor" av Serena Maneesh

4. Serena-Maneesh: Serena-Maneesh 2: Abyss in B Minor

Endelig har Serena Maneesh levert oppfølgeren til den lekre selvtitulerte debuten fra 2005, og Nicolaisen & co. skuffer ikke. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om tittelen er pretensiøs på grensen til det kvalmende eller bare fjollete som faen, men når plata er så god som dette klarer jeg ikke bry meg.

«S-M 2: Abyss in B Minor» er retten og sletten en skikkelig krevende plate. Lag på lag av seige gitareffekter og suggererende rytmer utgjør et nærmest psykedelisk neo-shoegaze-lydbilde som krever sin kvinne å sette pris på. Du er nødt til å konsentrere deg for å trenge gjennom alle elementene og nå inn til de tunge melodilinjene som utgjør kjernen i hver låt, men det er jaggu faen tilfredsstillende når du gjør det.

I løpet av de to-tre siste årene har jeg vært på en god del konserter, og pussig nok kan du banne på at Emil Nikolaisen dukker opp på 7/10 stykker. Du kjenner ham igjen på bandanaen der han alltid – ALLTID! – prøver å overtale dørvaktene til å slippe ham inn bakstage. Som regel funker det også, han er jo tross alt norsk rock-royalty. Lurer på om han holder på sånn ute i det store utland også, der han rusler rundt med 4AD-kontrakten i rumpetaska, sannsynligvis rett ved siden av eyelineren.

Samma det, Serena-Maneesh fortjener all anerkjennelse de kan få, uansett hvor ufordragelige de måtte fremstå. Arrogansen kler dem godt på scenen, og på plate er de storslåtte ideene kjærkomne i den ellers så ukledelig beskjedne norske musikkfloraen. Uansett er vel dette det nærmeste dagens ungdom kommer «Loveless«.

For a Minor Reflections "Höldum í átt að óreiðu"

3. For a Minor Reflection: Höldum í átt að óreiðu

Disse unge islenderne har bare to album på baken, men du verden så stort inntrykk de har gjort på meg. For a Minor Reflection utgjør nok en overraskende stor andel av musikken jeg har hørt på i løpet av de to siste årene. Førsteplaten, «Reistu Þig Við, Sólin Er Komin Á Loft…» burde ha en selvskreven hedersplass i enhver musikkinteresserts post-rock-samling, og med nyplata befester de posisjonen som sjangerens wunderjugender.

Dette er utsøkt post-rock akkurat slik jeg liker det, med drøye, episke oppbyggelser mot svulstige klimaks. Fraværet av vokal gjør ingen verdens ting, disse låtene blir aldri kjedelige. Midt i det storslåtte post-rock-landskapet sniker den lette pianotrudelutten «Dansi Dans» seg inn, og utgjør et snodig, men tiltalende avbrekk.

Ellers vil jeg på det sterkeste anbefale å se For a Minor Reflection live. Kvartetten utstråler en vanvittig spilleglededet er vanskelig å ikke la seg imponere av. Om ikke annet er det koselig å kunne se Ian Curtis glad (serriøst, ass – se hvor mye Guðfinnur Sveinsson ligner!).

Kollwitz' "Like Iron I Rust"

2. Kollwitz: «Like Iron I Rust»

Debutplaten til Kollwitz, Bodø-bandet med medlemmer knyttet til godsaker som Cold Mailman, Hjertesorg og The Spectacle, er ren nytelse fra ende til annen. Fabelaktig post-metal ispedd en smule hardcore og en god del doom, hva mer kan man ønske seg?

Kollwitz er kjent for et lydbilde som vender tankene mot Isis og Neurosis, og den særegne hardcore-vokalen gir det seige, dystre post-metal-uttrykket en kledelig vri. «Like Iron I Rust» er gjennomsyret av en tungsindig dommedagsfølelse som gjør det vanskelig å konsentrere seg om noe annet den drøye timen albumet varer, og ikke et sekund av det er kjedelig.

Jeg antar at bandnavnet er et nikk til den tyske ekspresjonisten Käthe Kollwitz, og jeg blir ikke overrasket om hennes grafiske fremstillinger av krig, fattigdom og lidelse er inspirasjonskilde for mye av musikken til Kollwitz. Likevel sitter jeg igjen med en optimistisk følelse når det episke 15 minutter lange tittelsporet er over, men det kan vel like gjerne komme av tanken på at Norge har et så interessant post-metal-band som Kollwitz å by på.

Sjekk dem ut på MySpace, og ta gjerne en titt på denne videoen om norsk pelsdyroppdrett (med noen smakebiter fra Kollwitz som soundtrack):

Youth Pictures of Florence Hendersons selvtitulerte

1. Youth Pictures of Florence Henderson

EPILOG:

Enkelte 2010-utgivelser er jeg rimelig sikker på at jeg kommer til å digge såpass mye at de kanskje ville fått en plass på listen dersom jeg bare hadde hørt dem (nok). Andre var gode, men ikke gode nok til å kjempe seg inn på kremlisten. Følgende 2010-utgivelser er for boblere å regne:

  • Laura Veirs: «July Flame»
  • Burzum: «Belus»
  • Caribou: «Swim»
  • Surfer Blood: «Astro Coast
  • The Tallest Man on Earth: «The Wild Hunt»
  • Haust: «Powers of Horror»
  • Big Boi: «Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty»
  • Robyns «Body Talk»-trilogi
  • Cold Mailman: «Relax; the Mountain Will Come to You»
  • The Megaphonic Thrift: «Decay Decoy»
  • Susanne Sundfør: «The Brothel»
  • No Age: «Everything In Between»
  • Danger Mouse & Sparklehorse: «Dark Night of the Soul»
  • Okkultokrati: «No Light for Mass»
  • Perfume Genius: «Learning»
  • Phosphorescent: «Here’s to Taking it Easy»
  • The Walkmen: «Lisbon»
  • Shining: «Blackjazz»
  • Roky Ericksson: «True Love Cast Out All Evil»
  • The Magnetic Fields: «Realism»
  • Ariel Pink’s Haunted Grafitti: «Before Today»
  • Magic Kids: «Memphis»
  • Twin Shadow: «Forget»
  • Four Tet: «There is Love in You»

* Min gode (og musikkyndige) venn Henrik har gjort meg oppmerksom på at Tigers Jaws selvtitulerte egentlig ble utgitt i 2008. Versjonen jeg har kom i 2010, derfor ble jeg forvirret nok til å plassere den på årsbestelisten. Valgte å la det stå fordi jeg er fornøyd med endelig å ha namedroppet Broder Daniel i et blögginnlegg.

** Tar forbehold om at jeg ikke er helt stø på nordnorske dialekter, gitt. You get the gist of it, liksom.

10 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. sinnsykt gjennomført og fin liste! digg å se at du gjør deg flid med den – velskrevet og gjennomtenkt. dritstygge fonter på mange av thumbnailsa, men ellers kembobra!

    én pirkete innvending bare: Tigers Jaw’ selvtitulerte kom opprinnelig ut i 2008, men ble reutgitt på Run For Cover i 2010. Two Worlds kom forøvrig i år, den er superduperdeilig, den også!

    Henrik Sanne Kristensen

    04/01/2011 at 01:54

    • Faen, jeg så det om Tigers Jaw sjæl i går. Har ikke lyst til å slette det jeg skrev eller det herlige pizzabildet, så jeg lot det stå og la heller til en plate til slik at jeg får 20 2010-plater læll. «Two Worlds» har jeg ikke skaffet meg ennå, men jeg gleder meg til å høre den.

      Og ja, de thumbnailsene, de er stort sett jævlige. Greia er at jeg ikke har Photoshop lenger etter at Mac-en kræsja, og måtte ty til et gratisprogram som bare har stygge fonter. Tenkte at jeg like gjerne kunne gå crazy og velge de mest ridiculouse jeg fant.

      bananbra

      04/01/2011 at 11:03

  2. Sv; Ja, big time :))

    Maria Theresa

    04/01/2011 at 22:50

  3. jeg syns du er ganske stø, altså.

    ellers, så hørte jeg nettopp Titus Andronicus og tenkte damn, hvor var jeg i 2010? og Janelle Monaés ArchAndroid er … awesome. jeg gidder aldri lage sånne lister. kanskje om jeg fremdeles hadde jobba på platekompaniet. jeg er så dårlig på å følge med. årets ablum/årets låter blir alltid en miks av somtehing old og something new. bra noen følger med!

    vaarloek

    05/01/2011 at 14:33

    • Antar at du sikter til det stusselige forsøket mitt på nordnorsk diktat? I så fall må jeg bare takke og bukke! Jeg ønsker jo ikke å gjøre skam på den lekre Harstad-dialekten.

      Titus Andronicus er virkelig knall. Janelle Monaé har jeg ikke noe særlig forhold til, men stemmen hennes passer jækla godt inn på of Montreal-låtene hun er med på. Får vel gi skiva hennes en sjanse til.

      Jeg jobber jo på Plata sjæl, så det blir nesten umulig å ikke få med seg de viktigste nye plateutgivelsene. Skjønner godt at det er vanskelig å følge med når man ikke er så heldig å bli betalt for nettopp dét, men heldigvis har du lister som denne til å hjelpe deg!

      bananbra

      16/01/2011 at 20:23

  4. jepp, det var det jeg sikta til! jævla stø jobbing. Harstad 4 teh win. eh. må slutte å leke lolcat.

    jeg oppdaga Janelle under romjulas nattevakter og mitt nystarta wimp-abonnement. fader, wimp, gode greier. i alle fall, den plata er … jeg tenker at det var litt det Mira prøvde på, men kanskje ikke helt fikk til? type potensiell tidløs mixmatch av sjangre. sjangre-overskridende. sykt kult. Neon Gumbo,liksom! Cold War. gode greier.

    og ja, det er bra dere PK-folk holder oss andre oppdatert. men jeg savner å være oppdatert. oppdaga jo ei av de beste og mest forbigåtte platene jeg vet om da jeg jobba der. Liz Durrett, The Mezzanine.

    i tilfelle du lurte.

    vaarloek

    21/01/2011 at 23:53

    • Wimp er the business, hadde jeg ikke vært old-school hadde jeg brukt det sjæl.

      Har gitt Janelle Monáe-skiva en spinn nå, og jeg skjønner hva du mener, det er bra saker.

      Kjenner ikke til Liz Durrett heller, så jeg får vel sjekke den ut òg! Foretok en Wiki-sjekk, og det faktum at hun er linket til Vic Chesnutt og Phosphorescent lover jo godt.

      bananbra

      22/01/2011 at 17:27

  5. Jeg synes Big Boiiiii og Danger Mouse & Sparklehorse skulle vært på lista i stedet for Kvelertak og Serena-Maneesh. Hihi. Men det overrasker deg sikkert ikke.

    Du er flink og lista er jo veldig, veldig gjennomført! Her er min topp 3:
    1. Kent – En plats i solen
    2. Big Boi –
    Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty
    3. Beach House – Teen Dream

    Min liste er ikke like gjennomført som din.

    Hanne

    23/01/2011 at 15:17

    • lol begge listene er teite

      hvor er den siste til bruno mars liksom

      haallo liksom ! ! !?

      Pikken Kuk

      23/01/2011 at 16:39

  6. […] student, har jeg tenkt å se alle episodene av Danne & Bleckan mens jeg snekrer sammen den tradisjonelle årsbestelisten fra møkkaåret som […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: