Bananbra

This is not America's Next Best Friend.

Terningkast 4: Management

with 2 comments

Det beste med å nesten utelukkende se dårlige filmer er at du en sjelden gang bli forbauset når en av dem viser seg å ikke være så ille.

Omslaget insisterer på at rumper, tafsing og ordspill er morsomt.

«Management» er en sånn en. Den har et tilsynelatende håpløst utgangspunkt, men er merkelig nok en tvers igjennom hyggelig film. Der en skulle tro den var en masete, klissete romantisk komedie av den sedvanlige sippete sorten, er den et stillferdig drama som riktignok prøver litt krampaktig å være quirky indiefilm, men likevel er trygt plassert på riktig side av spyterskelen.

Det første som bør være avskrekkende er skuespillerne filmen har å by på. Hovedkarakteren er gestaltet av Steve Zahn, gjøken med det ufordragelige oppsynet som ellers er dømt til typiske «goofy bestevenn»-roller i harmløse b-filmer. Zahn har trent overarmene og kuttet ned på det fårete gliset for anledningen, og det hjelper – han er langt fra så avskyelig her som man forventer. Jennifer Aniston gjør også en overraskende god figur, selv om hun nok en gang bare spiller en ny variant av Rachel. Woody Harrelson, som selv på sitt beste er rimelig irriterende, dukker også opp i en pussig birolle, og scorer et og annet billig komikkpoeng.

Plottet er også helt sprøtt, om ikke helt på viddene sammen med «The Switch»*. I «Management» er Anistons rollefigur en omreisende kvinne av det kjedsommelig normale slaget, som er ensom nok til å la en noe eksentriske motellbestyrer ta på rumpa hennes. Hun burde selvsagt vite bedre. Motellfyren blir så betatt av rumpa at han faller pladask for kvinnen den sitter på, og setter igang stalking av et kaliber jeg ikke har sett siden Lisa Novak-skandalen. Ok, da – det er ikke fullt så ille, men langt over grensen for normal folkeskikk. Det trivelige med det hele er at Anistons rollefigur i all sin ensomhet lar seg sjarmere av fyren, uten at det noen gang blir for usannsynlig og ødelegger for historien.

For all del, det er ikke noen umiddelbar klassiker, dette her. Det er slett ikke en film du bør nevne når du skal høste kredibilitet blant de cinefile kultursnobbene du ser opp til. Likevel tror jeg folk som lot seg sjarmere av sånn passe velansette greier som «The Squid and the Whale» og «Nick & Norah’s Infinite Playlist» kan få et par timers lettbeint underholdning ut av denne tilsynelatende teite komedien. En stillferdig og tidvis underfundig film som om ikke annet gir deg pompøst styggpene «Adventures in Solitude» på hjernen.

______________________________________________

* Der Jason Bateman skumper borti sædkruset til Aniston på insemineringsfesten(!) hennes og følgelig fyller det opp med egen vare, før handlingen hopper syv år frem i tid til ungen er gammel nok til å vise seg å være like nevrotisk som sin biologiske far. Seriøst, jeg kødder ikke – sjekk IMDB.

2 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Hahahaha, du er så flink til å finne passende linker!

    Horatio

    03/09/2011 at 08:43


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: