Bananbra

This is not America's Next Best Friend.

by:Larm-bonanza! (fredag)

with 8 comments

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Fredagen fortonet seg som følger:

by:Larm 2011

Nok en gang startet Rapunzel* og jeg by:Larm-kvelden med et måltid akkompagnert av pils og planlegging, denne gang på azn-restauranten rett ved Big Dipper. Egentlig ville vi helst innta nok en ghettoburger på People’s, men vi turte ikke da vi så at Lenny Kravitz fortsatt var på jobb. Vi vil jo ikke at han skal tro at vi er helt desperate etter å henge med ham, liksom. Selv om vi er det.

Selv om vi klarte å planlegge dagens by:Larm-løype i løpet av måltidet endte vi opp med å avvike fra planen stort sett hele kvelden. Først klarte Rapunzel å lokke meg med på Agnes Obel-konserten på John Dee. Ettersom det bare er middelaldrende menn som kjøper platen hennes har jeg alltid antatt at hun var en soft-jazz-kjerring i Melody Gardot-land har jeg med vilje unngått å høre på albumet. Det viste seg at hun egentlig er en ganske alminnelig Yann-Tiersen-uten-trekkspill-kjerring. Rapunzel lot seg selvsagt sjarmere, selv er jeg fortsatt skeptisk selv om det var hyggeligere enn jeg fryktet.

John Dee var stappfullt, og det er åpenbart at by:Larm undervurderte Obel en smule. Hun kunne nok fint ha fylt opp en større venue om hun fikk sjansen. Rapunzel og jeg ble lei av å stå klemt inntil pelskrageboblejakkene til de andre svette publikummerne, så vi forlot konserten midtveis. Vi skøytet over isødet til vi fant Kulturkirken Jacob. Du vet, den kirken du går forbi når du skal kjøpe hasj ved Eventyrbrua eller Anker.

Jónsi takker for prisen på herlig islengelsk.

Da jeg forsøkte å vise dørvakten armbåndet som fungerer som by:Larm-pass tok han hånden min i begge sine hender og ristet den hjertelig. Allerede der ante det meg at dette ville bli en noget annerledes konsertopplevelse enn det jeg er vant til. Vi hadde feiltolket programmet, og trodde Dungen skulle spille ganske tidlig. Det viste seg å være riv, ruskende feil. I stedet ble vi vitne til det forunderlige sirkuset kalt Nordic Music Awards.

Greia er at diverse skandinaviske og andre internasjonale musikkjournalister og bransjefolk har plukket ut tolv av fjordårets skandinaviske plateutgivelser, deriblant Susanne Sundfør, Dungen, Serena-Maneesh, First Aid Kit, Efterklang og Kvelertak. En av disse tolv kandidatene skulle utnevnes til vinner i løpet av denne prisutdelingen, som for oss som bare snublet innom fortonet seg som en særs pussig seremoni. En konferansier, som for øvrig skiftet antrekk fra svart til hvit smoking i løpet av kvelden, og juryformannen snakket til de fremmøtte annen hver gang.

Prosedyren ble forklart for oss, og i tillegg ble den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall trukket opp på scenen for å dele et par selvfølgeligheter om fellestrekk i skandinavisk musikk. Det hele ble stusseliggjort av direkte pinlige småfeil, som da bildene av hvert album på skjermene rundt omkring i lokalet konsekvent ble akkompagnert av musikk fra andre album. Når bildet av Kvelertak-skiva blir vist og albumet omtalt som brutalt og tøft blir det nokså komisk med Ólöf Arnalds i bakgrunen.

Det hyggeligste som skjedde i løpet av denne ellers småpinlige affæren var at Jónsi vant prisen, og tuslet opp på scenen for å ta den fra kronprins Haakon Magnus. Det var jo stas å se ham på så nært hold. I tillegg holdt han en fabelaktig takketale, som såvidt jeg kan huske lød noe i nærheten av slik: «I’m not so good to speak, make good music!»

En annen ting som gjorde prisutdelingen minneverdig var alle musikerne som labbet rundt i kirken etterpå. Rapunzel sto og siklet på First Aid Kit-jentene, mens jeg lot meg begeistre av å stå ved siden av en smått sjenert Lars Vaular mens Gustav Estjes ruslet forbi med stoneruttrykket sitt. Rapunzel overhørte visstnok et fomlete samtale mellom Emil Nikolaisen og Jónsi på klønete engelsk i dokø også. Det hele var okså surrealistisk for oss, der vi blide og brisne forsøkte å klekke ut hva vi skulle gjøre videre.

Vi bestemte oss for å bli i kirken for å se Susanne Sundfør mens vi ventet på Dungen, noe jeg er jækla glad for nå i ettertid. Jeg har jo sett henne en del ganger før, og Rapunzel er ikke spesielt begeistret for henne, så vi kunne fort ha bestemt oss for å prioritere noe annet. Det å se Sundfør i en gammal kjærke, med stemningsfullt lysspill oppe i takgreiene, det var jaggu faen en sann fornøyelse. Den særegne stemmeprakten til Sundfør erobret hver minste lille krok av den gamle bygningen, og intet øye var tørt, ei heller noe sete i salen.

Dungen var som forventet riktig så trivelig, men både jeg og Rapunzel hadde nok overdrevent høye forventninger på forhånd. En skulle tro at en kirke ville være det perfekte husrom for et band av Dungens kaliber, men opplevelsen ble aldri mer enn helt ålreit. Det gledet oss begge at de spilte «Du är för fin för mig» fra fabelaktige «Ta det lugnt», så det trakk opp.

Svarte Greiner var sjukt trivelig.

Dernest bar det ut på glattisen igjen, tilbake til John Dee for å se Svarte Greiner. Jeg har ikke noe særlig forhold til ham fra før, men Rapunzel er fan og har for lenge oppfordret meg til å høre mer på fyren. Erik Skodvin stilte i Earth-skjorte med gitar og ting å skru på, og resultaltet var riktig fornøyelig. Dyster ambient-doom-noise, dersom jeg skal prøve å beskrive det ytterligere. Fint var det i alle fall, og stemningen var satt for å rusle bort til Sentrum Scene for å se Ulver.

Stedet var ganske packed, og vi ble stående langt bak og fjase. Dermed fikk jeg ikke med meg så mye som skjedde på scenen, mye på grunn av neket med den overdimensjonerte Robyn-frisyren og vennene hennes som effektivt blokkerte utsikten. Tidvis hørtes det veldig bra ut, og Stian Westerhus bidro på utsøkt vis med leken støygitar. Selv likte jeg det eldre materialet de fremførte best, og ble rett og slett skuffet da en kvinnelig vokalist jeg ikke gjenkjente inntok scenen med kjip, generisk «symfonisk metal-vokal». Dama bidro til å surne stemningen betraktelig, med en røst som slett ikke kledde Kristoffer Ryggs og ellers ikke passet inn i Ulvers lydbilde.

I starten var det vanskelig å fokusere, vi var tross alt ute på galeien og i tillegg irriterte over manglende konsertskikk og musikkunnskap hos idioten som høylytt forsøkte å sjekke opp tøsene foran oss. Jeg brydde meg ikke stort om bildene på skjermen bak musikerne, først så det nemlig ut som helt ålreite naturbilder av løver og sebraer på en savanne. Det utviklet seg derimot til en slags grotesk kommentar til samfunnet vårt, med bilder så sterke at det ble umulig å ta blikket fra dem.

Det er litt trist, men dette er det beste bildet jeg klarte å ta av Ulver. Akk, ja.

Det ryktes at en rekke kraftige seksuelle bilder av voldtekter og sugejobber ble vist ganske tidlig, men disse fikk jeg ikke med meg. Lekker svart/hvitt-film av stupende kropper fanget min interesse, før taktfast marsjering tok over. Bilder fra Nazi-Tyskland er naturligvis alltid sterk kost, men først da grusomme filmklipp fra konsentrasjonsleire ble vist endret stemningen seg totalt. Publikum stilnet og fulgte med på den sterke visuelle kosten. De fleste av oss har jo sett filmklipp av utmagrede, gråtende, lidende konsentrasjonsleirfanger tidligere, og det gjør selvfølgelig alltid inntrykk, men Ulvers tunge lydunivers ga det en ny dimensjon. Etter hvert fikk vi også servert groteske bilder av revejakt, med jagende hunder, glisende kakser med snobberidebukser og ikke minst et tilbakevendende nærbilde av det uendelig triste øyet til en hest med emolugg.

Det sterke visuelle kombinert med Ulvers musikk gjorde deler av konserten til en uforglemmelig perle av en konsertopplevelse, før det til dels ble spolert av den kvinnelige gjestevokalisten og et par mindre imponerende fremførelser av enkelte låter. Sammen med konsertene og den bisarre prisutdelingen i kirken utgjorde Ulver- og Svarte Greiner-konsertene en særs minneverdig by:Larm-dag.

* «Rapunzel» er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

8 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. jeg var også på ulver. sært da folket hoia og klappa etter at det siste bildet av en utmagra død konsentrasjonsleirfange blei kasta i grava. sterk kost, men det skurra litt likevel. og metalsymfonidama yikes. jeg likte best da de kjørte på med hav-bildene. det var litt sånn … wow … evigheten … wow. om du skjønner.

    ELLRS kan jeg fortelle at jeg og venninna er SYKT sikre på at vi sto atmed Jónsi på lørdagen, da Zebra and Snake spilte på Fisk og Vilt. vent litt. var det lørdag? ja, joda. vi er veldig sikre. venninna sier at hun ikke kan ta feil. så da sto jeg rett atmed Jónsi oppå sofaen bakerst i folkemengden på Fisk og Vilt. kult at jeg ikke visste det før etterpå. øyenkontakt i det han klatra opp fra golvet og opp på sofaen, der utsikta var.

    claim to fame.

    vaarloek

    26/02/2011 at 23:21

    • Ja, jeg er enig i at det var rart. Det var i det hele tatt veldig pussig stemning på Ulver-konserten, men det er vel ikke rart når så mange fulle folk ser så sterke bilder.

      Hei, jeg så også Jónsi på Fisk & Vilt på lørdag! Det var på Pascal Pinon-konserten, da. Kanskje han bare hang der hele dagen. Hvilket av øyene hans hadde du øyenkontakt med? Nei, huff, det var slemt. Stryk det fra protokollen.

      bananbra

      27/02/2011 at 03:19

      • (jeg føler meg litt dum som ikke tar den)

        jeg var og på Pascal Pinon! vi var ganske lenge på Fisk og Vilt den dagen. tre halvtimer liksom. lenge til å være by:Larm. riktignok tilbrakte jeg aaaalt for mange timer i teltet, men det handla mest om bekvemmelighet + uten mobil torsdagskvelden. vi så faktisk Pascal Pinon to ganger. jeg kjøpte cd-en. de var så søte. som sukker og blomstereng og bomull. vel, bomull er ikke så søtt. bare veldig mjukt.

        vaarloek

        27/02/2011 at 11:07

        • Så trivelig! Pascal Pinon var nydelige. Jeg kjøpte plata på vinyl og «I Wrote a Song» på 7″, og da snakket de lenge om danskundervisningen på skolen og at de kjenner en nordmann som liker å gå på ski. Mye småfeil under Fisk & Vilt-konserten, selv om det strengt tatt ikke er den mest avanserte musikken som finnes, men de er så sjarmerende at det ikke gjorde noe.

          Jeg likte meg ikke så godt i teltet, og var egentlig bare der for å se Kråkesølv og Cold Mailman samt noe rusk på slutten av lørdagskvelden. Mye drittfolk der, det føltes mest som et russetreff. Så du noe spennende der, da?

          Jónsi-vitsen var bare slem harselering med øyene hans, som gjerne peker i forskjellig retning ettersom han er blind på høyre øye.

          bananbra

          27/02/2011 at 13:38

          • ah. såklart. jeg tenkte at han kanskje skjela, men det visste jeg ikke noe om. det er lenge sia jeg har hatt extensive kunnskap om musikalske helter.

            altså, teltet. jeg er enig. det var pur bekvemmelighet og latskap. men Ost og Kjex var nice! og Young Dreams var trivelig. og Uusi Fantasia på lørdagen – NICE. og Adam Tensta tror jeg også var ganske bra, men da var jeg mongistrøtt. syns å huske at det var noen ålreite svensker der også. Var gira på Elin Kåven, men herregud, bare, nei.

            forøvrig, apropos Agens Obel, som jeg hadde lyst til å se men ikke fikk sett (bortsett fra på God Morgen Norge wtf), og har hørt en del på denne uka: «forestill deg en mer neddempet versjon av Joanna Newsom, Cat Power, José Gonzales og Ane Brun» — altså.

            jeg har ikke oooord for hvor lættis den namedroppinga er. ikke ord. mer neddempa CAT POWER, JOSÉ GONZALES OG ANE BRUN? MER neddempa? og hva har Joanna Newsom til felles med disse, musikalsk sett? djiiis.

            vaarloek

            27/02/2011 at 15:03

            • Sånn har jeg det òg, savner egentlig å være fanatisk opptatt av ett band eller én artist sånn som jeg stadig var da jeg var ung og dum.

              Jeg så Adam Tensta, men var litt for full til å huske noe særlig. Mener å huske at jeg ikke syntes det var spesielt bra, og fokuserte på det gledelige faktum at de solgte GT på boks. På Twitter ble konserten hans skrytt opp noe voldsomt av EMI-folk, men det er nok såpass subjektivt at jeg nekter å tro på dem.

              Haha, det var ganske sprø namedropping! Hvor fant du den? Ganske langt fra det jeg hørte på by:Larm, i alle fall. Og mer neddempet enn de nevnte artistene skal vel godt gjøres.

              bananbra

              28/02/2011 at 19:17

  2. GT på boks {hjerte}

    kan godt hende det sugde, jeg var så trøtt at jeg slutta å danse. kan hende husken lurer meg.

    namedroppinga står i programmet! og i Wimp, der omtalen fra Platekompaniet bruker å dukke opp. den er virkelig priceless. har lolla av den sia onsdag 16. februar.

    vaarloek

    01/03/2011 at 01:04

  3. […] hadde en av de konsertene jeg ringa rundt i programmet, men aldri fikk sett. by:Larm 2011 altså. Sandra aka bananbra fikk derimot med seg konserten, uten å bli superbegeistra. og det er jo fair. jeg kan ikke for […]

    Riverside | vaarloek

    02/03/2011 at 00:02


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: