by:Larm-bonanza! (torsdag)

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.

by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på «by-alarmen». Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i «Celebert 1-2-3-rødt lys» på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.

Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".

Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.

Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: «hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …».

Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.

P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.

Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.

Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.

Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.

Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.

Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.

* «Rapunzel»  og «P-Diddy»er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.