Bananbra

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.

Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.

Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.

The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av “Moviestar“.

Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.

Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.

Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde “Space Dawg”-skjorte og Morten “Morfar” Samdal hadde en med påskriften “take me to space camp” var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.

Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.

Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.

___________________________________________________________________________________________

* “Jannicke“, “Sylvester“, “Mimi Labonq“, “Rapunzel“, “Holger” og “Snooki” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen nærmer seg raskere enn Ezinne Okparaebo, og det er på tide å begynne å gul-tusje programmet. Hva passer vel bedre enn å dele et par Øya-tips gjennom en WiMP-spilleliste? Her er ti låter av ti artister eller band du bør få med deg i løpet av årets festival.

Her finner du spillelisten i WiMP.

1. Youth Pictures of Florence Henderson: Our Door Handles Stopped Moving Years Ago

Utsøkt post-rock med sjarmerende emotendenser. Videoen er fra Youth Pix’ USA-tur tidligere i år, der de blant annet spilte på South by Southwest. Hvis du ser Youth Pictures live blir du like “happy” som karen på slutten, garantert.

Youth Pictures of Florence Henderson spiller på Mir kl. 22.00 på tirsdag (klubbdagen).

Jens Carelius: The Talent

Jens Carelius åpner ballet på selve festivalen på onsdag. Å være første artist ut på Enga, hovedscenen i Middelalderparken, er en nokså prestisjefylt gig, og jeg kan ikke tenke meg noen som passer bedre til å gjøre det i år enn Carelius. Han spiller nydelige Nick Drake-esque folkpop, og er en fabelaktig låtskriver som sender tankene til storheter som Leonard Cohen hva låtoppbygging angår. Videoen til “The Talent” er skikkelig lekker. Jens Carelius er opptatt av design og sånn, det har jeg nemlig lest i D2.

Jens Carelius spiller på Enga kl. 14.30 på onsdag.

Aristillus: Neurotic

Aristillus er pur unge og fra Høybråten, men ikke la det lure deg. De spiller særs trivelig og melodisk hardcore, og selv om det aner meg at de passer hakket bedre på en klubb enn ute midt på lyse dagen, er utsiktene for en god konsertopplevelse med Aristillus store.

Aristillus spiller i Vika kl. 15.00 på onsdag.

Edward Sharpe & the Magnetic Zeros: Home

Det er kanskje litt kjedelig å velge den mest ihjelspilte låten til Edward Sharpe & the Magnetic Zeros, men den er jo jækla fin, da. Videoen er fra The Late Show hos David Letterman, og selv om det kan se ut som det er den amerikanske ekvivalenten til Tangerudbakken som gjester programmet kan jeg forsikre om at det bare er en gjeng småskrudde hippietryner. Alex Ebert fra fjortisemogjengen Ima Robot dro på rehab, grodde skjegg og startet bandet etter å ha begynt å skrive en bok om en mislykket Messias-figur ved navn Edward Sharpe.

Hvis værgudene skulle finne på å trosse tradisjonen og gi os et øyeblikks solskinn vil jeg helst ha det under Edward Sharpe & the Magnetic Zeros-konserten. Den kan fort bli et av festivalens høydepunkter.

Edward Sharpe & the Magnetic Zeros spiller på Sjøsiden kl. 18.45 på onsdag.

Low: Try to Sleep

Low trenger vel neppe noen nærmere presentasjon. Som du ser av videoen har de klart kunststykket det er å få John Stamos edru nok til å slutte å tukle med Beach Boys et øyeblikk. Deres nydelig slowcore kommer til å gjøre seg godt på Parkteatret etter at Øya-kvelden i Middelalderparken er over. I tillegg har de med seg country-folk-helten Josh T. Pearson, så det eneste som kan stoppe deg fra å plukke op en billett til dette Øyanatt-arrangementet er en usunn forkjærlighet for Okkervil River. Kjære deg, Okkervil River har ikke vært spesielt spennende siden Black Sheep Boy i 2005. Pell deg til Low i stedet.

Low og Josh T. Pearson spiller på Parkteatret kl. 23.30 på onsdag.

The Antlers: Bear

The Antlers har tatt navnet fra en The Microphones-låt, og det alene burde være god nok grunn til å løpe og kjøpe Øyanatt-billett. I tillegg kan de friste med nydelig drømmepop, og et fabelaktige oppvarming i form av Cold Mailman.

The Antlers og Cold Mailman spiller på John Dee kl. 23.30 på torsdag.

The Pains of Being Pure at Heart: Come Saturday

Hvis du er gira på trivelig, melodiøs indie-pop ispedd en dose støy og garasjesjarm bør du få med deg The Pains of Being Pure at Heart. Sjarmerende solskinnspop som dette gjør seg godt som festivalsnadder, så vi får håpe at guttene og jenta i Pains disker opp med en parade av bangers fra førsteplata.

The Pains of Being Pure at Heart spiller på Sjøsiden kl. 17.00 på fredag.

The Jayhawks: Save it for a Rainy Day

Alt-country-legendene i The Jayhawks er lykkelig gjenforent, og feirer det med en turné som heldigvis kommer innom Øyafestivalen. Hvis den eksepsjonelt hyggelige konserten Mark Olson og Gary Louris spilte med Seven Doors Hotel på Norwegian Wood i 2008 er noe å dømme etter kan dette bli riktig så fabelaktig.

The Jayhawks spiller på Enga kl. 17.45 på fredag.

Pulp: Sorted for E’s and Whizz

Du kan si hva du vil om britpop, men Pulp er bra saker. Lekre melodilinjer, fiffige tekster og fengende refrenger gjør Pulp-hitsa til udødelige popperler. Jarvis Cockers notoriske cockiness bidrar også til å gjøre de gamle britpopheltene vel verdt å få med seg live.

“Sorted for E’s and Whizz” er den eneste låten (bortsett fra alt av ATB, selvsagt) som får meg til å angre på at jeg ikke ble født et par år tidligere, så jeg hadde vært gammel nok til å selge Flux-tabletter på Hyperstate. Låten er en uhemmet hyllest til fenomenet rave, og Pulp er ikke for fine på det til å slenge inn et par catchy synth-hooks for å illustrere et poeng. Hvis ikke Pulp-konserten på Øya blir en kjempemessig 90-tallsfest kan du kalle meg en krakk.

Pulp spiller på Enga kl. 21.30 på fredag.

The Avett Brothers: I and Love and You

Jeg veksler mellom å synes The Avett Brothers er dørgende kjedelig og relativt trivelig. Utsiktene til en hyggelig konsertopplevelse er likevel til stede, for sisteplata deres er full av gjennomført hyggelige americana-godsaker. Kun to av bandmedlemmene er brødre, så ikke forvent noen skummel Kelly Family-aktig sekt. I stedet kan du glede deg til en kjekk, skjeggete vokalist/trommis, sjarmerende countryballader og festlige bluegrass-aktige uptempo-låter.

The Avett Brothers spiller på Enga kl. 16.05 på lørdag.

___________________________________________________________________________________________

Andre band og artister jeg er gira på å få med meg:

• The Captain and Me
• Proviant Audio
• Now We’ve Got Members
• Anne Lene Hägglund
• Le Corbeau
• The Megaphonic Thrift
• Lukestar
• Sharon Jones & the Dap-Kings
• Destroyer
• James Blake
• Warpaint
• Kanye West
• Matthew Dear
• Guided By Voices
• Lama
• Janelle Monáe
• Explosions in the Sky
• Kvelertak
• Twin Shadow
• Stein Torleif Bjella
• Sebadoh
• How to Dress Well

Jeg innser at jeg ikke får sett alle disse i løpet av årets Øyafestival, for som på festivaler flest krasjer mange av høydepunktene. Akk ja, det gir meg i alle fall tid til å nyte den gode, dog overprisede øko-maten mens jeg rusler rundt og ler av hipsterne som ler av fjortisbloggerne som leser Nemi i tegneserieboden. Håper i alle fall noen der ute fikk et og annet tips som bidrar til trygg navigering gjennom årets Øya-program.

Musikkåret 2010 har vært preget av skuffende utgivelser fra artister jeg har hatt store forventninger til. Det er kjipt å innse at heltene ikke alltid innfrir, men heldigvis har det tilsynelatende stusselige musikkåret også bydd på hyggelige overraskelser i albumform samt en dugelig håndfull enkelthits. Her er noen av låtene jeg har hygget meg mest med i 2010*:

10. Ariel Pink’s Haunted Grafitti: “Round and Round”

Ariel Pink har visstnok lenge vært knyttet til freak-folk-scenen, og var også den eneste Paw Tracks-artisten som ikke var med i Animal Collective. Med andre ord burde jeg sikkert ha hørt om fyren for lenge siden.

Dessverre dukket han ikke opp på radaren min før all verdens musikkbransjefolk trykket denne første singelen fra “Before Today” til sine klamme brystkasser. Retropop med funky bassgang som nasket rett ut fra Marianne Faithfulls “Broken English” er ikke å forakte, og etter å ha latt den vokse på meg noen måneder kan jeg ikke annet enn å slenge meg på hylekoret. Årets nest beste discolåt, hands down.

Videoen under er selvsagt ikke den offisielle musikkvideoen, men fortjener en titt takket være aerobics-jukkingen til John Travolta og Jamie Lee Curtis.

9. Robyn: “Dancehall Queen”

2010 har selvfølgelig vært Robyns år. To og et halvt album er ikke noe å kimse av, selv om det naturligvis er en del fillers på hver plate. Det er flust av hits på dem også, så det er vanskelig å plukke ut én. “Dancehall Queen” er kanskje en outsider, og ikke den låta Robyn-fans flest kicket på fra starten, men den herlige blandingen av seig reggae, Diplo-beats og pur pop gjør låten til en real feelgood-sang og min knepne favoritt fra trilogien.

“I came to dance, not to socialize”. Stort triveligere blir det ikke.

8. Kanye West: “All of the Lights”

Musikkens Verdens største douche kan i alle fall klemme ut bængers. Jeg har ikke hørt maken til fest-smash siden “All Falls Down” (den med den syrete flyplass-videoen med hun derre fra Clueless, vet du) fra debutskiva. Den episke, stjernespekkede “So Appalled” er selvfølgelig også nevneverdig når året skal oppsummeres, men det er altså “All of the Lights” som har sneket seg inn i kommersrap-hjertet mitt.

Blåserne, versene, den hule trommelyden og hele sulamitten er rett og slett uimotståelig for min del. I tillegg er dette utvilsomt årets beste bruk av Rihanna, og det er jo bra at noen har litt kustus på kjerringa når hun tydeligvis ikke klarer å mekke noen hits på egenhånd lenger.

7. Sufjan Stevens: “Vesuvius”

Fabelaktig maksimalismepop fra Sufjan. Det er egentlig vanskelig å bare trekke frem én låt fra den siste platen hans til denne listen, og jeg kunne strengt tatt like gjerne valgt kembosøte “Futile Devices” eller den 25 minutter lange syretrippen “Impossible Soul”. Grunnen til at jeg likevel ender opp med “Vesuvius” er at den er så usedvanlig catchy. Jeg har hatt “Vesuvius, fire and fire, follow me now as I favor the ghost” på hjernen siden oktober.

Noen som blir med på en sånn derre flash mob-dans? Vi kan gjøre det under utdelingen av Nobels fredspris neste år, for eksempel. Bare studér movesene Sufjan demonstrerer i videoen under her, så er vi good to go.

6. John Grant: “Jesus Hates Faggots”

Første gang jeg hørte denne låten var i julestria på jobb i platesjappa. Med andre ord var det klin umulig å konsentrere seg om den, og alt jeg fikk med meg var en lang rekke provoserende ord, som “redskins”, “kikes”, “spics”, “niggers” og “Jesus”. Heldigvis ga jeg den en real lytt da både første og andre byttedag hadde kommet og gått, og oppdaget at den, i likhet med resten av platen (“Queen of Denmark”), er et særs personlig oppgjør med John Grants fortid.

Selve lydbildet er ikke helt min greie, og selv om hele Midlake er med på lasset får jeg ikke helt grep om platen, noe som kanskje ikke er så rart ettersom Mojo visstnok kåret den til fjorårets beste. Derimot synes jeg det funker kjempemessig på akkurat denne låten. Litt harry college-rock-følelse er ikke feil når teksten er en eneste lang rant om hvor sjuke fordommer rednecksa over dammen klarer å prakke på barna deres og hvordan det preger dem. Potensiell allsang-klassiker, dette.

‘Cause you tell me that Jesus, he hates Fruit Loops, son they told you that when you were young Pretty much anything you want him to like sit-coms, paedophiles and kangaroos (…) Men who cannot tame their wives, weaklings, cowards and bull-dykes and when we win this war on society I hope your blind eyes will be opened and you’ll see

5. Håkan Hellström: “Jag vet vilken dy hon varit i”

Rørende som bare Hellström gjør’e. Det er ikke tvil om at Hellström har tapt seg voldsomt siden den fabelaktige debuten “Känn ingen sorg för mig Göteborg”. Nyplata, “2 steg från Paradise” har sine øyeblikk, men er i all hovedsak rotete kakofoni med alt for mye fløyter og alt for lite substans. I tillegg har vokalen til den Göteborgske matrosromantikeren gått fra å være sjarmerende falsk til rett og slett skremmende dårlig. Unntaket er denne smertefulle balladen, der den naivistiske stemmeskiftefyllikrøsten virkelig kommer til sin rett. Teksten er som en trivelig novelle, og jeg må innrømme at den ble hakket mer imponerende da jeg faktisk konsentrerte meg litt og innså at Håkan-bråkan ikke bare visste hvilken by hun hadde vært i.

4. Cold Mailman: “Time is of the Essence”

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor Cold Mailman ennå ikke har fått sitt vel fortjente gjennombrudd. Her har de gått hen og snekret en tilnærmet perfekt popperle, og så blir den ikke a-listet på radioen engang? Fytti katta.

Denne låten har vært en live-favoritt en god stund i forkant av plateslippet nå i høst, og albumversjonen skuffet ikke. Trivelig tekst kombinert med en aldeles utsøkt melodi, det hele akkompagnert av lekne gitarlicks og herlig suggererende perkusjon. Låtskriver og orkesterleder Ivar Bowitz serverer akkurat passe tilbakelent og lettbeint vokal, noe som kler Cold Mailmans melodiøse indiepoplåter særs godt. Sjekk også ut singelen “Pull Yourself Together and Fall in Love With Me“.

groove.no Rastløs #9 – Cold Mailman from groove.no on Vimeo.

3. Dunderhonning: “Ny Aveny”

Denne låten er vel strengt tatt noen år gammel, men såvidt jeg vet først utgitt offisielt på “Sakte ut av fokus” i fjor. Et nydelig stykke skranglerock med intrikat gitarføring, rikelig med skarptrommekant og en tekst som kan måle seg med oppvekstromaner et sted mellom Benjamin Leberts “Crazy” og J.D. Salingers “Catcher in the Rye”.

Du kan laste ned mp3-en gratis på last.fm (eller enda bedre, stikk og kjøp skiva!)

2. Arcade Fire: “The Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)”

Uten tvil årets beste discolåt! Og så er det selveste Arcade Fire som serverer den – hvem skulle trodd det? Det er uendelig godt å høre at Régine Chassagne får litt spillerom på nyplata, som etter min smak i alt for stor grad er preget av Win Butlers gubbete “indie-anno-2007″-stil. Vokalen til Chassagne er så jækla rar og god, og ligger så fint oppå den merkelig fengende discorytmen som ligger til grunn gjennom hele låten. Den allsang-vennlige melodien gjør låten til en het kandidat til årets outsider-anthem, noe som ytterligere forsterkes av den herlige teksten:

They heard me singing and they told me to stop quit these pretentious things and just punch the clock These days my life, I feel it has no purpose but late at night the feelings swim to the surface ‘Cause on the surface the city lights shine they’re calling at me, come and find your kind Sometimes I wonder if the world’s so small that we can never get away from the sprawl

1. Susanne Sundfør: “The Brothel”

Det har vært klin umulig å unngå Sundfør i år. Med denne låten alene har hun fullt fortjent all anerkjennelse hun har fått både i norsk og utenlandsk presse – det er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt noensinne. Helt siden jeg for første gang hørte henne fremføre den på en EMI-showcase før jul i forfjor, alene med el-orgelet og omkranset av stearinlys, har jeg hatt den i bakhodet.

Det er noe vanvittig gripende ved den dystre stemningen i låten, som vedvarer helt til den plutselig tar en overraskende optimistisk vending mot slutten. Susanne Sundførs særegne og skjøre stemmeprakt kler det tunge orgellydbildet utrolig godt, og hvis ikke Sundfør får en Spellemann* eller tre for dette skal jeg personlig sage av ørene til alle med stemmerett.

Flere bængers fra 2010:

• Kanye West: “So Appalled”
• Kvelertak: “Ulvetid”
• Big Boi: “Shutterbugg”
• Kråkesølv: “Lær mæ noe nytt i dag”
• Surfer Blood: “Catholic Pagans”
• The Megaphonic Thrift: “Talks Like a Weed King”
• Best Coast: “Crazy for You”
• Dunderhonning: “Bølgeskum”
• Yeasayer: “Ambling Alp”
• Sleigh Bells: “Rill Rill”
• Haust: “Skate Rock”
• Belle and Sebastian: “I Want the World to Stop”
• The Drums: “Best Friend”
• Chieftains & Ry Cooder ft. Los Campesinos: “El Caballo”
• Frightened Rabbit: “Things
• The Depreciation Guild: “Crucify You”
• Justin Townes Earle: “Harlem River Blues”
• Cold Mailman: “Pull Yourself Together and Fall in Love With Me”

I tillegg er jeg nødt til å nevne den vanvittig enerverende Lissie-låten “When I’m Alone“. Jeg klarer ikke bestemme meg om den er stygg eller fin, men den er så catchy at den ikke kan ignoreres. Jeg velger å kalle den en guilty pleasure. Stjæle fra Fleetwood Mac kan hun i alle fall, det skal hun ha.

* Dette er ikke nødvendigvis de beste låtene fra året som gikk, men de som har preget året i størst grad for min del. Hvis du vil ha en liste over de beste låtene fra 2010 kan du vel bare se på tracklisten til Youth Pictures of Florence Henderson-platen.

** Dette ble skrevet før Sundfør-gate pt. 2, altså.

Dere som har fulgt meg siden min spede bloggbegynnelse way back in ’05 vet at jeg ikke klarer å la være. Ved nyttårstider hvert bidige år hoster jeg opp en liste over fjorårets favorittutgivelser av den musikalske sorten, og plasserer den i cyberspace med denne pretensiøse, men akk, så velklingende tittelen.

I år som i fjor vil jeg starte med en liten disclaimer-rant: det faktum at slike lister offentliggjøres så tidlig er bullshit. Jeg rekker ikke høre alt som er bra i løpet av et år, og når du i tillegg tar growerne med i betraktningen er det garantert slik at listen ville sett ganske annerledes ut om bare noen få måneder. Når det er sagt, her følger mine foreløpige 2010-favoritter i stigende rekkefølge.

21. Kråkesølv: Bomtur til Jorda

Kråkesølv, Kråkesølv, Kråkesølv. Etter å ha brukt fjoråret på å se dem live så mange ganger som mulig (endte vel på 11-12 etterhvert) og forsøke å overbevise alle som ville høre om at Bodøbændet er det beste som har skjedd musikk-Norge siden Jan Werner tok kvelden, sier det seg selv at jeg hadde høye forventninger til andreplata. Det var nesten ikke til å unngå at jeg ble en smule skuffet.

Joda, Kråkebollane har fortsatt leken gitarføring, indienaivitet i stemmeprakten og en uovertruffen evne til å omskrive klisjeer til fiffige one-linere i deres intrikate og særegne tekstunivers. Platen er også full av knallgode poplåter som jeg har latt meg imponere av gjennom mang en konsert i løpet av fjoråret. Problemet er at disse ikke alltid gjør seg like godt på plate som fra scenekanten. Jeg velger å skylde på Greni.

En annen ting som irriterer meg med nyplata er at jeg ikke synes den fungerer som et helhetlig album i like stor grad som debuten. Sammensetningen og rekkefølgen på låtene virker litt umotivert, og selv om visa “Lærebok/Hodepute” er skikkelig trivelig føles den litt malplassert. Egentlig skulle jeg ønske Kråkesølv fullstendig kunne gitt seg hen til emo-uttrykket de har lagt seg til, som funker særs godt på “Levanes død”, “Mannekeng” og den fabelaktige “Lær mæ noe nytt i dag”. Det er bare så uendelig lekkert i kombinasjon med det post-rock-aktige lydbildet de er kjent for.

Det skal sies at jeg er ekstra streng mot Kråkesølv. For all del, plata er fin. Det er nok av knakende gode øyeblikk som alene ville gjort albumet verdt hylleplass hos enhver musikkinteressert, så løp og kjøp og sånn.

20. The Depreciation Guild: Spirit Youth

I fjor digga jeg Pains of Being Pure at Heart, i år digger jeg The Depreciation Guild – sistnevnte sideprosjektet til trommisen i førstnevnte. Fengende reinspikka poplåter på løpende bånd, bestående av beundringsverdig meloditeft parret med 8-bit-lydbilde. Sånt blir det fengende kombinasjon av, serr’u. Enkelte låter fremstår dessverre som langt svakere enn hits’a, og det bidrar til at platen ikke kryper lengre opp på listen. Likevel en popperle som anbefales som soundtrack også til neste sommers grillfester.

19. Small Black: New Chain

Debutplata til Small Black er finfin fra ende til annen, den består av ti såkalte “chillwave”-låter som best nytes sammen som et helhetlig album. Dette er sløy electronica som sender tankene i retning den shoegaze-aktige elec-en du finner i svenske tenåringsfilmer fra starten av 2000-tallet. Pitchfork beskrev følelsen du får av lydbildet, både på platen og den selvtitulerte EP-en, som “a sunrise bike ride with a head full of weed“, og det kan jeg søren klype meg skrive under på.

18. Justin Townes Earle: Harlem River Blues

Slapp og fin countryplate som klarte å snike seg inn på lista helt på tampen av fjoråret takket være noen gjennomspillinger i romjulens bytterush i platesjappa samt en særs trivelig kjøretur fra Tigerstaden til hjembyen på selveste nyttårsaften. Fyren med det hyggelige navnet synger tidvis med en kledelig skurrete indierøst, samtidig som countryknekken skinner gjennom akkurat der den skal. I tillegg høres både han og det lekre rockabilly-aktige arrangementet så uimotståelig slapt og likegyldig ut at kontrasten til de tidvis fryktelig såre tekstene er slående. Ta for eksempel den glimrende åpningslåten og tittelsporet “Harlem River Blues”:

Lord, I’m goin’ uptown
to the Harlem river to drown
dirty water gonna cover me over
and I’m not gonna make a sound

17. Male Bonding: Nothing Hurts

Tvers igjennom trivelig Sub Pop-perle smekkfull av kjappe fuzzbefengte lo-fi-gladlåter med hint av post-punk her og der, og atpåtil en søt akustisk ballade med vokalhjelp fra Vivian Girls som avslutningsspor. Jeg har inntrykk av at tekstene ikke er de dypeste skjeene i skuffen, men det gjør retten og sletten ingenting. Lydbildet tar meg tilbake til 90-tallet, og alle som kjenner meg vet at det tross alt er der jeg trives best.

16. Wavves: King of the Beach

Snørrete surferock på speed, det er ikke mye som er koseligere enn sånt. Dette er rølpete garasjepunk-estetikk ispedd enkelte synthkledde syrespor som avveksling. Det hele er fint balansert, og bidrar sammen med den generelle fuck you-stemningen til å gjøre dette til en av feelgood-favorittene fra året som var.

My, my own friends
hate my guts
But so what?
Who gives a fuck?

15. Tigers Jaw: s/t*

Uimotståelig kose-emo! Denne skylder jeg Henrik en stor takk for. Tigers Jaws selvtitulerte gir meg assosiasjoner til mine glansdager som so-cal-poppunk-tilhenger sent på nittitallet, og det er utelukkende en god opplevelse. Det er få ting som gjør meg så glad som sutrete tenåringsangst-tekster, flerstemt whinevokal og melodiøse garasjebandriff. Er du uenig kan du bare drite i å komme på Broder Daniel-festen min.

14. Tame Impala: Innerspeaker

Knallsterk debut fra det australske psy-rock-bandet. Dette er en mesterlig blanding av psykedelia og seig 70-tallsrock som overgår fjorårets Kasabian-bænger “Where Did All the Love Go?” og ellers sender tankene i retning Dungen.

13. Sleigh Bells: Treats

Det første som slo meg da jeg hørte “Treats” for første gang var den iørefallende kontrasten mellom vokalist Alexis Krauss og den tilsynelatende kaotiske støyen som omringer henne. Støyen er det Derek E. Miller (fra Poison the Well!) som står for, med distortion i massevis over alt fra alarm-aktige gitarriff til korpslignende trommerytmer. Stemmen til Krauss er hele tiden imponerende fjellstø, og binder det hele sammen med gøyale tekster til en leken sjangerblanding jeg sjelden har hørt maken til.

Keep thinking ’bout every strange thing, yes
wonder what your boyfriend thinks about your braces
What about them?
I’m all about them
Six such straight A’s, cut ‘em in the bathroom

12. Kanye West: My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Kanye er den mest ufordragelige musikeren jeg vet om. Han er på nivå med Fred Durst anno 2001. At han likevel klarer å klemme ut årets desidert mest kritikerroste album er intet mindre enn en bragd. Og fytti katta, folk har jo rett – platen er et aldri så lite mesterverk.

Fra åpneren, en poppete hip-hop-perle med gospelrefreng ved navn “Dark Fantasy”, aner man konturene av noe stort. Derfra triller bænger på bænger ut av anlegget, hver mer grandios enn den forrige. Joda, autotune-samplene av soul-refrenger, som med årene har blitt hans varemerke, er å finne på denne plata også. I tillegg får du servert en herlig maksimalistisk blanding av særs underholdende selvransakelse, svulstig barokkpop og pompøs hip-hop, samt fabelaktige gjesteopptredener fra en rekke storheter, som Raekwon, RZA, Jay-Z og årets langbente rosarapfavoritt Nicki Minaj. Jaggu fanken har han fått plass til å sample Bon Ivers fabelaktige “Woods” på den storslåtte “Lost in the World” også.

Det er ingen tvil om at fyren er sprø som et knekkebrød, desillusjonert som en snurrebass og cocky som John Holmes, men hva gjør vel det når hans stormannsgale univers manifesterer seg i et mesterverk som dette?

11. of Montreal: False Priest

Min initielle reaksjon til et nytt of Montreal-album er alltid at jeg blir skikkelig skuffa. Det er klin umulig å la være å sammenlikne alt av nytt materiale med mesterverket “Hissing Fauna, are you the Destroyer?” fra 2007. Heldigvis overvar jeg min aller første of Montreal-konsert i år, en opplevelse som overgår selv The Flaming Lips-show live. Fytti katta, så sprøtt! I ren lykkerus tok det bare et par kjærkomne gjenhør med “False Priest” før jeg var forført og fortapt.

Dere som sier at “False Priest” ikke er like personlig og engasjerende som tidligere of Montreal-plater kan bare gå og ta dere en bolle. Er ikke denne beta fra”Godly Intersex” personlig nok, for eksempel?

I was running from home to school to home, trying to keep my parents together
heir to their chaos, there was such pressure to score high
so I had to drop it, as if I stood a chance after my uncle’s suicide
Everybody looking at me to succeed him as the family’s golden myth
while all my identity mutations were being dosed by books and all the drugs I took
to prove I was brave, but I was so afraid of death without pleasure

Diskohomsene har så mye å glede seg over ellers i of Montreal-universet at de sikkert ikke engang får med seg at lillesøsteren til Beyoncé er med på festen. Bandet får også fullt fortjent årets pris for beste bruk av Janelle Monàe. “False Priest” er en festlig sjangerlek der lystig twee-pop møter langt mørkere tekster, med innslag av psykedelia, tung r’n'b og selvfølgelig plenty av Prince.

10. Beach House: Teen Dream

Utsøkt drømmepop fra Baltimore-duoen. Vokalen til godeste Victoria Legrand er litt hås og whiskeysøt, hvilket utgjør en nydelig kontrast til de repetative gitarlinjene og ellers tidvis psykedeliske arrangementet. Enkelte av låtene er dystre, seige ballader, men “Teen Dream” inneholder stort sett mer optimistiske, drømmeaktige poplåter. De har til og med fått plass til den søvnige kremlåta “Norway”, visstnok komponert i løpet av en togreise fra Bergen til Oslo på oppfordring fra Lydverket. Det hele utgjør et nydelig sammensatt album det skal godt gjøres å ikke kose seg med. Beach House leverte også en fabelaktig konsert på fjorårets Hovefestival, sørg for å få sett dem live hvis du får sjansen!

9. Sufjan Stevens: Age of ADZ

Jeg har alltid foretrukket den kristne vise-Sufjan fremfor det mer orkestrale og svulstige han har utgitt, men selv jeg må innrømme at han traff blink med dette smått stormannsgale verket. Her er minimalisme, banjo og kledelig naivitet byttet ut med elektronika, rytmer og autotune. Shit a brick and fuck me with it, Sufjan har til og med begynt å banne.

Den enkle kjærlighetserklæringen “Futile Devices” åpner plata lavmælt og innbydende, og er muligens noe av det søteste jeg har hørt i hele mitt liv.

But you are the life
I needed all along
I think of you as my brother
although that sounds dumb
and words are futile devices

Åpningslåten er kanskje enkel, men det er også det eneste med “Age of ADZ” som kan beskrives på det viset. Resten av plata er en parade av intrikate komposisjoner med lag på lag av godsaker, der du stadig oppdager noe nytt selv etter mang en lytt. Her møtes eksperimentell elektronika og storslått orkesterpop i et mesterlig stort, svulstig og sårt album. Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter ettersom albumet utvilsomt nytes best som det herlig pompøse verket det er, men hvis du har gått gjennom 2010 uten å høre “Vesuvius” og det 25 minutter lange avslutningssporet “Impossible Soul” har du virkelig gått glipp av noe.

8. Kvelertak: s/t

Blodharry blanding av hardcore, metall o g ballerock! Kvelertak har klartdet vanskelige kunststykket å fenge folk i alle aldre og samfunnslag med musikk som er uvanlig tung til å favne så bredt. I løpet av et knapt år har de også rukket å raske med seg superlativer fra både utenlandske og norske anmeldere og harry metall-fanboys.

Selv om plata er så harry at jeg får gåsehud klarer jeg ikke la være å digge den, det er rett og slett noe uimotståelig fengende ved de sylskarpe gitarriffene, den hissige growlingen og det nådeløse tempoet. Det er ikke tvil om at albumet bærer preg av at Kurt Ballou fra Converge bidro som produsent, og nevneverdig er det også at det er John Baizley fra Baroness som har stått for covermekking.

Tekstene er også gjennomført blodharry. Her snakker vi norrønne referanser til slåsskamp og mjød over en lav sko. Vanligvis ville jeg rygget unna tekstlinjer som “utrydd dei svake, og legg dei i lake“, men akkurat i dette tilfelle er det bare nok et kjærkomment element av den vikingromantiserende harryhyggen som gjennomsyrer hele denne perlen av et norsk debutalbum.

7. Dunderhonning: Sakte ut av fokus

Dunderhonning har endelig sluppet oppfølgeren til debuten “Ka du vente på?”, og der førsteplata var en interessant debut med enormt potensiale er nyplata en gjennomtrivelig indiepopperle. Dunderhonning har fortsatt imponerende låtmateriale, og med litt renere produksjon kommer det virkelig til sin rett denne gangen.

Plata er smekkfull av lekne poplåter med herlig intrikat gitarbruk og fiffige tekster fremført på Harstad-dialekt med sjarmerende indiesår røst. Med “Ny Aveny” har de levert en knallsterk utfordrer til tittelen “årets låt”. Selv om jeg må innrømme at jeg foretrekker “du trør på eggeskall, vær varsom” fra en tidligere versjon fremfor “du trør på tynn is” fra versjonen som kom med på plata, er det fortsatt en av de bedre norskskrevne tekstene jeg noensinne har hørt.

Nostalgi e kun et penare ord førr å huske nåkka feil
Så vis mæ en film av det vi engang gjorde, eller sett seil
For det du sier og det du gjør, du trør på tynn is, så vær varsom
For vi drømme om vidt forskjellige ting, men æ e nykter, æ e sparsom**

Det er selvfølgelig nærliggende å sammenligne Dunderhonning med Kråkesølv, ettersom begge består av unge, talentfulle nordlendinger med meloditeft og sans for artige tekstformuleringer, i tillegg til de åpenbare likhetene i lydbildet. Jeg håper bare Dunderhonning får sitt velfortjente gjennombrudd i 2011 og blir household names som får avslå tilbud om deltakelse i “Skal vi danse?” og “Fire stjerners middag klokka halv åtte hos meg!” slik Kråkesølv garantert allerede gjør.

6. Best Coast: Crazy for You

Jeg tror faen klore meg Best Coast har levert et av tidenes sommeralbum. Detta her er maksimalt koselig, for plata består utelukkende av enkle, tvers igjennom søte poplåter med solbriller på. Det kan være fristende å avskrive Bethany Cosentinos tekster som trivielle på grensen til det latterlige, men herreguden – hun er bare forfriskende ærlig. På “Crazy for You” formidles følelser effektivt gjennom tekstlinjer som følgende (fra “Boyfriend”):

The other girl is not like me
she’s prettier and skinnier
she has a college degree
I dropped out when I was 17

…og denne hakket enklere strofen (fra “Goodbye”)

I lost my job
I miss my mom
I wish my cat could talk

Det er ikke stort mer å gjøre enn å chillæxe og kose seg med Cosantinos klokkerene røst og Best Coasts hyggelige trudelutter om gutter, sol og hurratobakk.

5. Titus Andronicus

Ah, herlig! Rasende trivelig konseptalbum om den amerikanske borgerkrigen, fremført av det uhyre hyggelige New Jersey-bandet Titus Andronicus. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til dem før denne kremplata, men dette gir absolutt mersmak!

Musikkåret 2010 har i stor grad vært preget av at få album har vært knall hele plata til ende. Kanskje det er flere konseptalbum som er løsningen? Sjæl har jeg alltid vært tilhenger av denslags, og det er ikke meg imot om flere gode musikere bare velger seg et tema og holder seg til det. Titus Andronicus beviser med dette at det lar seg gjøre å snekre en skikkelig god fullengder med et fascinerende tema til grunn.

Det er ikke vanskelig å høre at gutta i Titus Andronicus har latt seg inspirere av vårt alles kjære Neutral Milk Hotel. Lydbildet er også ispedd en solid dose garasjepunkrock, og vokalen er tidvis indie-sår som Conor Oberst på sitt beste. Ekstra hyggelig er det at de har klemt inn en og annen Billy Bragg-referanse i tillegg. Det hele kler de fengende anthem-aktige drikkevisene særs godt og bidrar til å gjøre “The Monitor” til en av fjorårets mest spennende plater.

4. Serena-Maneesh: Serena-Maneesh 2: Abyss in B Minor

Endelig har Serena Maneesh levert oppfølgeren til den lekre selvtitulerte debuten fra 2005, og Nicolaisen & co. skuffer ikke. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om tittelen er pretensiøs på grensen til det kvalmende eller bare fjollete som faen, men når plata er så god som dette klarer jeg ikke bry meg.

“S-M 2: Abyss in B Minor” er retten og sletten en skikkelig krevende plate. Lag på lag av seige gitareffekter og suggererende rytmer utgjør et nærmest psykedelisk neo-shoegaze-lydbilde som krever sin kvinne å sette pris på. Du er nødt til å konsentrere deg for å trenge gjennom alle elementene og nå inn til de tunge melodilinjene som utgjør kjernen i hver låt, men det er jaggu faen tilfredsstillende når du gjør det.

I løpet av de to-tre siste årene har jeg vært på en god del konserter, og pussig nok kan du banne på at Emil Nikolaisen dukker opp på 7/10 stykker. Du kjenner ham igjen på bandanaen der han alltid – ALLTID! – prøver å overtale dørvaktene til å slippe ham inn bakstage. Som regel funker det også, han er jo tross alt norsk rock-royalty. Lurer på om han holder på sånn ute i det store utland også, der han rusler rundt med 4AD-kontrakten i rumpetaska, sannsynligvis rett ved siden av eyelineren.

Samma det, Serena-Maneesh fortjener all anerkjennelse de kan få, uansett hvor ufordragelige de måtte fremstå. Arrogansen kler dem godt på scenen, og på plate er de storslåtte ideene kjærkomne i den ellers så ukledelig beskjedne norske musikkfloraen. Uansett er vel dette det nærmeste dagens ungdom kommer “Loveless“.

3. For a Minor Reflection: Höldum í átt að óreiðu

Disse unge islenderne har bare to album på baken, men du verden så stort inntrykk de har gjort på meg. For a Minor Reflection utgjør nok en overraskende stor andel av musikken jeg har hørt på i løpet av de to siste årene. Førsteplaten, “Reistu Þig Við, Sólin Er Komin Á Loft…” burde ha en selvskreven hedersplass i enhver musikkinteresserts post-rock-samling, og med nyplata befester de posisjonen som sjangerens wunderjugender.

Dette er utsøkt post-rock akkurat slik jeg liker det, med drøye, episke oppbyggelser mot svulstige klimaks. Fraværet av vokal gjør ingen verdens ting, disse låtene blir aldri kjedelige. Midt i det storslåtte post-rock-landskapet sniker den lette pianotrudelutten “Dansi Dans” seg inn, og utgjør et snodig, men tiltalende avbrekk.

Ellers vil jeg på det sterkeste anbefale å se For a Minor Reflection live. Kvartetten utstråler en vanvittig spilleglededet er vanskelig å ikke la seg imponere av. Om ikke annet er det koselig å kunne se Ian Curtis glad (serriøst, ass – se hvor mye Guðfinnur Sveinsson ligner!).

2. Kollwitz: “Like Iron I Rust”

Debutplaten til Kollwitz, Bodø-bandet med medlemmer knyttet til godsaker som Cold Mailman, Hjertesorg og The Spectacle, er ren nytelse fra ende til annen. Fabelaktig post-metal ispedd en smule hardcore og en god del doom, hva mer kan man ønske seg?

Kollwitz er kjent for et lydbilde som vender tankene mot Isis og Neurosis, og den særegne hardcore-vokalen gir det seige, dystre post-metal-uttrykket en kledelig vri. “Like Iron I Rust” er gjennomsyret av en tungsindig dommedagsfølelse som gjør det vanskelig å konsentrere seg om noe annet den drøye timen albumet varer, og ikke et sekund av det er kjedelig.

Jeg antar at bandnavnet er et nikk til den tyske ekspresjonisten Käthe Kollwitz, og jeg blir ikke overrasket om hennes grafiske fremstillinger av krig, fattigdom og lidelse er inspirasjonskilde for mye av musikken til Kollwitz. Likevel sitter jeg igjen med en optimistisk følelse når det episke 15 minutter lange tittelsporet er over, men det kan vel like gjerne komme av tanken på at Norge har et så interessant post-metal-band som Kollwitz å by på.

Sjekk dem ut på MySpace, og ta gjerne en titt på denne videoen om norsk pelsdyroppdrett (med noen smakebiter fra Kollwitz som soundtrack):

1. Youth Pictures of Florence Henderson

EPILOG:

Enkelte 2010-utgivelser er jeg rimelig sikker på at jeg kommer til å digge såpass mye at de kanskje ville fått en plass på listen dersom jeg bare hadde hørt dem (nok). Andre var gode, men ikke gode nok til å kjempe seg inn på kremlisten. Følgende 2010-utgivelser er for boblere å regne:

• Laura Veirs: “July Flame”
• Burzum: “Belus”
• Caribou: “Swim”
• Surfer Blood: “Astro Coast
• The Tallest Man on Earth: “The Wild Hunt”
• Haust: “Powers of Horror”
• Big Boi: “Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty”
• Robyns “Body Talk”-trilogi
• Cold Mailman: “Relax; the Mountain Will Come to You”
• The Megaphonic Thrift: “Decay Decoy”
• Susanne Sundfør: “The Brothel”
• No Age: “Everything In Between”
• Danger Mouse & Sparklehorse: “Dark Night of the Soul”
• Okkultokrati: “No Light for Mass”
• Perfume Genius: “Learning”
• Phosphorescent: “Here’s to Taking it Easy”
• The Walkmen: “Lisbon”
• Shining: “Blackjazz”
• Roky Ericksson: “True Love Cast Out All Evil”
• The Magnetic Fields: “Realism”
• Ariel Pink’s Haunted Grafitti: “Before Today”
• Magic Kids: “Memphis”
• Twin Shadow: “Forget”
• Four Tet: “There is Love in You”

* Min gode (og musikkyndige) venn Henrik har gjort meg oppmerksom på at Tigers Jaws selvtitulerte egentlig ble utgitt i 2008. Versjonen jeg har kom i 2010, derfor ble jeg forvirret nok til å plassere den på årsbestelisten. Valgte å la det stå fordi jeg er fornøyd med endelig å ha namedroppet Broder Daniel i et blögginnlegg.

** Tar forbehold om at jeg ikke er helt stø på nordnorske dialekter, gitt. You get the gist of it, liksom.