Bananbra

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.

Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.

Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren “mann med gitar”. Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.

Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.

Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.

Bjella fremførte kramgode låter fra både “Heidersmenn” og årets “Vonde Visu”, og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.

Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.

Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.

Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.

Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige “I and Love and You” i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.

Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.

Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.

Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.

Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.

Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.

Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.

Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.

Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.

Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.

___________________________________________________________________________________________

* “Audrina”, Jannicke“, “Jermaine” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller “svenskemengden” som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Onsdag var regnvåt og lang, og enkelte festivalgjengere sutret i de knall gule ponchoene sine. Takket være godt selskap og knakende gode konserter storkoste jeg meg likevel i de fillete tøyskoene jeg vasset rundt i.

Jens Carelius fikk den prestisjefylte oppgaven det er å åpne Øyafestivalen på hovedscenen, Enga. Han gjorde en knall jobb, med sin hyggelige folk og ydmyk og sjarmerende stage banter. Carelius passer kanskje best på en mindre scene, og kommer virkelig til sin rett når han spiller for oppriktig interesserte tilskuere på mer intime klubbkonserter, men klarte stort sett å holde på oppmerksomheten til det spredte publikummet og utgjorde en finfin åpning av festivalen.

Dette er det eneste bildet jeg klarte å ta av Lukestar. Sorry.

Dessverre gikk vi glipp av Aristillus, men det hør og bør seg jo at godsaker krasjer på festival. Neste punkt på programmet ble derfor litt Grant Lee Buffalo og litt Matthew Dear, men ingen av dem imponerte voldsomt. Helt ålreite saker å rusle innom mens man orienterer seg i festivalområdet, men noget forglemmelige konserter. Lukestar var som alltid tipp-topp trivelige å både se og høre. Truls Heggero stilte med godt humør og den sedvanlige pinlige, men akk, så sjarmerende stage banteren du ikke kan la være å falle pladask for. Mildt irriterende sceneantrekk på karen med Rickenbackeren trekker helhetsinntrykket en smule ned, men ikke nok til å ødelegge den gode stemningen energien til bandet skapte.

Alex Ebert, idet han lener seg mot søsteren til Jannicke for å velsigne henne. Tilfeldig skeptiker i forgrunnen.

Edward Sharpe and the Magnetic Zeros var blant Øya-bandene jeg hadde størst forventninger til i forkant. Med sin suggererende skranglefolk ispedd en solid dose hippiesjarm burde de ha potensiale til å servere en knakende god gig. Bandet leverte en rekke bangers, og gjorde seg godt på den mellomstore Sjøsiden-scenen.

Likevel ble det ikke den helt store konsertopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje ble det litt vanskelig å leve seg inn i galskapen til den fiktive Messias-figuren Edward Sharpe der jeg sto med lillesøster og Øya-jomfru Horatio* og hennes venner nede ved vannkanten. Det så i alle fall ut som publikum nærmere scenen ga seg hen til musikken, noe den helhjertede allsangen på sommerhiten “Home“bar vitne om. Spesielt søsteren til Jannicke*, som var så heldig å få håndhilse på vokalist Alex Ebert i løpet av konserten, virket storfornøyd med opplevelsen.

Sharon Jones & the Dap-kings var neste band ut. Hun er ei dronning, det er det ingen tvil om! Iført et fantastisk riste-antrekk med forgylte dingleting danset hun omkring på Enga som om hun hadde Ke$ha-fans på nakken. Makan til energi skal du lete lenge etter, og makan til stemmeprakt finner du ikke! Dessverre rakk jeg bare å høre et par låter før jeg måtte haste til Vika-scenen for å se Destroyer.

Dan Bejar og hans Destroyer var i form, og leverte stort sett upåklagelige versjoner av godsaker du finner på “Kaputt”. Elegant synth- og horn-dominert 80-tallspop som ramme rundt Bejars røverhistorier om dop og damer, hva mer kan man ønske seg? Tja, litt entusiasme, kanskje. Bejar tuslet rundt på scenen med en hånd i lomma, og klarte vel ikke akkurat å trollbinde publikum. Det er synd, for låtene og bandet fortjener mer oppmerksomhet enn Øya-publikummet var villige til å vie dem denne onsdagskvelden.

En kort rusletur tilbake til Sjøsiden senere befant Jannicke og jeg oss blant tilskuerne som ventet på James Blake og hans lavmælte piano, silkemyke falsettflørtende stemmeprakt og elegante electronica trygt plassert i dubstep-land. Jeg hadde store forventninger, tross alt hadde jeg tenkt å invitere ham til å fremføre Joni Mitchells uendelig rørende “A Case of You” i begravelsen min. Dessverre sto ikke opptredenen til forventningene, Blake klarte aldri å løfte konserten til nivået albumet troner på, og folk, deriblant Ilsa* og Sandra*, virket ikke spesielt engasjerte i hva som foregikk på scenen. Det var rett og slett litt kjedelig. Synd, men jeg er nesten redd jeg må gå over til Team Jamie Woon.

Fuglene flakset i V-formede piler på himmelen over Sjøsiden mot Enga. Jeg er rimelig sikker på at selveste Kanye West hadde leid dem inn for å vise veien til konserten vi har sett frem til med skrekkblandet fryd i månedsvis. Vi kunne ikke annet enn å møte opp på plenen med en pils i hver hånd, og overgi oss til den vidunderlige galskapen som er Kanye West.

Kanyes Øya-sett var delt inn i tre akter – pretensiøst som faen, men underlig passende for det som i øyeblikket er verdens udiskutabelt største hiphopfenomen. Det hele startet så ekstravagant som en festivalkonsert kan få blitt, med enorme antikk-aktige statuer og horder av dansere på scenen. Kanye sjæl gjorde entré på den eneste naturlige måten – heist opp i en lift over det ekstatiske Øya-publikummet, til de svulstige tonene fra “Dark Fantasy”.

Klarte ikke ta bilder under Kanye-konserten, så jeg lånte dette av Pitchfork. De synes sikkert det er greit.

Derfra var festen igang. Kanye serverte banger etter banger, det var nesten surrealistisk å oppleve på nært hold hvor mange fabelaktige popperler “Yeezy” har gitt ut i løpet av karrieren på riktig side av mikrofonen. Fyren eier ikke skam, og benyttet enhver anledning til å påpeke akkurat hvor suksessfull han er: “Go home and check iTunes. I’ve got more hits than anyone.” eller bare “hit after hit after hit“. Med paraden av popgull han leverte på Øya er det ingen som med hånden på hjertet kan motsi ham. Selv ble jeg glad for å høre min gamle favoritt fra videregående, “All Falls Down”, men Kanye bød på knallåter for enhver smak. Det eneste som kunne gjort konserten bedre hadde vært om Nicki Minaj hadde tatt turen over atlanteren for å fremføre sitt uovertrufne “Monster”-vers.

Ålreit, det er én ting til jeg kan sette fingeren på: Kanye spilte fanken meg lenge. Det føles helt sprøtt ut å klage på noe sånt. For all del, jeg skulle gjerne ha stått på Enga hele natten og sett den stormannsgale sydhavskongen fremføre mesterverkene sine. Problemet er at jeg gjerne ville benytte meg av Øyanatt-tilbudet også.

Det står i programmet at Middelalderparken skal stenge kl. 23, mens Øyanatt-arrangementene skal begynne 23.30. Det burde gi nok av tid til en kjapp rusletur til de ulike klubbene omkring i Tigerstaden som huser Øyanatt-konsertene. Ryktene vil ha det til at Kanye spilte til nærmere tolv, men jeg måtte praie en taxi allerede ti over elleve. Jannicke og gjengen hennes skulle se Okkervil River, mens jeg hadde billetter til Rapunzel*, Audrina* og meg selv til Josh T. Pearson og Low på Parkteatret. Der hadde Pearson satt igang sin pussige blanding av stand-up-show/folkkonsert ti minutter for tidlig, så jeg gikk fanken klore meg glipp av litt der også. Jeg føler meg snytt for to fabelaktige konsertopplevelser!

___________________________________________________________________________________________

* “Horatio“, “Jannicke“, “Ilsa“, “Sandra“, “Rapunzel“, “Audrina” og “Jezebel” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Den første årlige* Snippen-festivalen fant sted i Maridalen utenfor Oslo i går, og det store trekkplasteret var den amerikanske folk-poeten B’eirth med hans neofolk-prosjekt In Gowan Ring. Jeg er så heldig å ha fått sett ham to ganger tidligere**, men de nydelige omgivelsene rundt hagen konsertene ble holdt i gjorde opplevelsen til noe helt spesielt.

Nå skal det sies at jeg ikke er det mest rurale vesenet her til lands, men jeg fikk assosiasjoner til gamle dagers leirskoleturer da Rapunzel***, Audrina*** og jeg droppet NSB-kaoset og drosjet til Maridalen. Grønne enger, frodig skog og en og annen katt som lusket i gresset gjorde det hele ganske eksotisk for min del. Festivalen fant sted i hagen til fyren som arrangerte den, visstnok en kirketjener i Maridalen kapell. Uhyre trivelig!

Rapunzel flauntet sine håndsydde rederikaksesko som kledte ham utmerket. Selv tuslet jeg rundt med BI-harry Fred Perry-sko.

Selv om Maridalen kun ligger et Hattestad-kast fra Oslo sentrum virker det som befolkningen der er nevenyttige vikinger som klarer å snekre sceneskur og benker og komposttoaletter på løpende bånd. Et intrikat presenningsystem sørget for at regnet ikke ødela opplevelsen, og det hele var rett og slett særdeles godt gjennomført.

Ettersom platekompiser ikke kan ta seg fri i helgene som dere andre latsabber, ankom vi ikke festivalen før første artist var ferdig og den meksikanske matserveringen var ferdig for kvelden. Audrina*** var sulten og gråt og bar seg, men de eksepsjonelt trivelige folkene i merch-boden var innstilt på å mette alle sultne sjeler og disket opp med noe grub til henne likevel. Makan til serviceinnstilling, gitt!

Andre artist på programmet var Maria Solheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde hun var identisk med Maria Arredondo. Med andre ord var jeg naturlig nok skeptisk frem til det viste seg at hun slett ikke var noen Arredondo, snarere en dugelig god trubadur.

Maria Solheim i Maridalen.

Jeg skammer meg faktisk en smule over fordommene, for Solheims trivelige visesett sammen med en solid dose nordnorsk sjarm passet storveis inn i de nydelige omgivelsene. En festivaldeltaker, muligens beslektet med Solheim selv (ettersom hun visstnok bor i nabohuset til festivalarrangøren), felte en tåre da hun fremførte en hyggelig nordnorsk låt om “ei kvinnehand”, og Rapunzel var tydeligvis på gråten selv.

Hadde det ikke vært for at jeg brukte opp alle pengene mine på den nyeste Birch Book-platen, en utsøkt utgivelse i vinyl- og CD-format med en trivelig “patch” på kjøpet, hadde jeg kanskje plukket opp en Maria Solheim-CD eller to. Jeg skal i alle fall sørge for å sjekke ut det hun har utgitt tidligere, for er det i nærheten av så trivelig som det hun fremførte på Snippen-festivalen er det jaggu verdt det.

Simen Tangen på Snippen-festivalen, med Silje Huleboer utenfor synsvidde.

Så var det Simen Tangens tur til å innta sceneskuret. På festivalplakaten trekkes det paralleller til Bob Dylan og Nick Drake, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i, men det han spilte denne kvelden var i det minste ispedd en solid dose typisk “indie”-vokal som i beste fall var sjarmerende, men ofte rett og slett skingrende sur. Med noe uheldig engelskuttale og litt for naivistiske tekster for min smak (ikke bruk ordet “dude” i en sangtekst med mindre du har jækla god grunn til det og forstår begrepets bruksområde!) ble det litt Sjur-Lyseid-møter-Bad-Cash-Quartet og kleint.

Tangen hadde med seg en jente som lyder det klingende artistnavnet Silje Huleboer, og hun var jaggu utstyrt med en guddommelig stemmeprakt. Det skal også sies at Simen Tangen er en særs dyktig gitarist, med godt grep om tradisjonell folk-klimpring. Selv om duettene med fiffig gutt/jente-inndeling av vokalen var ganske sjarmerende var det klart beste av deres sett åpningslåten, en nydelig norsk folkesang der Silje Huleboers klokkerene røst og Tangens gitarspill virkelig kom til sin rett.

Høydepunktet var selvfølgelig B’eirth selv, som på sedvanlig vis trollbandt publikum med stemningsfull middelaldersk folk. Med sin hjemmelagde pæreformede gitar fremførte han materiale både fra In Gowan Ring- og Birch Book-utgivelser samt et par velvalgte covere. Rapunzel har bedre oversikt over låttitler enn meg, og jeg må innrømme at jeg kun kjente igjen halvparten av låtene han spilte selv om jeg med årene har opparbeidet en fin liten B’eirth-samling. Blant høydepunktene for min del var nydelige “Dandelion Wine“, “Boat of the Moon” og den usedvanlig rørende coverutgaven av “The Shepherd’s Call“.

Beklager den ustø filmingen, i tillegg til å ha fått i meg et par pils og noen slurker av Rapunzels kommunistlevning av en lommelerke skalv jeg nok litt ekstra på hånden av den magiske stemningen B’eirth fylte hagen med. Utover det åpenbare, nemlig å fastslå at konserten til B’eirth var direkte utsøkt, har jeg ikke ordforråd til å beskrive den. Derfor avslutter jeg med nok en videosnutt, der B’eirth fremfører en nyskrevet låt og dere i tillegg får et eksempel på den bedårende*** stage banteren han stilte med da han slet med å bestemme seg for hva han skulle fukte ganen med.

* forhåpentligvis!
** Rapunzel har sett ham hele tre ganger tidligere, og jeg er nokså misunnelig på ham fordi han var tilstede på den visstnok fabelaktige konserten i Maridalen kapell i 2007.
*** “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
**** B’eirth er så bedårende at jeg dævver. Sist vi så ham, på Garage for et par år siden, oversteg han enhver intimgrense og holdt samtalen kun centimeter fra ansiktene våre. Denne gangen klemte han meg før jeg hadde sagt et ord. Hælledussen.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:

Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.

Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.

Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; “Whisk & Filth”. Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.

Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.

Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.

Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.

Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:

“Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe“

Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.

Cold Mailman i by:Larm-teltet.

Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.

Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.

Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!

Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han “release the penis!”, hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.

Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; “#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.“

* “Rapunzel” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.