Bananbra

John Mayall er en legende jeg endelig fikk gleden av å se på Rockefeller forrige tirsdag. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt glad i blues, det er en av få sjangre jeg sliter med å få grep om. Likevel har jeg alltid likt Mayall og hans Bluesbreakers, med deres klassiske rock-aktige tilnærming og tilgjengelige vri på sjangeren.

I tillegg er det selvfølgelig stas å få se en musikklegende i levende live. John Mayall har tross alt bidratt mer til det forrige århundrets store musikalske profilers karrierer enn de fleste andre kan skryte av. Eric Clapton, Mick Taylor og Walter Trout er blant de mange som har hatt kjempemessig suksess etter å ha vært med i Mayalls Bluesbreakers. Fleetwood Mac-fans som du og jeg kan også takke Mayall for hans arbeid med unge talenter, for Peter Green, Mick Fleetwood og John McVie er alle gamle blues-breakere.

Konserten var storveis, og det er artig å tenke på at John Mayall i en alder av 77 sammen med Leonard Cohen på respektable 76 har stått for et par av de mer energiske showene jeg har vært på det siste året. Mayall, som ter seg som en hakket mer hvithåret Halvdan Sivertsen på vitaminbjørner på scenen, styrer bandet med stålkontroll selv om han bevarer godt humør og glimt i øyet. Både kroppsspråk og stage banter vitner om en vanvittig inspirerende og smittende spilleglede.

Jaggu hadde han med seg en gjeng dyktige musikere også, alle tydelig jazz-skolerte med kreative innslag i rytmejobben og imponerende solopartier. Spesielt soloduellen mellom Mayalls blanding av munnspill og beatboxing og den lekne bassimproen til Greg Rzab var underholdning på høyt nivå. Som om den fabelaktige konserten ikke var nok til å gi publikum valuta for bilettpengene stilte John Mayall opp i merch-boden i godt over en time før konsertstart, der han signerte DVD-er til alle som ønsket det hadde fått både håndtrykk og autograf. Det hele utgjorde en særs trivelig aften jeg er veldig glad for at min far og jeg fikk oppleve sammen.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:

Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.

Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.

Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; “Whisk & Filth”. Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.

Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.

Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.

Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.

Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:

“Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe“

Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.

Cold Mailman i by:Larm-teltet.

Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.

Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.

Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!

Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han “release the penis!”, hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.

Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; “#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.“

* “Rapunzel” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.

by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på “by-alarmen”. Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i “Celebert 1-2-3-rødt lys” på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.

Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".

Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.

Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: “hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …”.

Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.

P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.

Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.

Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.

Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.

Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.

Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.

* “Rapunzel“  og “P-Diddy”er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.

Sam Beam**

…var skikkelig trivelig.

Det eneste som ødela (rent bortsett fra at Beam valgte å spille massevis av nye låter til fordel for de langt bedre tidlige godsakene), var at jeg kom litt sent. Dørvakten presterte å stå og synge og le av kollegaen sin mens han lette etter navnet mitt på listen, og dermed var alt håp om å trenge gjennom folkemassen ute.

Jeg fant plass milevis fra scenen, langt unna de tre ulike vennegrupperingene jeg kjente der. I stedet ble jeg stående bak krøllene til Claus Wiese, til venstre for en brisen og særs skravlete Inga Marte Thorkildsen* uten snev av konsertskikk. Til venstre for meg igjen sto vesle Ravi, og bare oppsynet hans er langt for irriterende til at jeg kunne rømme den veien. Med andre ord var jeg stuck på en Iron & Wine-konsert uten nubbesjans til å se skjegget hans ordentlig. Møkk.

* Tror jeg, da. Det kan hende det bare var en som lignet sjukt. Thea Glenton Raknes, for eksempel.
** Jeg har ikke rettigheter til noe ordentlig bilde av Sam Beam, men hvis du ikke synes strektegningen min holder mål kan du se et ekte bilde av ham her.