Bananbra

Du vet den nye filmen med fabelaktige Natalie Portman og han lille bitchen til Demii More? Han derre douchen som erstattet Charlie Sheen etter at han ble for sprø selv for trash-TV, vet du. Uansett, disse to Hollywood-krabatene er altså med i en ny romkom, der de visstnok pøker på hverandre mens de prøver å forbli “bare gode venner”. No strings attached, med andre ord.

Vent nå litt. “No strings attached”? Det er da ikke et uttrykk den gjengse franskmann er kjent med. Våre venner franskmennene har løsningen, og går for den kleineste titteloversettelsen filmhistorien har sett. I Frankrike heter filmen enkelt og greit “Sex Friends”.

Kjapp googling avslører at dette langt fra er første gang de gærne gallerne bytter ut engelske titler med nye engelske kraftuttrykk, gjerne med et eller flere “sex” i tittelen. Her er et lite utvalg:

Wild Things: Sex Crimes
The In Crowd: Sex & Manipulation
Cruel Intentions: Sexe Intentions
Body Shots: Sexe Attitudes
Tangled: Sex Troubles*
Out Cold: Snow, Sex & Sun
Date Movie: Sexy Movie
Step Up: Sexy Dance

Franskmennene synes åpenbart det er lurt å lokke publikum ved å forklare nøyaktig hva filmen handler om. De vet også at det ikke er verdt å se en film som ikke inneholder litt pøking. Spørsmålet er bare om de ikke har skutt seg sjæl i foten med akkurat “Sex Friends”, for hva skal de nå kalle Kunis/Timberlake-romkomen “Friends with Benefits”?

___________________________________________________________________________________________________________

* Ja, jeg satte også sjokolademelken i vrangstrupen. Slapp av, det er ikke barnefilmen “To på rømmen” det er snakk om.

Ålreit, så jeg innser at jeg ikke er verdens mest sympatiske person. Det burde likevel ikke være grunn nok til hetsen jeg til stadighet opplever! I det siste har urovekkende mange vist sin avsky mot meg, i tillegg til de drøye 20.000 som hater meg på YouTube.

Her om dagen opplevde jeg det som hittil må sies å være lavmål. Jeg ruslet inn på dagligvarebutikken og tok som vanlig med meg en trillekurv, som jeg bedagelig dro etter meg og slang den sedvanlige bananklasen oppi. Først da jeg hadde kommet til krydderhyllen og sto og funderte på hva som passer til Bali kyllinggryte la jeg merke til den subtile lappen en h8r hadde puttet i kurven mens jeg sto med ryggen til.

Jeg krøllet den fort sammen og sprang hjem. Låste døren, dro for gardinene og la meg under dynen. Der, i lyset av den ellers ubrukelige strobeappen til iPhonen min, turte jeg å lese beskjeden igjen.

Grøss. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Er adferden min virkelig så uønsket?
Ikke vær beskjeden – gi beskjed isteden.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.

Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.

Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren “mann med gitar”. Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.

Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.

Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.

Bjella fremførte kramgode låter fra både “Heidersmenn” og årets “Vonde Visu”, og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.

Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.

Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.

Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.

Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige “I and Love and You” i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.

Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.

Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.

Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.

Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.

Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.

Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.

Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.

Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.

Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.

___________________________________________________________________________________________

* “Audrina”, Jannicke“, “Jermaine” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller “svenskemengden” som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.

Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.

Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.

Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.

Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.

Janelle Monáe vant Øya.

Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.

Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.

Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.

Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, “The Earth is not a Cold Dead Place”. Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.

Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.

Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.

På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.

Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ “Fifty-Fifty Clown” i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.

Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.

Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.

Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets “Burst Apart” og fabelaktige “Hospice” fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.

Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen “Bear”. Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.

___________________________________________________________________________________________

* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!

På tide å sprette sjampisen, folkens. Nå kan du nemlig laste ned samtlige Radioresepsjonen-episoder, helt fra oppstarten av det lettbeinte programmet i det Herrens år 2006.

Det tok meg tre forsøk og nesten en time å tegne dette. Tror faktisk det er det beste jeg får til. Kan jo ikke illustrere med et fotografi jeg ikke har rettigheter til, så det var ingen annen utvei.

- Er’e sant, er’e mulig? spør du.
- Det kan du fanken klore meg ta deg i kråkehølet på, svarer jeg. Du kan laste ned godsakene her.

Sjæl har jeg bare fulgt med fra våren 2007, og gleder meg følgelig til å sjekke ut hva jeg har gått glipp av. Spesielt med tanke på at den ellers fabelaktige “Alltid RR”-spilleren sender de samme episodene hele tiden. Må bare lære meg å laste ned ting og finne ut hva “torrent” betyr først.

Det er ingen tvil om at jeg gjennom bloggen min har et samfunnsansvar, og bør gå foran som et godt eksempel. En ting som er viktig for meg å formidle er hvor hyggelig det er å ta seg tid til å nyte omgivelsene og trives i ditt eget nærområde. Neida.

Men serri, det er så mye fjernt som foregår i nabolaget mitt. Jeg må dele det med noen. Folk som poster ræl på Facebook hele tiden er teite, og jeg har så få blogglesere uansett, så jeg starter rett og slett en ny feuilleton* her. Den vil nok hovedsaklig inneholde bilder av rare ting jeg finner i nærheten av kråkeslottet** mitt.

Denne uhyggelige beskjeden hang klistret på heisen i en av oppgangene som fører til mitt lune rede. Begge heisene er i skrivende stund ute av drift, men vanligvis er de bare vekselvis i ustand. Annenhver uke, omtrent. Litt kjipt for eventuelle rullestolbrukere, men vi får krysse fingrene for at byens rullestolbrukere har valgt å bo i bygninger som er noget mer tilrettelagte for det enn her, hvor du må opp minst ett trappetrinn, maks 164.

Min umiddelbare reaksjon da jeg så lappen var at fordommene mine nok en gang viser seg å stemme; du trenger ikke fullføre ni års skolegang for å bli heismontør. Deretter ble jeg enormt skuffet da jeg innså at “Kone” er navnet på det heisrelaterte firmaet. Akk, ja.

_____________________________________________________________________________________________________

* Eller følgetong, om du vil
* Jeg har ikke egentlig noe kråkeslott, til det er jeg altfor ung og fattig. Likevel føler jeg at jeg ellers har såpass mye til felles med Bjarte Tjøstheim at jeg like gjerne kan begynne å omtale leiligheten min som nettopp dét.

…men denne vesle musikalen er jo litt festlig, da.

Det er “humorduoen” Humble.Delirious som står bak kortfilmen. Ja, jeg vet, det er et skrekkelig dårlig navn, men jeg er så imponert over hvor flinke de har vært til å filme sånn fancy fra høyt oppe og til å få med seg en politibil i filmen at jeg skal prøve å la være å hisse meg opp over det.

“Under the Maple Tree” vant Filmpolitiets kortfilmpris, Stjerneskudd, i år. Jeg har hatt deler av sangen på hjernen siden jeg hørte noen utdrag i Filmpolitiet, som jeg har begynt å podcaste i ren desperasjon nå som Radioresepsjonen har hiatus.

En del av premien i kortfilmkonkurransen er at filmen ble satt opp som forfilm før “Hjelp, vi er russ” på kino. Så fikk i alle fall taperne som så sistnevnte et par minutters glede for billettpengene.

I løpet av det siste halvåret har jeg utviklet en pussig fascinasjon for den bebrillede dokumentarmekkeren Louis Theroux. Fyren er irriterende som fanken, men folkene han trekker ut i offentligheten for å formidle sine forkvaklede virkelighetsoppfatninger er underholdende nok til at man digger ham litt likevel. Uansett, jeg har lenge hatt en snikende følelse av at det er noe kjent med brilleslangen, og i dag slo det meg – han er jo kliss lik John Oliver.

Vet du ikke hvem det er heller, sier du? Skjerp deg. Selv jeg som aldri ser på det derre Jon Stewart-programmet har fått med meg at han underholder hobbyliberal collegeungdom der ved hjelp av enkel satire og tøyseblikk.

Hvem liker du best? Det blir litt som å velge mellom brilleslange og brille-Jesus, ikke sant? Jeg liker brillene til Louis Theroux best.

Stemmen hans, derimot, er jeg ikke spesielt begeistret for. Du vet hvordan din egen stemme høres skikkelig ekkel og teit ut når du hører opptak av den? Vel, stemmen min høres presis ut som Theroux’. Jeg lever i konstant frykt for at det er slik den høres ut for andre også.

Ålreit. Nok et tipp topp blogginnlegg fra mine klamme fingre. Dette temaet er såpass kjedelig at jeg faktisk sovnet mens jeg skrev det. I prosessen innså jeg at de egentlig ikke er så like heller. Er det for sent å stryke hele greia fra protokollen?