Bananbra

Det var en mørk og stormfull aften, og Daniel Johnston var i storform.

Nåja, storform og storform, han var i alle fall langt stødigere enn sist gang jeg så ham*. Denne gang skalv han litt på hendene, slet litt med å bla i tekstheftet og sølte en skvett vann, men hadde i det store og hele kontroll på det han fremførte og tidvis kommuniserte han også med publikum. Når Daniel Johnston er i så god form som dette er det ingenting som står i veien for en magisk musikkaften.

Kvelden startet med et par karer på gitar, visstnok nederlandske trubadurer Johnston plukket opp i løpet av turnéen. En av dem, som såvidt jeg kan huske var kliss lik rettsmedisineren i L.A. Noire**, gjorde en grei figur der han klimpret i bakgrunnen. Riktignok føltes han litt overflødig, ettersom han utelukkende spilte nøyaktig de samme kjipe akkordene som vokalisten. Sistnevnte gjorde så godt han kunne for å kanalisere Neil Young, men fremsto mer som en fjerdegenerasjons klone av folkrockhelten. Det er mulig den tilsynelatende overflødige gitaristen var støttekontakten til vokalisten, som på sin side så ut som Kim Larsen på “Kim i Circus”-coveret***.

The Severed Headmaster på veggen i Parkteatret.

Rapunzel**** og jeg hadde gledet oss til neste oppvarmer, og skrytt av ham til Mimi Labonq**** som dermed hadde skyhøye forventninger. The Severed Headmaster innfridde selvfølgelig. Begge gangene jeg har sett ham som en del av den fabelaktige duoen Thinguma*jigSaw, som etter eget sigende opererer i den mildt sagt fascinerende sjangeren “splatterfolk”, har jeg blitt oppriktig imponert over stemningen de klarer å fremkalle ved hjelp av den “eerie” musikken og fremtoningen. Også denne konserten ble en opplevelse utenom det vanlige, ikke minst fordi den halshuggede hodemesteren var plassert på en utstikker i veggen i stedet for på scenekanten.

Med dunkel belysning og rød bakgrunn var det nesten litt skummelt å kikke opp på ham, der han sto med banjoen sin og pludret om hvor glad han er i George Romero. Heldigvis har han en utsøkt falsettvibratorøst å bedøve publikum med, samt nydelige folkballader som roer nervene. I tillegg er det ingen tvil om at fyren er både venn og fan av Daniel Johnston, så det var både passende og vel fortjent at han fikk æren av å varme opp for legenden.

Selveste Daniel Johnston. Han er egentlig ikke fullt så bebartet som det ser ut her.

Daniel Johnston inntok scenen med stil, som vanlig iført joggebukse. Denne gang hadde han med gitar, og spilte et par låter alene før de nederlandske trubadurene akkompagnerte ham resten av settet. Gitarspill og sang er ikke lett for en i Johnstons situasjon, og det er klart det hørtes noe bedre ut da han kunne legge fra seg gitaren og konsentrere seg om å synge. Likevel er det ikke det som er viktig når en er på Daniel Johnston-konsert, det blir uansett aldri spesielt bra rent musikalsk. Det er låtene som utgjør opplevelsen. De fantastiske popkomposisjonene han lagde på gutterommet, som aldri fikk behandlingen de fortjente. Melodier så åpenbart fengende at du lurer på hvorfor du ikke har kommet på dem selv, tekster som tidvis er romantisk naive, tidvis direkte geniale. Å se Daniel Johnston fremføre dem for et publikum som setter pris på hvor mye han har betydd for musikken slik vi indienikker til den i dag, er rett og slett rørende.

At Johnston i tillegg bød på en vits(!), småpratet litt og ble tydelig berørt hver gang noen slang en kjærlighetserklæring hans vei, gjorde det hele enda mer fornøyelig. Det faktum at en ekkelt drita fyr stilte seg svaiende direkte foran Rapunzel og forsøkte å ødelegge et par låter ved å skrike særdeles upassende dritt med jevne mellomrom klarte heldigvis bare nesten å ødelegge opplevelsen.

For som sagt, når Daniel Johnston er i form er det ingenting som står i veien for at kvelden blir magisk. Avslutingen var kanskje mest sjarmerende av alt, da Johnston først annonserte at den neste låten ville bli den siste, før han røpte at han hadde et ekstranummer. Så spilte han til slutt låten han vanligvis avslutter med, den bedårende popperlen “True Love Will Find You in the End”, og gikk av scenen. Trampeklappingen ville ingen ende ta, så en kar kom til slutt ut og forklarte at “Daniel Johnston er god til mange ting, men å spare på ekstranummeret er ikke en av dem.” Dermed var en av årets store konsertopplevelser over. Heldigvis for deg som ikke var der har jeg enda en videosnutt å by på:

_______________________________________________________________________________________________________

* Med bl.a. Jad Fair og Scout Niblett på Rockefeller i 2008.
** Det skal sies at jeg 1) er særs opptatt av L.A. Noire for tiden og 2) er blottet for evnen til å gjenkjenne ansikter. Med andre ord aner jeg ikke hvordan han så ut i virkeligheten. Jeg tror han hadde hår.
*** For øvrig trygt plassert på topp ti blant de styggeste plateomslagene noensinne.
**** “Mimi Labonq” og “Rapunzel” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Lørdagen, som i utgangspunktet så ut til å ha dårligst program av årets festivaldager, viste seg å overraske.

Det var bare The Avett Brothers og Sebadoh som fristet på lørdagens festivalprogram, resten av konsertene jeg hadde gultusjet var i stor grad ting jeg hadde sett før og visste jeg ville få se igjen eller smått interessante band jeg ville sjekke ut. Når det er sagt er det alltid trivelig å bare rusle rundt og hilse på resten av Oslos befolkning og spise overpriset økomat, så jeg tok turen til Middelalderparken forholdsvis tidlig for å se Stein Torleif Bjella.

Det er alltid hyggelig å se Bjella, visesangeren som etter eget sigende opererer i sjangeren “mann med gitar”. Han har utviklet seg en del siden sist jeg så ham, på Norwegian Wood i 2009. Nå fremstår han mer selvsikker og trygg på scenen, og fremfører de lavmælte og melankolske, men likevel humoristiske låtene sine på fjellstøtt vis. Den svarte humoren du finner i låttekstene har også sin naturlige plass i Bjellas vittige stage banter, og bidrar til å gjøre konsertene hans vel verdt å få med seg.

Stein Torleif Bjella - en mann med gitar.

Nevneverdig er det også at Stein Torleif Bjella har med seg et knallsterkt liveband, bestående av Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys blant andre stødige musikere.

Bjella fremførte kramgode låter fra både “Heidersmenn” og årets “Vonde Visu”, og ble møtt med varm applaus og spredt humring fra publikum, som noe overraskende besto av en god del kvisete ungdommer som antakeligvis sto igjen fra Bring Me the Horizon-konserten dagen før.

Likevel var det klart flertall av 40+-folk blant publikum, noe som i tillegg til Bjellas voksne uttrykk kanskje kan forklares med det pussige programmet på Sjøsiden denne Øya-lørdagen: Bjella – Cancer Bats – Maria Mena – Crystal Fighters – Mari Boine. Hvordan knallharde Cancer Bats og de sjangerforvirrede hipsterfavorittene i Crystal Fighters hører hjemme i den line-up-en må du spørre andre om.

Etter Bjella-konserten hadde jeg et langt opphold uten noe særlig annet å finne på enn å rusle rundt i den lille Tiger-boden og kjøpe min tredje vinylplate derfra i løpet av festivalen. Cancer Bats er selvfølgelig noe jeg gjerne skulle fått med meg, men klønete nok startet de kun et kvarter før amerikanakalaset på Enga, og med de sedvanlige milelange ølkøene tatt i betraktning kunne jeg bare glemme det.

Sjarmerende Avett-brødre på Enga-scenen.

Neste punkt på programmet ble derfor The Avett Brothers, country-folk-gjengen som ga ut trivelige “I and Love and You” i fjor. Audrina*, Jannicke* og en flokk jeg ikke kjenner ble stående midt i menneskemengden**, og det så ut til at resten av de stive, erkenorske tilskuerne koste seg like mye som vi gjorde.

Det var godt å se at Øya-publikummet hadde gjort hjemmeleksa si og kjente godt til bandet de så, for det var mye allsang og stødig taktklapping å spore. Bandet svarte med en fabelaktig oppvisning i spilleglede og publikumstekke, og sjarmerte alle som var lure nok til å velge å se dem fremfor masekråkene i Razika.

Ekstra underholdende var cellisten, som med hårprakt som ville fått Pocahontas til å velte kanoen imponerte voldsomt. Han holdt den vesle celloen stort sett en halvmeter over scenegulvet, og smilte fornøyd hele konserten. Eneste gang cellostetten(?) var i gulvet var i løpet av det lynkjappe strengeskiftet*** han gjennomførte. Det måtte til, for celloen ble behandlet relativt røft i løpet av det fabelaktige settet. Likevel vekslet The Avett Brothers mellom såre ballader og kjappere alt-country, stadig med den nydelige flerstemte vokalvekslingen de har blitt kjent for med årene.

Etter litt forvirring i rekkene valgte vi å ta en titt på Comeback Kid i Teltet. Ingen av oss kjente til dem fra før, men programmet lovte en blanding av hardcore og punk som slekter på The Bronx og Bad Religion, og det bør jo friste enhver med sans for litt hardere saker. De kanadiske karene serverte nettopp det, og selv om det var hakket mer melodiøst og lystig enn hardcore jeg vanligvis heller mot var det absolutt en fornøyelig overraskelse på årets Øyaprogram.

Det var også artig å se at vaktene lettet litt på de ellers strenge festivalreglene, og så mellom fingrene da bandet oppfordret til stage diving. Det var riktignok bare fire-fem som valgte å benytte seg av tilbudet og kravlet opp på scenen for så å stupe fra den mot de svette tilskuerne foran scenen, men de gjorde det til gjengjeld så ofte de kunne. Ekstra gledelig var det å se at én av dem var en kollega og en annen en gammel bandkamerat av meg, som allerede i min spede punkungdom viste tegn til gryende crowdsurfingentusiasme.

Sebadoh satte punktum for årets Øyafestival.

Etter å ha slappet av med litt skremmende dyr fisk på benkene ved Sjøsiden til tonene av Mari Boine ruslet vi til siste høydepunkt på årets Øyafestival. Indierockheltene i Sebadoh spilte opp til dans på Vika-scenen, og tiltrakk seg alle som ikke gadd å bruke tid på Håkan Hellstrøm og Kitchie Kitchie Ki Me O. Folk med god smak, med andre ord.

Trendsetteren Jermaine ikledt årets festivalmote: psykedeliske gensermønstre og festivalhotpants à la Kate Moss, bolerveske og Mallorca-tæn. Og urinprøve i plastkrus.

Selv om jeg stort sett har foretrukket Lou Barlows gamle orkester, legendariske Dinosaur Jr., synes jeg Sebadoh stort sett er knall på plate, og hadde derfor høye forventninger til konserten. Barlow og hans kumpaner innfridde med god margin, og bød på storveis slackerrock og god stemning, hvis det er lov å si.

Sebadoh-konserten føltes som en fisefin avslutning på årets Øyafestival, og etter en kjapp og trivelig prat med Jermaine* akkompagnert av de siste par Håkan-låtene valgte jeg å ta kvelden mens jeg ennå var i form til å glede meg til neste år.

___________________________________________________________________________________________

* “Audrina”, Jannicke“, “Jermaine” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Eller “svenskemengden” som P-Diddy* så fint omtalte publikum på Veronica Maggio- og Lykke Li-konsertene.
*** Selv bruker jeg omtrent én time på å skifte en stakkars gitarstreng når uhellet først er ute.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Fredag var en storveis dag i Middelalderparken, med solskinn og knallkonserter på programmet.

Dessverre startet det stygt for min del, ettersom jeg gikk glipp av den visstnok fantastiske konserten til OFF! klokken fire. Det er litt tidlig på dagen, jeg måtte jo rekke å fakke Black Dahlia-kjeltringen i L.A. Noire. Jeg hastet ut av huset og ankom festivalen akkurat tidsnok til å få med meg The Pains of Being Pure at Heart.

The Pains of Being Pure at Heart på Sjøsiden.

The Pains of Being Pure at Heart var akkurat så trivelig som forventet. De er riktignok ikke det mest utadvendte bandet jeg har sett, og klarte ikke engasjere emoene* som hadde benket seg foran scenen i vente på Bring Me the Horizon. Likevel bød de på stødige utgaver av gladlåtene du kjenner fra platene. Frisk solskinnspop levert med ungdommelig iver av typen du finner hos et garasjeband i en high school-film. Bare mye, mye bedre, selvfølgelig.

Her har du en smakebit av deres feiende flotte fremførelse av “Come Saturday”:

Neste punkt på programmet var et av årets klare Øya-høydepunkt, alt-country-heltene i The Jayhawks. Jeg var så heldig å se Mark Olson og Gary Louris på Norwegian Wood for et par år siden, men å få se selve bandet gjenforent er en aldri så liten begivenhet. Gutta var i storform og serverte massevis av gamle favoritter, i tillegg til nytt materiale som slettes ikke hørtes så verst ut. Det lover godt for nyplata, som kommer i september.

The Jayhawks. Rimelig bleike karer, ass.

Deretter stakk alle til Bring Me the Horizon og/eller Mayer Hawthorne, men jeg lot meg ikke lokke. Hipsterfiffen får skryte så mye de vil, men de greiene der er ikke noe for meg. Først da Kvelertak inntok Enga-scenen var jeg klar for ny konsert.

Erlend Hjeltvik kravler oppover sceneveggen.

Kvelertak har vært herlig harry og energiske hver gang jeg har sett dem, og Øya-konserten var ikke noe unntak. Det varmer hjertet at dette forholdsvis harde bandet klarte å trekke ganske mange publikummere, spesielt med tanke på at de krasjet med såpass populære greier som 120 Days, Mayer Hawthorne og Montée. 120-krasjen var forresten særs irriterende, jeg er rimelig sikker på at ganske store deler av Øya-publikummet er i målgruppen for begge. Uansett var det hyggelig å se at alskens pussige skruer innfant seg på Enga og gryntet med på “Mjød” og “Fossegrim”.

For øvrig utbasunerte jeg at vokalist Erlend Hjelvik ville kle av seg skjorta i løpet av de tre første låtene, og han innfridde med god margin – allerede i løpet av første låt var han i baris, og alle hjerter gledet seg. Fyren er en nær sagt komplett frontfigur for dette som er blant Norges triveligste musikkeksporter for tiden, men sterk growlerøst, passe harry tættiser og ølvom, og imponerende energisk tilstedeværelse. Han var overalt på scenen i løpet av den timeslange konserten, og bidro til å gjøre Kvelertak-settet til et av de mest minneverdige fra årets festival.

Kvelertak hadde med seg masse fugler, plassert på diverse mikrofonstativer.

Etter Kvelertak måtte jeg prioritere bort Twin Shadow, som spilte i Teltet som antakeligvis var stappfullt av elec-hipstere uansett. Selv var jeg opptatt med å stå i en av de uendelige tissekøene og hamstre favnen full av øl til Pulp-konserten.

Selvfølgelig ble det rave i Middelalderparken da legendariske Pulp spilte 90-tallshyllesten "Sorted for E's and Wizz".

At en rekke idioter presterte å velge å se den svenske drittungen Lykke Li i stedet for legendene i Pulp er helt ubegripelig. Heldigvis fant jeg og Valentino** plass på Enga til å beskue begivenheten en Pulp-konsert tross alt er.

Jarvis Cocker i jukkehumør.

Før Pulp inntok Enga-scenen kommuniserte de med publikum ved hjelp av en fiffig grønn laser som plasserte tekst på lerrettet som dekket scenen. Mye “er dere klare”-aktige greier før jubelen brøt løs da “Do You Remember the First Time?” trillet over teppet. Før teppet falt og bandet faktisk spilte låten kom flere tekstuelle morsomheter: “Vil dere se en delfin?”, etterfulgt av en grønn laserdelfin som svømte omkring på scenen. Deretter var kalaset i gang.

Jarvis Cocker og hans kumpaner spilte bare hits fra deres innholdsrike karriere. Valentino skulle gjerne ha hørt flere fra “This is Hardcore”, mens jeg var storfornøyd med alle godsakene fra “Different Class” og “His ‘N’ Hers”. Cocker var akkurat så herlig arrogant og skitten som man helst vil ha ham servert, og spankulerte omkring på scenen med hoftevrikk som får Jens Pikenes til å fremstå som en rampete liten skolegutt i forhold. På et tidspunkt la han seg med knærne på én monitor og håndflatene på en annen, og satte i gang en jukkesession som ville fått saksofonmannen fra Moldova til å rødme.

Det faktum at ingenting fristet på kveldens Øyanattprogram gjorde slettes ingenting når Pulp sørget for en så storslagen avslutning i Middelalderparken. At resten av kvelden besto av noe jeg bare kan anta er et stusselig Mods-coverband på fasjonable Dr. Rock i Dronningens gate med Valentino og Jannicke** får heller gå i glemmeboken.

___________________________________________________________________________________________

* Fjortisemoer, ikke vanlige, oppegående ekte-emoer. Tenkte bare å gjøre det klart slik at Holger** ikke hudfletter meg.
** Valentino“, “Jannicke“ og “Holger” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace. Torsdag var preget av stusselig program med relativt få høydepunkter, men Explosions in the Sky og trivelige Øyanatt-opplevelser reddet dagen.

Selv om jeg på mirakuløst vis fikk innvilget ferie i Øya-uken i år følte jeg intet hastverk med å komme meg til Middelalderparken. God frokost og et par timers biljakt* i L.A. Noire ble prioritert fremfor Pantha du Prince, selv om de ga ut Snookis** favorittplate fra i fjor.

Motebloggerne i Guided by Voices spilte opp til dans på Enga.

Guided by Voices var det første som lokket meg opp av sofaen og bort til Enga-scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til dem fra før, men har alltid likt det jeg har hørt og synes uansett det er interessant å se artister med så godt rykte på seg som Guided by Voices har. Kameraten til Audrina*, derimot, er kjempefan og inviterte alskens GbV-tilhengere fra alle verdens hjørner hjem til seg på vorspiel før konserten. Det er en såpass trivelig idé at Audrina og jeg ønsker å bli like store fanatikere og konsentrere oss om kun ett band. Forslag tas imot i kommentarfeltet. Gamlekara i Guided by Voices gjennomførte en tvers igjennom trivelig konsert, og spesielt gitaristen med sneip i kjeften gjennom hele konserten imponerte stort.

Selv om Fleet Foxes er dørgende kjedelige saker har jeg fortsatt et svakt hjerte for debutplata og mitt trivelige*** møte med Robin Pecknold i suppekø på Øya 2008. Med en snau halvtime til neste punkt på programmet tuslet jeg og Audrina til Enga for å få med oss et par flåtefoxy låter. Det var helt ålreit, det, men det derre voldsomme vokalharmoniangrepet kan du spare meg for. Nei, takke meg til First Aid Kit.

Janelle Monáe vant Øya.

Janelle Monáe, derimot, var rett og slett fabelaktig. Makan til underholder skal du lete lenge etter! Monáe strålte av smittende spilleglede, og stilte med fabelaktig backingband og særs energiske dansere, alle ikledt svart og hvitt. Tidvis hadde flere av dem ultrahippe Geordi La Forge-briller også. Kvinnfolket er den nye popdronningen, Ingrid Bjørnov kan bare gå hen og ta seg en bolle.

Dessverre måtte jeg forlate soulsensasjonen på Sjøsiden halvveis i konserten, rett etter hennes særs vellykkede Jackson 5-cover, som for øvrig er overraskende lik originalen. Det var grusomt å måtte gå fra festen som foregikk på og foran scenen, men jeg måtte ta en tissepause og hamstre øl før jeg benket meg helt inntil Vika-scenen og ventet på heltene i Explosions in the Sky.

Explosions in the Sky var rett og slett fabelaktige. Hatten av.

Gjett om kara leverte, da. Hele settet var smekkfult av hits, deriblant klassikere fra det som lett er blant tidenes beste album, “The Earth is not a Cold Dead Place”. Nydelige, meditative gitarpartier ble avløst av voldsomme crescendoer, og hele konserten opplevdes som mer som én fantastisk komposisjon med flerfoldige klimaks enn bare en rekke enkeltstående låter. Selv om instrumental post-rock av typen Explosions in the Sky byr på har lett for å bli innadvent og lite publikumsvennlig, var det vanskelig å ta blikket fra det som foregikk på scenen. Det var rett og slett utsøkt.

Etter Explosions var jeg fornøyd for dagen, og kunne forlate Middelalderparken mens jeg lo av de som gadd å bli igjen for Kaizers Orchestra. Fysj og fy. På veien stoppet jeg opp ved Sjøsiden for å se litt av Aphex Twin, som jeg ærlig talt ikke har noe særlig forhold til. Det er rett og slett ikke min type electronica, og når alt jeg så var et svart teppe som dekket hele scenen med noen fancy lyseffecter bak var det ikke noe som lokket meg til å bli værende. Det ryktes at Aphex Twin pleier å vise tilfeldige publikummere på storskjerm og bytte ut ansiktet deres med det creepy trynet du kjenner igjen fra coverne deres. Det så jeg ikke noe til, så jeg stakk for å nyte Øyanatten.

Cold Mailman var som vanlig kjempemessig.

På John Dee var det duket for fest, ettersom et av Norges aller triveligste band skulle varme opp for The Antlers. Cold Mailman entret scenen og gjennomførte et knallbra sett, og det var gledelig å registrere at store deler av publikum så ut til å være vel så gira på dem som kveldens hovedattraksjon. Det var tilløp til hyggelig allsang på megahitsa, og generelt knall stemning.

Kan jo alltids tipse om at Cold Mailman har sluppet en ny EP, som inneholder en fisefin cover av Cocteau Twins’ “Fifty-Fifty Clown” i tillegg til gamle låter i ny variant. Denne lekre CD-R-godbiten, pent innpakket i papp, er å få kjøpt på Tiger.

Peter Silberman, vokalist og falsettfox i The Antlers.

Da The Antlers inntok scenen skjedde det noe jækla flaut. Det viser seg at tangenttraktøren Darby Cicci er et ungpikeidol av Justin Bieber-format, og fulle fjortisjenter skrek og bar seg ved synet av kjekkasen. Han og resten av bandet så noget pinlig berørte ut, og ble sikkert dritredd for Norge og de gærne fjortisene som holder hus her til lands.

Nuvel, konserten var det ikke noe å si på. Bandet fremførte låter fra årets “Burst Apart” og fabelaktige “Hospice” fra 2009, og deres nydelige falsett-drømmepop er så sjarmerende at både jeg og Rapunzel** var på gråten stort sett hele konserten. Som vanlig på en Øyanatt var John Dee tett og svett****, og jenta ved siden av meg besvimte. Om det var varmen eller synet av kjekkasene i The Antlers som veltet henne overende vet jeg ikke, men hun ble i alle fall godt tatt vare om av det vennligsinnede Øya-publikummet.

Setlisten lå godt synlig på scenegulvet, og jeg fikk en lys idé – jeg ville filme vår alles Antlers-favoritt, den utsøkte popperlen “Bear”. Dessverre ville ikke iPhonen ta imot mer enn et par minutter, ettersom jeg hadde fylt den til randen med Radioresepsjonen-podcaster. Det hadde kanskje gått greit dersom Antlerne ikke hadde brukt drøye to og et halvt minutt på introen, men den gang ei. Dere kan jo få se det jeg fikk filmet likevel, så får dere stakkarer som ikke var der et aldri så lite glimt av hva dere gikk glipp av.

___________________________________________________________________________________________

* Biljakt som i å lete etter de 95 bilene du kan kjøre i spillet, ikke biljakt som i å jakte på kjeltringer i kjøretøy. Er stygt redd jeg begynner å bli en troféhore á la Rapunzel**.
** Snooki” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
*** Trivelig for meg, traumatisk for Pecknold. Rapunzel flørtet hemningsløst, og vi fant først senere ut at han sliter med sosialangst.
**** Men heldigvis ikke så svett som Dengue Fever-kvelden en Øyanatt i 2008. Puh!

Øyafestivalen er over for i år, og tradisjonen tro oppsummerer jeg den på subjektivt dagbokvis her i cyberspace.

Tirsdag er den store klubbdagen, der drøssevis av trivelige band spiller rundt omkring på diverse scener i Tigerstaden, gratis for folk med Øya-armbånd. Jeg prøver som regel å få med meg så mange godsaker som mulig uten å måtte haste for mye på kryss og tvers gjennom byen, for det skal tross alt pilses litt innimellom konsertene også.

Planen var å starte friskt med en av mine favoritter, Cold Mailman, som spilte på Sukkerbiten klokken seks. Dessverre ble jeg oppholdt av en lang og kinkig sak i L.A. Noire. Dermed ble jeg bare værende på Youngstorget etter en uhyggelig lang armbåndkø, og tok et par pils på Internasjonalen med Jannicke* og et par av hennes trivelige venner mens vi ventet på at The Captain & Me skulle spille opp til dans. Etterhvert kom Sylvester*, Mimi Labonq* og et par andre tidligere kolleger av meg også til torgs. Storveis selskap i vente på Øyas første konsert.

The Captain & Me leverte som vanlig en særdeles energisk konsert, med sin fiffige variant av verdensmusikk. Taktklapping er i utgangspunktet noe av det pinligste jeg vet om, men akkurat på Captain & Me-konserter må jeg gi hen for presset. Det er ikke rart folk blir revet med, hitsa til disse kara er jaggu fengende. Som så mange ganger før avsluttet den blide flokken i The Captain & Me konserten med sin varme hyllest til avdøde St. Thomas, en livlig cover av “Moviestar“.

Dessverre gikk jeg glipp av Now We’ve Got Members, som var neste band ut på Internasjonalen. Det ryktes at de ikke var på sitt beste denne Klubb-Øya-kvelden, men jeg skulle gjerne ha sett dem live likevel. Jeg måtte haste videre til Mir, fordi erfaring tilsier at den trivelige Sovjet-infiserte bula blir varm, klam og full av folk så fort dørene åpnes. Vel fremme møtte jeg Rapunzel*, Holger* og kvinnfolket hans, som alle gledet seg til Youth Pictures of Florence Henderson selv om de ikke hadde Øya-billetter i år.

Før Youth Pictures slapp til på den vesle Mir-scenen var den beleiret av et merkelig band som lyder navnet Wholy Martin. De låt relativt grellt, og var frontet av en pussig kar som så ut som en blanding av Bjørn Eidsvåg og et troll. Han hevet skuldrene som en spinkel tenåring, selv om han ikke var noen av delene, og det hele ble en pussig opptreden der han tuslet frem og tilbake med inderlige blikk og arroganse som en hvilken som helst superstjerne. Det hele virket skrekkelig malplassert og i utakt med de stusselige sakene bandet fremførte, men publikum så ut til å digge det. Wholy Martin tiltrakk seg heldigvis et voksent publikum, som stakk etter konserten. Sikkert leggetid.

Eidsvåg-aktig troll med slapp ungdomsholdning og uforholdsmessig god selvtillit.

Da Youth Pictures hadde klart å klemme inn alle medlemmene på den trange scenen var lokalet igjen fylt til randen av svette folk. Det var likevel verdt det å få se dem på en så intim og trivelig scene som Mir, spesielt siden jeg gikk glipp av den smått legendariske Klubb-Øya-opptredenen deres noen år tilbake. Jeg velger å anta at det faktum at gitarist Øystein Dale Svendsen hadde “Space Dawg”-skjorte og Morten “Morfar” Samdal hadde en med påskriften “take me to space camp” var en hyllest til Mir. Trivelig. Det virket som lyden ikke var tipp-topp for bandmedlemmene, men fra der jeg sto hørtes det storveis ut. Youth Pictures of Florence Henderson er et fabelaktig live-band, og har du ikke fått sett dem ennå er det bare å speide etter neste mulighet til å oppleve dem på en scene nær deg.

Kvelden ble avsluttet med siste halvdel av settet til The Megaphonic Thrift på Parkteatret. Må vel innrømme at jeg ikke husker altfor mye av konserten, utover det faktum at de som vanlig leverte varene. Lange, sløye, støyete låter som i utgangspunktet er krevende for øret, men likevel lar seg nyte med et par bjørnunger innabords på Klubb-Øya.

Godt selskap i form av Mimi Labonq og Jannicke og flokken hennes. Etter konserten kom også Snooki* tuslende, og vi hygget oss videre i fornemt selskap med selveste Mini Jacobsen. En pussig kar slo seg ned med oss og forsøkte å overbevise oss om at Øyafestivalen er Satans lekegrind. Han mener at ingen som går på konserter er interessert i musikk, og illustrerte dette ved å vifte ukontrollert med armene over hodet mens han geipet. Selv mente han tydeligvis at det viktigste som skal til for å nyte en konsertopplevelse er å ha et bord. Pussig skrue, som ikke klarte å overbevise oss helt. Sjæl valgte jeg heller å ta kvelden og glede meg til selve festivalen i Middelalderparken.

___________________________________________________________________________________________

* “Jannicke“, “Sylvester“, “Mimi Labonq“, “Rapunzel“, “Holger” og “Snooki” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

John Mayall er en legende jeg endelig fikk gleden av å se på Rockefeller forrige tirsdag. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt glad i blues, det er en av få sjangre jeg sliter med å få grep om. Likevel har jeg alltid likt Mayall og hans Bluesbreakers, med deres klassiske rock-aktige tilnærming og tilgjengelige vri på sjangeren.

I tillegg er det selvfølgelig stas å få se en musikklegende i levende live. John Mayall har tross alt bidratt mer til det forrige århundrets store musikalske profilers karrierer enn de fleste andre kan skryte av. Eric Clapton, Mick Taylor og Walter Trout er blant de mange som har hatt kjempemessig suksess etter å ha vært med i Mayalls Bluesbreakers. Fleetwood Mac-fans som du og jeg kan også takke Mayall for hans arbeid med unge talenter, for Peter Green, Mick Fleetwood og John McVie er alle gamle blues-breakere.

Konserten var storveis, og det er artig å tenke på at John Mayall i en alder av 77 sammen med Leonard Cohen på respektable 76 har stått for et par av de mer energiske showene jeg har vært på det siste året. Mayall, som ter seg som en hakket mer hvithåret Halvdan Sivertsen på vitaminbjørner på scenen, styrer bandet med stålkontroll selv om han bevarer godt humør og glimt i øyet. Både kroppsspråk og stage banter vitner om en vanvittig inspirerende og smittende spilleglede.

Jaggu hadde han med seg en gjeng dyktige musikere også, alle tydelig jazz-skolerte med kreative innslag i rytmejobben og imponerende solopartier. Spesielt soloduellen mellom Mayalls blanding av munnspill og beatboxing og den lekne bassimproen til Greg Rzab var underholdning på høyt nivå. Som om den fabelaktige konserten ikke var nok til å gi publikum valuta for bilettpengene stilte John Mayall opp i merch-boden i godt over en time før konsertstart, der han signerte DVD-er til alle som ønsket det hadde fått både håndtrykk og autograf. Det hele utgjorde en særs trivelig aften jeg er veldig glad for at min far og jeg fikk oppleve sammen.

På mandag var jeg blant de heldige som fikk bivåne den fabelaktige konserten til Slim Cessna’s Auto Club på Mono. Det er vanskelig å beskrive den utover det at det minnet mest om et vekkelsesmøte i en grotesk hillbillysekt, men det var jækla moro, altså.

Det Colorado-baserte bandet består av Adam Savage fra Mythbusters, den skummelt utseende, men riktig så trivelige Jay Munly og deres særdeles talentfulle kumpaner. Jeg er rimelig sikker på at gitaristen med den dobbelhodede gitaren med bilde av veklselvis Jesus og “jomfru” Maria er identisk med Kerry King fra Slayer.

På trommer satt en smørblid Kenny Chesney, godt hjulpet av et dugelig pillebrett med uppers, og sæddonoren til røra mødrene til Christer Falck og Dave Grohl har dyppet glufsa i spilte kontrabass. I tillegg har fremtidens Hank fra Helvete, påvirket av tunge medikamenter samt årevis med scientologisk nedbryting av kropp og sinn, tatt turen fra 2030 og satt seg ved tangentene iført grilldress.

Da jeg skulle forevige konserten i form av et fotografi slo jeg på filmefunksjonen i stedet. Det er jo bra for dere, for nå får dere en smakebit av ypperste merke:

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:

Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.

Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.

Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; “Whisk & Filth”. Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.

Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.

Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.

Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.

Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:

“Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe“

Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.

Cold Mailman i by:Larm-teltet.

Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.

Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.

Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!

Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han “release the penis!”, hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.

Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; “#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.“

* “Rapunzel” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Fredagen fortonet seg som følger:

Nok en gang startet Rapunzel* og jeg by:Larm-kvelden med et måltid akkompagnert av pils og planlegging, denne gang på azn-restauranten rett ved Big Dipper. Egentlig ville vi helst innta nok en ghettoburger på People’s, men vi turte ikke da vi så at Lenny Kravitz fortsatt var på jobb. Vi vil jo ikke at han skal tro at vi er helt desperate etter å henge med ham, liksom. Selv om vi er det.

Selv om vi klarte å planlegge dagens by:Larm-løype i løpet av måltidet endte vi opp med å avvike fra planen stort sett hele kvelden. Først klarte Rapunzel å lokke meg med på Agnes Obel-konserten på John Dee. Ettersom det bare er middelaldrende menn som kjøper platen hennes har jeg alltid antatt at hun var en soft-jazz-kjerring i Melody Gardot-land har jeg med vilje unngått å høre på albumet. Det viste seg at hun egentlig er en ganske alminnelig Yann-Tiersen-uten-trekkspill-kjerring. Rapunzel lot seg selvsagt sjarmere, selv er jeg fortsatt skeptisk selv om det var hyggeligere enn jeg fryktet.

John Dee var stappfullt, og det er åpenbart at by:Larm undervurderte Obel en smule. Hun kunne nok fint ha fylt opp en større venue om hun fikk sjansen. Rapunzel og jeg ble lei av å stå klemt inntil pelskrageboblejakkene til de andre svette publikummerne, så vi forlot konserten midtveis. Vi skøytet over isødet til vi fant Kulturkirken Jacob. Du vet, den kirken du går forbi når du skal kjøpe hasj ved Eventyrbrua eller Anker.

Jónsi takker for prisen på herlig islengelsk.

Da jeg forsøkte å vise dørvakten armbåndet som fungerer som by:Larm-pass tok han hånden min i begge sine hender og ristet den hjertelig. Allerede der ante det meg at dette ville bli en noget annerledes konsertopplevelse enn det jeg er vant til. Vi hadde feiltolket programmet, og trodde Dungen skulle spille ganske tidlig. Det viste seg å være riv, ruskende feil. I stedet ble vi vitne til det forunderlige sirkuset kalt Nordic Music Awards.

Greia er at diverse skandinaviske og andre internasjonale musikkjournalister og bransjefolk har plukket ut tolv av fjordårets skandinaviske plateutgivelser, deriblant Susanne Sundfør, Dungen, Serena-Maneesh, First Aid Kit, Efterklang og Kvelertak. En av disse tolv kandidatene skulle utnevnes til vinner i løpet av denne prisutdelingen, som for oss som bare snublet innom fortonet seg som en særs pussig seremoni. En konferansier, som for øvrig skiftet antrekk fra svart til hvit smoking i løpet av kvelden, og juryformannen snakket til de fremmøtte annen hver gang.

Prosedyren ble forklart for oss, og i tillegg ble den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall trukket opp på scenen for å dele et par selvfølgeligheter om fellestrekk i skandinavisk musikk. Det hele ble stusseliggjort av direkte pinlige småfeil, som da bildene av hvert album på skjermene rundt omkring i lokalet konsekvent ble akkompagnert av musikk fra andre album. Når bildet av Kvelertak-skiva blir vist og albumet omtalt som brutalt og tøft blir det nokså komisk med Ólöf Arnalds i bakgrunen.

Det hyggeligste som skjedde i løpet av denne ellers småpinlige affæren var at Jónsi vant prisen, og tuslet opp på scenen for å ta den fra kronprins Haakon Magnus. Det var jo stas å se ham på så nært hold. I tillegg holdt han en fabelaktig takketale, som såvidt jeg kan huske lød noe i nærheten av slik: “I’m not so good to speak, make good music!”

En annen ting som gjorde prisutdelingen minneverdig var alle musikerne som labbet rundt i kirken etterpå. Rapunzel sto og siklet på First Aid Kit-jentene, mens jeg lot meg begeistre av å stå ved siden av en smått sjenert Lars Vaular mens Gustav Estjes ruslet forbi med stoneruttrykket sitt. Rapunzel overhørte visstnok et fomlete samtale mellom Emil Nikolaisen og Jónsi på klønete engelsk i dokø også. Det hele var okså surrealistisk for oss, der vi blide og brisne forsøkte å klekke ut hva vi skulle gjøre videre.

Vi bestemte oss for å bli i kirken for å se Susanne Sundfør mens vi ventet på Dungen, noe jeg er jækla glad for nå i ettertid. Jeg har jo sett henne en del ganger før, og Rapunzel er ikke spesielt begeistret for henne, så vi kunne fort ha bestemt oss for å prioritere noe annet. Det å se Sundfør i en gammal kjærke, med stemningsfullt lysspill oppe i takgreiene, det var jaggu faen en sann fornøyelse. Den særegne stemmeprakten til Sundfør erobret hver minste lille krok av den gamle bygningen, og intet øye var tørt, ei heller noe sete i salen.

Dungen var som forventet riktig så trivelig, men både jeg og Rapunzel hadde nok overdrevent høye forventninger på forhånd. En skulle tro at en kirke ville være det perfekte husrom for et band av Dungens kaliber, men opplevelsen ble aldri mer enn helt ålreit. Det gledet oss begge at de spilte “Du är för fin för mig” fra fabelaktige “Ta det lugnt”, så det trakk opp.

Svarte Greiner var sjukt trivelig.

Dernest bar det ut på glattisen igjen, tilbake til John Dee for å se Svarte Greiner. Jeg har ikke noe særlig forhold til ham fra før, men Rapunzel er fan og har for lenge oppfordret meg til å høre mer på fyren. Erik Skodvin stilte i Earth-skjorte med gitar og ting å skru på, og resultaltet var riktig fornøyelig. Dyster ambient-doom-noise, dersom jeg skal prøve å beskrive det ytterligere. Fint var det i alle fall, og stemningen var satt for å rusle bort til Sentrum Scene for å se Ulver.

Stedet var ganske packed, og vi ble stående langt bak og fjase. Dermed fikk jeg ikke med meg så mye som skjedde på scenen, mye på grunn av neket med den overdimensjonerte Robyn-frisyren og vennene hennes som effektivt blokkerte utsikten. Tidvis hørtes det veldig bra ut, og Stian Westerhus bidro på utsøkt vis med leken støygitar. Selv likte jeg det eldre materialet de fremførte best, og ble rett og slett skuffet da en kvinnelig vokalist jeg ikke gjenkjente inntok scenen med kjip, generisk “symfonisk metal-vokal”. Dama bidro til å surne stemningen betraktelig, med en røst som slett ikke kledde Kristoffer Ryggs og ellers ikke passet inn i Ulvers lydbilde.

I starten var det vanskelig å fokusere, vi var tross alt ute på galeien og i tillegg irriterte over manglende konsertskikk og musikkunnskap hos idioten som høylytt forsøkte å sjekke opp tøsene foran oss. Jeg brydde meg ikke stort om bildene på skjermen bak musikerne, først så det nemlig ut som helt ålreite naturbilder av løver og sebraer på en savanne. Det utviklet seg derimot til en slags grotesk kommentar til samfunnet vårt, med bilder så sterke at det ble umulig å ta blikket fra dem.

Det er litt trist, men dette er det beste bildet jeg klarte å ta av Ulver. Akk, ja.

Det ryktes at en rekke kraftige seksuelle bilder av voldtekter og sugejobber ble vist ganske tidlig, men disse fikk jeg ikke med meg. Lekker svart/hvitt-film av stupende kropper fanget min interesse, før taktfast marsjering tok over. Bilder fra Nazi-Tyskland er naturligvis alltid sterk kost, men først da grusomme filmklipp fra konsentrasjonsleire ble vist endret stemningen seg totalt. Publikum stilnet og fulgte med på den sterke visuelle kosten. De fleste av oss har jo sett filmklipp av utmagrede, gråtende, lidende konsentrasjonsleirfanger tidligere, og det gjør selvfølgelig alltid inntrykk, men Ulvers tunge lydunivers ga det en ny dimensjon. Etter hvert fikk vi også servert groteske bilder av revejakt, med jagende hunder, glisende kakser med snobberidebukser og ikke minst et tilbakevendende nærbilde av det uendelig triste øyet til en hest med emolugg.

Det sterke visuelle kombinert med Ulvers musikk gjorde deler av konserten til en uforglemmelig perle av en konsertopplevelse, før det til dels ble spolert av den kvinnelige gjestevokalisten og et par mindre imponerende fremførelser av enkelte låter. Sammen med konsertene og den bisarre prisutdelingen i kirken utgjorde Ulver- og Svarte Greiner-konsertene en særs minneverdig by:Larm-dag.

* “Rapunzel” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.

by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på “by-alarmen”. Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i “Celebert 1-2-3-rødt lys” på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.

Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".

Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.

Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: “hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …”.

Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.

P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.

Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.

Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.

Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.

Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.

Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.

* “Rapunzel“  og “P-Diddy”er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.