Bananbra

Er dette en ekte partistand, eller er det noen med min sans for humor som tøyser en smule? Hipp hurra for særskrivingsfeil, stusselig hjemmesnekret valgkampbod og slagord som disse:

† JESU EGET PARTI
† Bordbønn og julegudstjeneste i skolen!
† Fiendskap med Israel er en dødsvei(!) for nasjonen.
† Sodoma og Gomorra ble lagt i aske. Guds dom kan også ramme Oslo.
† La fedrelandssalmen ljome over by og land!
† Nei til et nytt Holocaust!

Den første årlige* Snippen-festivalen fant sted i Maridalen utenfor Oslo i går, og det store trekkplasteret var den amerikanske folk-poeten B’eirth med hans neofolk-prosjekt In Gowan Ring. Jeg er så heldig å ha fått sett ham to ganger tidligere**, men de nydelige omgivelsene rundt hagen konsertene ble holdt i gjorde opplevelsen til noe helt spesielt.

Nå skal det sies at jeg ikke er det mest rurale vesenet her til lands, men jeg fikk assosiasjoner til gamle dagers leirskoleturer da Rapunzel***, Audrina*** og jeg droppet NSB-kaoset og drosjet til Maridalen. Grønne enger, frodig skog og en og annen katt som lusket i gresset gjorde det hele ganske eksotisk for min del. Festivalen fant sted i hagen til fyren som arrangerte den, visstnok en kirketjener i Maridalen kapell. Uhyre trivelig!

Rapunzel flauntet sine håndsydde rederikaksesko som kledte ham utmerket. Selv tuslet jeg rundt med BI-harry Fred Perry-sko.

Selv om Maridalen kun ligger et Hattestad-kast fra Oslo sentrum virker det som befolkningen der er nevenyttige vikinger som klarer å snekre sceneskur og benker og komposttoaletter på løpende bånd. Et intrikat presenningsystem sørget for at regnet ikke ødela opplevelsen, og det hele var rett og slett særdeles godt gjennomført.

Ettersom platekompiser ikke kan ta seg fri i helgene som dere andre latsabber, ankom vi ikke festivalen før første artist var ferdig og den meksikanske matserveringen var ferdig for kvelden. Audrina*** var sulten og gråt og bar seg, men de eksepsjonelt trivelige folkene i merch-boden var innstilt på å mette alle sultne sjeler og disket opp med noe grub til henne likevel. Makan til serviceinnstilling, gitt!

Andre artist på programmet var Maria Solheim, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde hun var identisk med Maria Arredondo. Med andre ord var jeg naturlig nok skeptisk frem til det viste seg at hun slett ikke var noen Arredondo, snarere en dugelig god trubadur.

Maria Solheim i Maridalen.

Jeg skammer meg faktisk en smule over fordommene, for Solheims trivelige visesett sammen med en solid dose nordnorsk sjarm passet storveis inn i de nydelige omgivelsene. En festivaldeltaker, muligens beslektet med Solheim selv (ettersom hun visstnok bor i nabohuset til festivalarrangøren), felte en tåre da hun fremførte en hyggelig nordnorsk låt om “ei kvinnehand”, og Rapunzel var tydeligvis på gråten selv.

Hadde det ikke vært for at jeg brukte opp alle pengene mine på den nyeste Birch Book-platen, en utsøkt utgivelse i vinyl- og CD-format med en trivelig “patch” på kjøpet, hadde jeg kanskje plukket opp en Maria Solheim-CD eller to. Jeg skal i alle fall sørge for å sjekke ut det hun har utgitt tidligere, for er det i nærheten av så trivelig som det hun fremførte på Snippen-festivalen er det jaggu verdt det.

Simen Tangen på Snippen-festivalen, med Silje Huleboer utenfor synsvidde.

Så var det Simen Tangens tur til å innta sceneskuret. På festivalplakaten trekkes det paralleller til Bob Dylan og Nick Drake, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i, men det han spilte denne kvelden var i det minste ispedd en solid dose typisk “indie”-vokal som i beste fall var sjarmerende, men ofte rett og slett skingrende sur. Med noe uheldig engelskuttale og litt for naivistiske tekster for min smak (ikke bruk ordet “dude” i en sangtekst med mindre du har jækla god grunn til det og forstår begrepets bruksområde!) ble det litt Sjur-Lyseid-møter-Bad-Cash-Quartet og kleint.

Tangen hadde med seg en jente som lyder det klingende artistnavnet Silje Huleboer, og hun var jaggu utstyrt med en guddommelig stemmeprakt. Det skal også sies at Simen Tangen er en særs dyktig gitarist, med godt grep om tradisjonell folk-klimpring. Selv om duettene med fiffig gutt/jente-inndeling av vokalen var ganske sjarmerende var det klart beste av deres sett åpningslåten, en nydelig norsk folkesang der Silje Huleboers klokkerene røst og Tangens gitarspill virkelig kom til sin rett.

Høydepunktet var selvfølgelig B’eirth selv, som på sedvanlig vis trollbandt publikum med stemningsfull middelaldersk folk. Med sin hjemmelagde pæreformede gitar fremførte han materiale både fra In Gowan Ring- og Birch Book-utgivelser samt et par velvalgte covere. Rapunzel har bedre oversikt over låttitler enn meg, og jeg må innrømme at jeg kun kjente igjen halvparten av låtene han spilte selv om jeg med årene har opparbeidet en fin liten B’eirth-samling. Blant høydepunktene for min del var nydelige “Dandelion Wine“, “Boat of the Moon” og den usedvanlig rørende coverutgaven av “The Shepherd’s Call“.

Beklager den ustø filmingen, i tillegg til å ha fått i meg et par pils og noen slurker av Rapunzels kommunistlevning av en lommelerke skalv jeg nok litt ekstra på hånden av den magiske stemningen B’eirth fylte hagen med. Utover det åpenbare, nemlig å fastslå at konserten til B’eirth var direkte utsøkt, har jeg ikke ordforråd til å beskrive den. Derfor avslutter jeg med nok en videosnutt, der B’eirth fremfører en nyskrevet låt og dere i tillegg får et eksempel på den bedårende*** stage banteren han stilte med da han slet med å bestemme seg for hva han skulle fukte ganen med.

* forhåpentligvis!
** Rapunzel har sett ham hele tre ganger tidligere, og jeg er nokså misunnelig på ham fordi han var tilstede på den visstnok fabelaktige konserten i Maridalen kapell i 2007.
*** “Rapunzel” og “Audrina” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
**** B’eirth er så bedårende at jeg dævver. Sist vi så ham, på Garage for et par år siden, oversteg han enhver intimgrense og holdt samtalen kun centimeter fra ansiktene våre. Denne gangen klemte han meg før jeg hadde sagt et ord. Hælledussen.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Lørdagen opplevdes slik:

Den sedvanlige middagsdæiten med Rapunzel* fant denne gang sted på Habibi ved Brugata. Jeg har alltid trodd folk køddet når de skrøt så voldtsomt av maten på Habibi, for jeg trodde det bare var en vanligkebabsjappe man trikker forbi eller kanskje snubler innom på vei hjem en tidlig søndag morgen. Det skulle vise seg at jeg tok skammelig feil; den litt bortgjemte restaurantdelen av Habibi er jaggu litt av en perle. Lekker pakistansk mat (pitabrød vi dyppet i alskens smørjer plassert på hundrevis av små skåler på et bittelite bord) ble inntatt mens vi planla kveldens konsertforløp.

Rapunzel studerer by:Larm-programmet ikledd sløyfe.

Fisk & Vilt virket som et ålreit sted å starte, ettersom det var det nærmeste stedet å skøyte over isen til fra Habibi.
I tillegg var vi inspirert av at P-Diddy kvelden før annonserte sitt nye klubbkonsept; “Whisk & Filth”. Jeg har siklet på coveret til Pascal Pinon en god stund, men avskrevet det som generisk indiepop av typen folk som liker Jack Johnson er interessert i. Det er viktig å være forutinntatt når det gjelder musikk.

Likevel var det altså Pascal Pinon som fristet mest klokken ti på lørdag, og det skulle vise seg å bli en særdeles trivelig affære. De inge islenderne serverte hyggelig twee, med naivistiske tekster, enkle ungdommens kulturmønstring-aktige arrangementer og bedårende nervøs stage banter. Jentene gjorde et par pussige småfeil, men den uendelig søte fremtoningen deres gjorde at det aldri ble pinlig.

Pascal Pinon på Fisk & Vilt. Jeg bruker ikke noen fancy bildeapper, altså. Jeg er bare så dårlig til å ta bilder.

Etter konserten ruslet vi bort til dem for å kjøpe musikk, og endte opp med hver vår 12″ og 7″ for en billig penge. Praten var særs pussig, men veldig hyggelig – tre av pikene flokket seg rundt oss og skravlet i kor på norks med skarpe konsonanter. De fortalte om tvungen danskundervisning på skolen som gjorde dem i stand til å gjøre seg forstått i hele Skandinavia. I tillegg viser det seg at de kjenner en nordmann, og han liker å gå på ski. Og hei, under konserten ble vi stående klemt mellom Jónsi og en gammel venn fra videregående, så det var jo stas.

Videre gikk turen til Rockefeller Annex for å se danske Treefight for Sunlight. by:Larm-programmet beskrev dem som harmoniglad west coast-influert solskinnspop, og namedroppet The Turtles, The Flaming Lips, Sparks og Panda Bear, og det høres jo unektelig forlokkende ut. Dessverre var det nokså skuffende Vampire Weekend-aktige greier, så vi benyttet tiden til å pisse, pilse og prate med P-Diddy, som vi fant bakerst i salen med armene i kors og rynkede bryn. Facefuck-statusen hans forklarer hvorfor:

“Bommet på programmet og var plutselig fanget med nykjøpt øl og norges dølleste rockeband. Tar den helt på egen kappe“

Stakkaren hadde forvillet seg inn på Tommy Tokyo-konsert. Heldigvis fant han trøst i ny øl og godt selskap da han møtte oss, og vi ble stående og snakke om Holocaust og SMS-språk en stund før vi ruslet ned til John Dee for å se 1349. Jeg må innrømme at jeg liker dem best på grunn av navnet, denslags kostymemetall er i utgangspunktet litt for harry for meg. Vi ble stående ved baren og humret av trollmannen på gitar mens jeg ble fortalt skrekkelige historier om diverse metal-selvmord. Husker ikke så mye av det i ettertid, men det var tydeligvis mer spennende enn konserten, for den husker jeg i hvert fall ingenting av.

Cold Mailman i by:Larm-teltet.

Vi forlot John Dee til fordel for by:Larm-teltet for å få god plass til Cold Mailman-konserten. På veien klarte vi å riste av oss P-Diddy, som hater god musikk og heller ville stalke noen fra To the Lions. Vi fylte favnen med øl og den forunderlige ferdigblandede GT-en på boks, og stilte oss helt foran som to tenåringshomser på Jonas Brothers-konsert. Det tror jeg Ivar Bowitz satte pris på, for vi fikk et lite hils fra scenen.

Konserten var utrolig trivelig, med fisefin allsang på hitsa. Cold Mailman var vel så blide som publikum, og Rapunzel og jeg lot oss ikke minst sjarmere av storebroren til Adam, som så ut til å storkose seg med tamburinen. Det ble en fabelaktig avslutning på by:Larm, og vi var så fornøyde at vi sporenstreks skøytet bort til Mono for å debriefe.

Rapunzel gjør seg klar til å release, nay - unleashe sin penis!

Der møtte vi tre Jesus Christ von Helvete-lookalikes, en asshole som huket tak i stolben med drittfoten sin, og menneskehetens største douchebag. Strengt tatt var det bare Rapunzel som fikk oppleve ham, for han befant seg ved tisserenna. Da han veltet ut tisseluren utbrøt han “release the penis!”, hvilket resulterte i en sjokkskadet Rapunzel som var umulig å få kontakt med de neste par minuttene.

Vi skled tilbake til teltet for å tvinge enda mer hygge ut av årets by:Larm, og fikk dermed oppleve et par grusomme konserter blant drita Oslo Fashion Week-rejects og bransjesnørrvalper. Enkelte danset en fiffig blanding av swing og salsa på mens de trodde folk rundt dem lo med og ikke av dem. Andre kastet rusbrus på hverandre eller jukket på leggen til sidekvinnen. De fleste ruslet bare rundt og smilte mens de forsøkte å ikke tråkke på alle som rullet rundt på gulvet. Stemningen beskrives nok best gjennom en av mine fylletweets fra kvelden; “#bylarm-teltet etter 02.00 er som å være på russetreff når man vet man burde lagt seg, men noen puler i russebilen din.“

* “Rapunzel” og “P-Diddy” er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Fredagen fortonet seg som følger:

Nok en gang startet Rapunzel* og jeg by:Larm-kvelden med et måltid akkompagnert av pils og planlegging, denne gang på azn-restauranten rett ved Big Dipper. Egentlig ville vi helst innta nok en ghettoburger på People’s, men vi turte ikke da vi så at Lenny Kravitz fortsatt var på jobb. Vi vil jo ikke at han skal tro at vi er helt desperate etter å henge med ham, liksom. Selv om vi er det.

Selv om vi klarte å planlegge dagens by:Larm-løype i løpet av måltidet endte vi opp med å avvike fra planen stort sett hele kvelden. Først klarte Rapunzel å lokke meg med på Agnes Obel-konserten på John Dee. Ettersom det bare er middelaldrende menn som kjøper platen hennes har jeg alltid antatt at hun var en soft-jazz-kjerring i Melody Gardot-land har jeg med vilje unngått å høre på albumet. Det viste seg at hun egentlig er en ganske alminnelig Yann-Tiersen-uten-trekkspill-kjerring. Rapunzel lot seg selvsagt sjarmere, selv er jeg fortsatt skeptisk selv om det var hyggeligere enn jeg fryktet.

John Dee var stappfullt, og det er åpenbart at by:Larm undervurderte Obel en smule. Hun kunne nok fint ha fylt opp en større venue om hun fikk sjansen. Rapunzel og jeg ble lei av å stå klemt inntil pelskrageboblejakkene til de andre svette publikummerne, så vi forlot konserten midtveis. Vi skøytet over isødet til vi fant Kulturkirken Jacob. Du vet, den kirken du går forbi når du skal kjøpe hasj ved Eventyrbrua eller Anker.

Jónsi takker for prisen på herlig islengelsk.

Da jeg forsøkte å vise dørvakten armbåndet som fungerer som by:Larm-pass tok han hånden min i begge sine hender og ristet den hjertelig. Allerede der ante det meg at dette ville bli en noget annerledes konsertopplevelse enn det jeg er vant til. Vi hadde feiltolket programmet, og trodde Dungen skulle spille ganske tidlig. Det viste seg å være riv, ruskende feil. I stedet ble vi vitne til det forunderlige sirkuset kalt Nordic Music Awards.

Greia er at diverse skandinaviske og andre internasjonale musikkjournalister og bransjefolk har plukket ut tolv av fjordårets skandinaviske plateutgivelser, deriblant Susanne Sundfør, Dungen, Serena-Maneesh, First Aid Kit, Efterklang og Kvelertak. En av disse tolv kandidatene skulle utnevnes til vinner i løpet av denne prisutdelingen, som for oss som bare snublet innom fortonet seg som en særs pussig seremoni. En konferansier, som for øvrig skiftet antrekk fra svart til hvit smoking i løpet av kvelden, og juryformannen snakket til de fremmøtte annen hver gang.

Prosedyren ble forklart for oss, og i tillegg ble den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall trukket opp på scenen for å dele et par selvfølgeligheter om fellestrekk i skandinavisk musikk. Det hele ble stusseliggjort av direkte pinlige småfeil, som da bildene av hvert album på skjermene rundt omkring i lokalet konsekvent ble akkompagnert av musikk fra andre album. Når bildet av Kvelertak-skiva blir vist og albumet omtalt som brutalt og tøft blir det nokså komisk med Ólöf Arnalds i bakgrunen.

Det hyggeligste som skjedde i løpet av denne ellers småpinlige affæren var at Jónsi vant prisen, og tuslet opp på scenen for å ta den fra kronprins Haakon Magnus. Det var jo stas å se ham på så nært hold. I tillegg holdt han en fabelaktig takketale, som såvidt jeg kan huske lød noe i nærheten av slik: “I’m not so good to speak, make good music!”

En annen ting som gjorde prisutdelingen minneverdig var alle musikerne som labbet rundt i kirken etterpå. Rapunzel sto og siklet på First Aid Kit-jentene, mens jeg lot meg begeistre av å stå ved siden av en smått sjenert Lars Vaular mens Gustav Estjes ruslet forbi med stoneruttrykket sitt. Rapunzel overhørte visstnok et fomlete samtale mellom Emil Nikolaisen og Jónsi på klønete engelsk i dokø også. Det hele var okså surrealistisk for oss, der vi blide og brisne forsøkte å klekke ut hva vi skulle gjøre videre.

Vi bestemte oss for å bli i kirken for å se Susanne Sundfør mens vi ventet på Dungen, noe jeg er jækla glad for nå i ettertid. Jeg har jo sett henne en del ganger før, og Rapunzel er ikke spesielt begeistret for henne, så vi kunne fort ha bestemt oss for å prioritere noe annet. Det å se Sundfør i en gammal kjærke, med stemningsfullt lysspill oppe i takgreiene, det var jaggu faen en sann fornøyelse. Den særegne stemmeprakten til Sundfør erobret hver minste lille krok av den gamle bygningen, og intet øye var tørt, ei heller noe sete i salen.

Dungen var som forventet riktig så trivelig, men både jeg og Rapunzel hadde nok overdrevent høye forventninger på forhånd. En skulle tro at en kirke ville være det perfekte husrom for et band av Dungens kaliber, men opplevelsen ble aldri mer enn helt ålreit. Det gledet oss begge at de spilte “Du är för fin för mig” fra fabelaktige “Ta det lugnt”, så det trakk opp.

Svarte Greiner var sjukt trivelig.

Dernest bar det ut på glattisen igjen, tilbake til John Dee for å se Svarte Greiner. Jeg har ikke noe særlig forhold til ham fra før, men Rapunzel er fan og har for lenge oppfordret meg til å høre mer på fyren. Erik Skodvin stilte i Earth-skjorte med gitar og ting å skru på, og resultaltet var riktig fornøyelig. Dyster ambient-doom-noise, dersom jeg skal prøve å beskrive det ytterligere. Fint var det i alle fall, og stemningen var satt for å rusle bort til Sentrum Scene for å se Ulver.

Stedet var ganske packed, og vi ble stående langt bak og fjase. Dermed fikk jeg ikke med meg så mye som skjedde på scenen, mye på grunn av neket med den overdimensjonerte Robyn-frisyren og vennene hennes som effektivt blokkerte utsikten. Tidvis hørtes det veldig bra ut, og Stian Westerhus bidro på utsøkt vis med leken støygitar. Selv likte jeg det eldre materialet de fremførte best, og ble rett og slett skuffet da en kvinnelig vokalist jeg ikke gjenkjente inntok scenen med kjip, generisk “symfonisk metal-vokal”. Dama bidro til å surne stemningen betraktelig, med en røst som slett ikke kledde Kristoffer Ryggs og ellers ikke passet inn i Ulvers lydbilde.

I starten var det vanskelig å fokusere, vi var tross alt ute på galeien og i tillegg irriterte over manglende konsertskikk og musikkunnskap hos idioten som høylytt forsøkte å sjekke opp tøsene foran oss. Jeg brydde meg ikke stort om bildene på skjermen bak musikerne, først så det nemlig ut som helt ålreite naturbilder av løver og sebraer på en savanne. Det utviklet seg derimot til en slags grotesk kommentar til samfunnet vårt, med bilder så sterke at det ble umulig å ta blikket fra dem.

Det er litt trist, men dette er det beste bildet jeg klarte å ta av Ulver. Akk, ja.

Det ryktes at en rekke kraftige seksuelle bilder av voldtekter og sugejobber ble vist ganske tidlig, men disse fikk jeg ikke med meg. Lekker svart/hvitt-film av stupende kropper fanget min interesse, før taktfast marsjering tok over. Bilder fra Nazi-Tyskland er naturligvis alltid sterk kost, men først da grusomme filmklipp fra konsentrasjonsleire ble vist endret stemningen seg totalt. Publikum stilnet og fulgte med på den sterke visuelle kosten. De fleste av oss har jo sett filmklipp av utmagrede, gråtende, lidende konsentrasjonsleirfanger tidligere, og det gjør selvfølgelig alltid inntrykk, men Ulvers tunge lydunivers ga det en ny dimensjon. Etter hvert fikk vi også servert groteske bilder av revejakt, med jagende hunder, glisende kakser med snobberidebukser og ikke minst et tilbakevendende nærbilde av det uendelig triste øyet til en hest med emolugg.

Det sterke visuelle kombinert med Ulvers musikk gjorde deler av konserten til en uforglemmelig perle av en konsertopplevelse, før det til dels ble spolert av den kvinnelige gjestevokalisten og et par mindre imponerende fremførelser av enkelte låter. Sammen med konsertene og den bisarre prisutdelingen i kirken utgjorde Ulver- og Svarte Greiner-konsertene en særs minneverdig by:Larm-dag.

* “Rapunzel” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis. Beklager manglende bilder, de publiseres så snart jeg kommer hjem og får tilgang til Macca mi.

by:Larm-torsdagen startet også med en middag. Rapunzel* og jeg inntok hver vår ghetto-burger på People’s, servert av en stoner ved navn Lenny Kravitz som lurte på om vi var to homser på date og om vi skulle på “by-alarmen”. Det var forsåvidt hyggelig, men Cold Mailman kallet og vi hastet videre til Revolver. Eller… hastet og hastet, herr Flick. Den forbannede isen gjorde at Rapunzel skøytet og jeg småtrippet som om vi deltok i “Celebert 1-2-3-rødt lys” på TV3, og det var bare såvidt vi rakk å pelle oss dit og kjøpe øl før konsertstart.

Cold Mailman stilte på Revolver med en besetning som bl.a. inneholdt Ivar Bowitz og Adam fra "Eva & Adam".

Cold Mailman var som alltid knall, og serverte utsøkte popperler på rekke og rad. Det ryktes at de mottok en slaktanmeldelse for denne giggen som fant sted på Revolver, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. Jeg storkoste meg i alle fall. Mens Rapunzel ikke kunne ta øynene fra idolet Torbjørn Hafnor, var jeg mest opptatt av å finne ut hvem han andre preppy gitaristen lignet på. Først trodde jeg det var en gammel kompis fra Grenland, men da jeg så dem igjen lørdag kveld innså jeg at han rett og slett spilte i den nydelige filmklassikeren Eva & Adam for ti-tolv år siden. Samma det, poenget er at konserten var særs trivelig.

Mot slutten av konserten kom P-Diddy tuslende. Han hater god musikk, så han var ikke så lei seg for å ha gått glipp av mesteparten av settet til Cold Mailman. P-Diddy ville få med seg slutten av Team Me-konserten på Sentrum Scene, men Rapunzel og jeg hadde ikke sjanse til å komme oss lenger enn til Rockefeller-bygningen. Jeg er rimelig sikker på at den bakken utenfor John Dee er offisiell arena for VM i bob eller lignende. Heldigvis passet det bra for oss at isbreen var uforserbar, for på John Dee fikk vi med oss Jeroan Drive. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra det, så det var sikkert ikke så aller verst. Rapunzel beskriver opplevelsen på følgende vis: “hardcore med veldig harry, bredbeinte stage antics. Husker ikke særlig mer, da …”.

Dette er To the Lions, må bare beklage at bildet er kornete og teit. Sliter med nymotens mobilkamerateknologi.

P-Diddy ankom John Dee og ventet spent sammen med oss på det som skulle vise seg å bli ett av by:Larms noe uventede høydepunkter, nemlig To the Lions. Vår gamle venn og tidligere kollega spiller nemlig gitar i bandet, og Rapunzel og jeg har aldri hørt dem før. Det angrer jeg jævlig på nå, for fytti katta – det var bra saker. Knakende god hardcore som sendte tankene i retning Snöras, og absolutt ga mersmak. Det skulle ikke forundre oss om Fysisk Format kjenner sin besøkelsestid og gir ut noe lekkert fra disse trivelige karene i nærmeste fremtid.

Etter å ha gratulert vår venn fra To the Lions med vel overstått konsert var det flere ting på programmet som fristet. Blood Command, Norma Sass, Aristillus, Familjen og Jenny Hval hadde alle vært ålreite å få med seg. Dessverre rakk vi ikke annet enn et kjapt blikk på Rumble in Rhodos, som var fryktelig skuffende. De har hittil høstet mangt et lovord om nyplata, men hvis utviklingen har gått i retning det vi så noen minutter av på Rockefeller kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke spenna mine på den. Vi fnøs unisont av kakofonien på scenen, og vendte snutene mot Samfunssalen.

Murder i Samfunssalen. Fotografi knipset litt for langt fra scenen og av en amatør.

Der ventet Hansa på boks til 70 kroner støkket, og det danske neofolk-bandet Murder. I tillegg fikk vi vel fortjente sitteplasser på hver vår pinnestol. P-Diddy satte seg demonstrativt ytterst med armene i kors, for raskest mulig å kunne flykte fra den forlokkende folken dersom det skulle bli for mye for det skjøre Katy Perry-hjertet hans. Murder var noen pussige skruer, med ganske så trivelig lydbilde. Bandet besto av en hoftevrikkende gitarist, en sjarmerende kontrabassist, og en vokalist som også bidro med ett enkelt slag på en cymbal samt et par tørre vitser i løpet av konserten. Mot slutten av settet gikk de over til å spille mer country-aktige viser, hvilket kledde dem langt mindre enn den hyggelige neofolken de åpnet med. Likevel forlot vi Samfunssalen relativt fornøyd. Rapunzel og jeg, i alle fall. P-Diddy var fysen på ballerock, og ettersom Ost & Kjex er det mest oppskrytte siden ost og kjeks var vi andre også gira. Dermed ruslet vi tilbake til Rockefeller for å se Kvelertak.

Med to-tre øl i hver hånd klatret vi opp til galleriet, og hygget oss mens vi beskuet Kvelertak fra oven. Som seg hør og bør på Kvelertak-konsert tok det ikke lang tid før vokalist Erlend Hjelvik rev av seg skjorta og shaket det han har å by på. Det var vakkert. Ærlig talt husker jeg ikke stort annet fra selve konserten enn at disse guttene kan sine rockeklisjéer, og gjennomførte med dugelig trøkk til god respons fra et publikum som tilsynelatende var like ivrige og gladbrisne som oss. P-Diddy kronet kvelden med et nydelig utført klassisk douche-move, den tradisjonelle knus-ølglasset-i-neven-og-smell-det-i-panna-manøveren**, og jeg husker ikke om vi pilset videre eller ruslet hjem og gruet oss til den tidlige arbeidsdagen derpå.

Slik reagerer Rapunzel på synet av man-boobs.

* “Rapunzel“  og “P-Diddy”er selvfølgelig fiktive navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.
** Det var plastglass. Hadde dette vært en konsert med storebror Converge i stedet for Kvelertak er det godt mulig han hadde gjort det samme med et ekte glass, men det ville de vel strengt tatt ikke servert på Converge-konsert uansett.

Årets by:Larm er over, og tradisjonen tro oppsummerer jeg hipsterfiffens bransjefestival på subjektivt dagbokvis.

Ballet startet allerede onsdag, med gratiskonserter i et telt plassert midt på Youngstorget for anledningen. Der var det ikke så mye som fristet, gitt. Fam Irvoll-visning og Samsaya-konsert er kanskje noe av det jeg er minst interessert i å overvære, så jeg og min gode venn Rapunzel* ruslet bort til Øst for å ta en matbit og legge en slagplan. Vi trosset faren for at at kokken skulle putte en utradisjonell ekstraingrediens i maten vår som hevn etter å ha overhørt oss latterliggjøre word-art-skiltet utenfor restauranten, og ble der til vi rett og slett ble kastet ut.

Vi skled bortover glattisen og kom ikke lenger enn til Cacadou. Der pilset vi og satte i gang planleggingen, ettersom de første par timene som vanlig hadde gått med til sladder og fjas. En gjøk med sånne kilt-aktige punkbukser danset rundt og bruste med fjærene, men vi holdt ut til det første og eneste interessante på onsdagens by:Larm-program var i ferd med å starte i teltet, nemlig Kråkesølv.

Hvis jeg har talt riktig ble dette femtende gangen jeg har sett dem live, og jeg må vel ærlig innrømme at det ikke var den beste. Lyden i teltet var slettes ikke optimal, og tidvis kunne det virke som gutta ikke hørte seg selv ordentlig heller. Uansett skal det være sagt at det ikke var bandets egen skyld at konsertopplevelsen var noget stusselig. Det største problemet er jo at de har pådratt seg et aldeles ufyselig publikum.

For all del, jeg unner selvfølgelig Kråkesølv å ha nådd ut til et stort publikum. Jeg skulle bare ønske det fortsatt var mulig å oppleve dem live uten å være omgitt av ufordragelige fjortenåringer på vodka og Red Bull-fylla.

En ting som derimot trakk opp er det nye scene-personaet til Petter Unstad. Han har gått hen og fått seg en nydelig emolugg, samt blitt en smule mer cocky. Veldig kledelig, i alle fall kombinert med metall-poseringen han et øyeblikk tød til, med et ben solid plantet på monitoren. Etter konserten brøytet vi vei gjennom klasse 8b fra Snørja Ungdomsskule og forlot by:Larm-teltet, for Kakkmaddafakka gadd vi hvertfall ikke se. Resten av kvelden ble tilbragt på Mono, med flere halvlitere og drittprat om Melodi Grand Prix.

* “Rapunzel” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.