Porn 101

Ah, internett. Som min gode venn og fortrolige Rapunzel* stadig påpeker; “if it exists, there’s porn of it”. En ting pornomekkere tydeligvis er særdeles glad i å illustrere er spenningen som kan oppstå i et klasserom. Lærer/elev, elev/rektor, rektor/lærer, innebandytrener/elev. U name it.

Heldigvis er ikke cyberspace bare fullt av porno med skoletematikk, det er også fullt av nerder som benytter enhver anledning til å bruse med fjærene. Til glede for oss alle har et cyberspace-geni begynt å samle skoleporno med tavler i bakgrunnen, og analyserer fortløpende alt scripten har skrevet i kritt for å tilføre den simulerte skolesituasjonen et minimum av troverdighet. Er alle i pornobransjen like dumme som Thomas “Rocco” Hansen, eller finnes det lyse hoder blant avskummet? Døm selv!

___________________________________________________________________________________________

* “Rapunzel” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Xzibit it

Jada, vi er alle lei av folk som har så få bekymringer at de blir rasende så fort Facebooks brukergrensesnitt endres eller oppdateres. Makan til i-landsproblem skal du lete lenge etter.

Likevel er det én måte å klage over endringene på the Face Place på uten å fremstå fullstendig ufordragelig for dine nærmeste: Du kan Xzibitifisere det.

Alt er sjarmerende når det er pakket inn i et Xzibit-meme, sånn er det bare.

Spilleliste #2: Ungdomsskolereunion

I dag samles mine gamle klassekamerater for mimring, skryting og drikking på gjenforeningsfest. Jeg har ikke tenkt meg dit, men ble anmodet om å bidra med en spilleliste for kvelden. Ikke fanken om jeg var vond å be – dette er jo en ypperlig mulighet til å gå gjennom all dritten folk hørte på da vi var unge og dumme.

I dette mesterverket av en WiMP-spilleliste får du hundre hits fra perioden 1997-2001. Et par av dem er kanskje enda eldre, jeg må innrømme at dette var hastverksarbeid uten noe annen form for research enn gode og dårlige minner fra barne- og ungdomsskolen. Hvis du var ung rundt tusenårsskiftet og er fysen på å skamme deg litt er det bare å sette den på shuffle og stålsette seg. Vær så god.

Her finner du spillelisten i WiMP.

Til dere som er for dumme til å velge WiMP fremfor Spotify eller bare har for mye fornuftig å gjøre til å kaste bort tiden på hundre møkkalåter fra sent 90- og tidlig 2000-tall har jeg laget en miniutgave – topp ti jævlige låter fra denne spillelisten:
 
TLC: No Scrubs

 
Å se “No Scrubs”-videoen i dag er som en tidsreise tilbake til en svunnen tid; en tid der “scrubs” var et girl power-uttrykk snarere enn en middelmådig Zach Braff-sitcom, en tid før Lisa “Left Eye” Lopes så tragisk ble revet fra oss, en tid da fremtidsvisjoner fortsatt innebar sølvpapirantrekk og gigantiske rektangulære husker. Den slags blåøyd optimisme finner du ikke i dag, gitt.
 
 
Westlife: If I Let You Go

 
På slutten av nittitallet kunne fire-fem gutter fortsatt iføre seg vester, hvite bukser og midskill og vasse rundt på stranden mens de sutret om kjærlighet og sprutet vann på hverandre, men det var før Blink-182 kom og ødela idyllen.
 
 
Sisqo: The Thong Song

 
Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å fremføre denne på et talentshow à la Idol.
 
 
Toy-Box: Tarzan & Jane

 
Av en eller annen grunn åpnet markedet seg for tusenvis av kliss like eurodance-grupper rundt tusenårsskiftet. Både Norge (Aqua, Infinity), Sverige (Solid Base) og Danmark (Infernal) flommet over av artister innen sjangeren, men et av de klart verre eksemplene må være danske Toy-Box. Oppskriften var alltid den samme: Gruppene besto av minst én barmfager vokalist med stemmen skrudd til på “Barbie Girl”-styrke, og én mannlig “rapper” som tok seg av brummesang når refrengene åpnet for den slags. Hver sang var basert på et tema, være seg cowboyer, “space invaders”, barbier eller, som her, jungeltema. Toy-Box gikk inn i rollene som Tarzan og Jane, og skrålte om deres liv og virke med gullkorn som “I am Jane and I like to ride an elephant”, “let’s go, honey, I’m tinkeling” og “hey monkey, get funky”. Og folk kjøpte dritten, i bøtter og spann.
 
 
Coolio: C U When U Get There

 
Ah, skarp samfunnskritikk fremført av en dope fiend som selv har ranet en boutique(!) i Tyskland. Når det er sagt skal det vel ikke stikkes under en stol at denne greia funket greit for ham, både her og på “Gangsta’s Paradise”. Og hei, hvis noen av guttene i klassen min hadde troppet opp på barneskolen med antennesveis à la Coolio hadde det nok blitt en del bitches på’n. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg kunne hele ræppen utenat. Swag!
 
 
Peter Andre: Mysterious Girl

 
At Peter Andre og brystkasseimplantatene hans fortsatt får lov til å forpeste offentligheten er et av menneskehetens store mysterier.
 
 
Fool’s Garden: Lemon Tree

 
Topp tre ting du ikke visste om Fool’s Garden:
- De skiftet navn fra grammatisk korekkte “Fool’s Garden” til “Fools Garden” i 2007. Ja, de er fortsatt aktive.
- I 1997 ga de ut en plate med det velklingende navnet “Go and Ask Peggy for the Principal Thing”.
- Det finnes fortsatt folk som liker den dritten her. Seriøst.
 
 
Mr. President: Coco Jamboo

 
Med fengende karibiske rytmer og uforståelig, men catchy refreng er det ikke rart denne låten ble særdeles populær på nittitallet. Ta den trendy høyteknologiske musikkvideoen med i betrakting, der “put me up, put me down” fremstilles ved å snu bildet på hodet og tilbake igjen, og du har en garantert megahit.
 
 
Hanson: I Will Come to You

 
Denne sangen hører vel strengt tatt ikke hjemme på denne listen, for den er jo nydelig. Men nå er det engang slik at man ikke kommer utenom Hanson når ungdomsårene skal oppsummeres. Og stemmeskiftepop er da evig aktuelt, eller hva? Bare synd løvemankebrødrenes siste plate gikk under radaren på absolutt alle. For du visste ikke at Hanson slapp skive i 2010, gjorde du vel?
 
 
Chumbawamba: Tubthumping

 
Dette pølsevevet fra fyllikene i Chumbawamba oppsummerer forhåpentligvis kvelden for de gamle rakkerne som hygger seg på gjenforeningsfesten: “Pissing the night away, pissing the night away. He drinks a whisky drink, he drinks a vodka drink, he drinks a lager drink, he drinks a cider drink. He sings the songs that remind him of the good times, he sings the songs that remind him of the better times.“

Jeg er egentlig ganske glad jeg ikke dro, merker jeg.

Luxxxusfellen

Jeg er på kjøret igjen. Hvert år blir jeg vekselvis avhengig av “Kvitt eller Dobbelt” og “Luksusfellen”. I år er det sistnevnte som okkuperer nær sagt all min fritid, og når jeg ikke sitter og lager budsjetter og sparesystemer er jeg ute og handler skikkelig, skikkelig billige ting.

Favorittprogramlederne mine er Hallgeir Kvadsheim og Elin Ørjaseter. Fy fanken, som de to kan rydde opp i det økonomiske kaoset som utgjør hverdagen til den gjengse videregående-drop out her til lands! Dessverre er det altfor få episoder i hver sesong, og jeg må stagge abstinensene ved hjelp av Kvadsheims spare- og skatteekspertise som formidles gjennom Dagbladet. Fyren har sin egen økonomispalte, og dermed også en egen byline. Det fineste med det hele er at den nye e-post-adressen hans er skikkelig spenstig.

Jeg visste nok at fyren er mer rampete enn han fremstår på fjernsyn. Å, forresten – her kan du se ham på nett-TV og dermed unngå flesteparten av de motbydelige reklamene. Tipp topp underholdning.

Gammal røy bak rattet

Da CNN skulle vise en gladsak om ei gammal røy som ennå ikke har blitt fratatt sertifikatet i en alder av 103, klemte de til med tidenes aproposmusikk. Se og lær, “Norge rundt”!

Whoopass?

Herre min hatt. Nok en gang viser Fox News-gjøkene seg som de inkompetente redneckidiotene de er, denne gang i form av heksa Harris Faulkner, som mener at et land der politifolk flest ikke bærer våpen neppe kan være et demokrati og omtaler de forkastelige terrorangrepene til Anders Behring Breivik som “whoopass”.

Fint om noen eliminerer Rupert Murdoch og hele det reaksjonere medieimperiet hans snart slik at folk slipper fordummende og støtende søppel som dette fremover. Fysj og fy!

 

Terningkast 1: Secret Diary of a Call Girl

Jeg har nettopp sett første episode av Secret Diary of a Call Girl, og det anbefaler jeg absolutt ingen andre å gjøre.

Slik ser hun ut, skjøga som kvinnfolk skal se opp til og mannfolk skal runke til.

Forferdelig dårlig skuespill, skrekkelig dialog og tretti minutter fulle av fler kleine øyeblikk enn i en hel sesong av “Torsdag kveld fra Nydalen” til sammen. For ikke å glemme de uhyre pinlige metaøyeblikkene, når hovedpersonen vender snuta mot kamera og forklarer publikum hvorfor hun smører glidemiddel på glufsa. Det er sånt som ville fått metamester Woody Allen til å vende seg i graven. Hvis han hadde vært død, altså.

Nå er ikke jeg hore sjæl, men det greiene her kunne ikke virket mer urealistisk om Tim Burton fargela det. Neida, jeg mener ikke at alle fremstillinger av prostitusjon skal være en ny Lilja 4-ever, men det får da være grenser. Den tydelig påtatte selvtilliten til hovedpersonen gir ikke inntrykk av en “sterk kvinne” slik folkene bak serien kanskje håper, men er snarere frastøtende.

Med minimalt av sympati for hovedkarakteren, og null sjarm å finne blant resten av persongalleriet, er det vanskelig å engasjere seg i de latterlige scenariene man tvinges gjennom i løpet av episoden. Det verste er likevel at de har valgt å plassere Billie Piper i hovedrollen og forventer at folk skal synes det er sexy. Jepp, Billie Piper, barnestjernen. Som i “why you gotta play that song so loud? Because we want to, because we want to”-Billie Piper. Som i “do you have a girlfriend? You’re looking real cool! Can I have your number? You don’t have nothing to lose“-Billie Piper. Som i eksen til TV-trollet Chris Evans. Når den brilleslangen av en Redenbacher er det eneste du kan tenke på i hver og én av de mange sexscenene er det bare å slå av fjernsynet, drekke seg full og vaske øynene med saltsyre. Akkurat som du gjorde da du så denne i 1998:

 

Terningkast:

Jesu eget parti

Er dette en ekte partistand, eller er det noen med min sans for humor som tøyser en smule? Hipp hurra for særskrivingsfeil, stusselig hjemmesnekret valgkampbod og slagord som disse:

† JESU EGET PARTI
† Bordbønn og julegudstjeneste i skolen!
† Fiendskap med Israel er en dødsvei(!) for nasjonen.
† Sodoma og Gomorra ble lagt i aske. Guds dom kan også ramme Oslo.
† La fedrelandssalmen ljome over by og land!
† Nei til et nytt Holocaust!

En spade for en spade og ei skjøge for ei skjøge

Du vet den nye filmen med fabelaktige Natalie Portman og han lille bitchen til Demii More? Han derre douchen som erstattet Charlie Sheen etter at han ble for sprø selv for trash-TV, vet du. Uansett, disse to Hollywood-krabatene er altså med i en ny romkom, der de visstnok pøker på hverandre mens de prøver å forbli “bare gode venner”. No strings attached, med andre ord.

Vent nå litt. “No strings attached”? Det er da ikke et uttrykk den gjengse franskmann er kjent med. Våre venner franskmennene har løsningen, og går for den kleineste titteloversettelsen filmhistorien har sett. I Frankrike heter filmen enkelt og greit “Sex Friends”.

Kjapp googling avslører at dette langt fra er første gang de gærne gallerne bytter ut engelske titler med nye engelske kraftuttrykk, gjerne med et eller flere “sex” i tittelen. Her er et lite utvalg:

Wild Things: Sex Crimes
The In Crowd: Sex & Manipulation
Cruel Intentions: Sexe Intentions
Body Shots: Sexe Attitudes
Tangled: Sex Troubles*
Out Cold: Snow, Sex & Sun
Date Movie: Sexy Movie
Step Up: Sexy Dance

Franskmennene synes åpenbart det er lurt å lokke publikum ved å forklare nøyaktig hva filmen handler om. De vet også at det ikke er verdt å se en film som ikke inneholder litt pøking. Spørsmålet er bare om de ikke har skutt seg sjæl i foten med akkurat “Sex Friends”, for hva skal de nå kalle Kunis/Timberlake-romkomen “Friends with Benefits”?

 

___________________________________________________________________________________________________________

* Ja, jeg satte også sjokolademelken i vrangstrupen. Slapp av, det er ikke barnefilmen “To på rømmen” det er snakk om.

Terningkast 4: Management

Det beste med å nesten utelukkende se dårlige filmer er at du en sjelden gang bli forbauset når en av dem viser seg å ikke være så ille.

Omslaget insisterer på at rumper, tafsing og ordspill er morsomt.

“Management” er en sånn en. Den har et tilsynelatende håpløst utgangspunkt, men er merkelig nok en tvers igjennom hyggelig film. Der en skulle tro den var en masete, klissete romantisk komedie av den sedvanlige sippete sorten, er den et stillferdig drama som riktignok prøver litt krampaktig å være quirky indiefilm, men likevel er trygt plassert på riktig side av spyterskelen.

Det første som bør være avskrekkende er skuespillerne filmen har å by på. Hovedkarakteren er gestaltet av Steve Zahn, gjøken med det ufordragelige oppsynet som ellers er dømt til typiske “goofy bestevenn”-roller i harmløse b-filmer. Zahn har trent overarmene og kuttet ned på det fårete gliset for anledningen, og det hjelper – han er langt fra så avskyelig her som man forventer. Jennifer Aniston gjør også en overraskende god figur, selv om hun nok en gang bare spiller en ny variant av Rachel. Woody Harrelson, som selv på sitt beste er rimelig irriterende, dukker også opp i en pussig birolle, og scorer et og annet billig komikkpoeng.

Plottet er også helt sprøtt, om ikke helt på viddene sammen med “The Switch”*. I “Management” er Anistons rollefigur en omreisende kvinne av det kjedsommelig normale slaget, som er ensom nok til å la en noe eksentriske motellbestyrer ta på rumpa hennes. Hun burde selvsagt vite bedre. Motellfyren blir så betatt av rumpa at han faller pladask for kvinnen den sitter på, og setter igang stalking av et kaliber jeg ikke har sett siden Lisa Novak-skandalen. Ok, da – det er ikke fullt så ille, men langt over grensen for normal folkeskikk. Det trivelige med det hele er at Anistons rollefigur i all sin ensomhet lar seg sjarmere av fyren, uten at det noen gang blir for usannsynlig og ødelegger for historien.

For all del, det er ikke noen umiddelbar klassiker, dette her. Det er slett ikke en film du bør nevne når du skal høste kredibilitet blant de cinefile kultursnobbene du ser opp til. Likevel tror jeg folk som lot seg sjarmere av sånn passe velansette greier som “The Squid and the Whale” og “Nick & Norah’s Infinite Playlist” kan få et par timers lettbeint underholdning ut av denne tilsynelatende teite komedien. En stillferdig og tidvis underfundig film som om ikke annet gir deg pompøst styggpene “Adventures in Solitude” på hjernen.

______________________________________________

* Der Jason Bateman skumper borti sædkruset til Aniston på insemineringsfesten(!) hennes og følgelig fyller det opp med egen vare, før handlingen hopper syv år frem i tid til ungen er gammel nok til å vise seg å være like nevrotisk som sin biologiske far. Seriøst, jeg kødder ikke – sjekk IMDB.