Glem det Skrillex-aktige rælet av en remix som havnet på den nyeste Hits for Kids-plata. “Different” er en fabelaktig låt, denne nye videoen er mega, og plata kommer til å bli kjempemessig. Hipp hurra for fyren med både pop- og hip-hop-Norges beste engelskuttale. Og tenk det, dere – han er bare elleve år!

Bleckan til venstre og Danne til høyre. Søte gutter, si.

Derfor ble jeg umiddelbart interessert da den nye web-serien til SVT ble omtalt i det stadig fornøyelig snobbete DN-magasinet D2. “Danne & Bleckan – Från ingenting till någonting” handler om Daniel “Danne” Eriksson og Anders “Bleckan” Bleckhorns, to killar fra “betongen”, en Stockholm-forstad kalt Högdalen. Guttene har vokst opp under vanskelige forhold og aner ikke engang hvordan man oppbevarer penger i banken. Likevel har de, mye takket være Dannes imponerende pågangsmot og promoteringsinstinkt, bygget opp en av de mest kjente og omdiskuterte kroppskunstsjappene i Sverige. De regnes også for å være blant de mest innflytelsesrike i dagens svenske motebilde.

Bleckan startet tatoveringskarrieren med knappenål og blekk etter å ha puslet med tegning og grafitti i ungdomsårene. Stilen hans bærer klart preg av at han er selvlært, og det går i enkle bokstaveringer og figurer i gråtoner ispedd noen mer avanserte og detaljerte urbane motiver. Serien består av ti 15 minutter lange episoder som skildrer livene til gjengen som holder til i Salong Betong. Hverdagen består av en del henging i eller utenfor salongen med iPhone i den ene hånden og pils i den andre, samt en del barnepass mellom tatoveringene.

I Salong Betong er det takhøyde for sjarmerende skrivefeil.

Det blir en del klisjéaktige historier om noe som kan virke som en litt påtatt gængsteraktig livsstil, men tidvis oppstår sjarmerende øyeblikk som bryter den tilsynelatende knallharde fasaden. Det varmer hjertet når Bleckan proklamerer at han ikke stoler på noen eller noe, ei heller sunnhetsmerkingen på matvarer. Han uttrykker også bekymring for at kiosken på hjørnet bare selger Red Bull, de burde jo heller selge Brämhults slik at kidsa får med seg mer enn reklamen på TV. Når skuespilleren Matias Varela får fritt spillerom på leggen til Bleckan velger han å pryde den med påskriften “SNNABA CA$H”. Mye moro å glede seg til, altså.

“Danne & Bleckan” er på ingen måte revolusjonerende TV, men verdt å ta en titt på av flere grunner. Det er gøyalt å se at SVT har brukt tid og ressurser på å utvikle og produsere en serie som kun vises på nett. Det er en gjennomført stilig produksjon som til web-serie å være ser unektelig godt ut, og det gjør jaggu hovedpersonene også. Uansett hvor harry det er kan jeg ikke noe for det – menn i oppbrettede hvite skjorter og tatoverte sleeves er en guilty pleasure***. Bleckan er en kjekkere utgave av Mark Wahlberg, mens Danne er en langt mindre creepy Knutby-pastor, og begge er kjekke på Fred Perry-vis. Hvis du er som meg og liker denslags synes jeg du bør gi serien en sjanse før den fjernes fra SVT Play.

Første episode finner du her.

__________________________________________________________________________________________________

* Med de små fargerike, ofte krampaktig “artige” detaljene blir det hele litt for Moods of Norway-harry for meg, altså.
** Ta det med ro, jeg har tykkinfattede Wayfarer-aktige briller og blogg i tillegg. Alt er på stell, si.
*** Det er mest derfor jeg liker Gardar Eide Einarsson.

Jeg er syk :-(

Jeg har ingen planer om å være halssjuk for alltid, derfor forskaler jeg meg innendørs også denne helgen. I stedet for å gjøre noe nyttig, som å mase på lånekassen og finne ut om de vil fortsette å sponse tilværelsen min som evig fortapt student, har jeg tenkt å se alle episodene av Danne & Bleckan mens jeg snekrer sammen den tradisjonelle årsbestelisten fra møkkaåret som gikk.

Problemet er at jeg nesten ikke liker noen plater som kom ut i fjor. Ikke kom trekkende med Bon Iver og Bernhoft, er’u grei. Bon Iver var forutsigbart kjempekjedelig og Bernhoft er jo bare tull.

I 2010 var det så mye trivelig å velge mellom at listen etter utallige nedskrellinger likevel endte med 21 album i stedet for de sedvanlige ti. I år, derimot, kommer jeg bare på fem plater som er selvskrevne på listen. Det hjelper ikke å kikke på andres lister heller, for folk er jo sjuke i huet. Ta Rolling Stone, for eksempel. De gamle skrotingene der har laget en liste som er så parodisk gubbete og kjip at den fortjener et eget rasende blogginnlegg.

Jeg husker bare all dritten som ble gitt ut i 2011. David Garrett, Razika og den hælvetes Skrillex-pikken, liksom.
- Til alle dere som liker David Garrett: Jeg skal knuse discmannen og akvarellmalingene dine.
- Til Razika-fansen: Stikk og blogg litt’a, bloggfitta.
- Til Skrillex-huene der ute: Jeg skal knuse datamaskinen din, Facerape deg og kuke til World of Warcraft-kontoen din, riste på Red Bull-en din så den spruter utover Grandiosaen din, og så skal jeg si til mora di at “Redtube” slett ikke er et utdanningsverktøy. Din lille dritt.

Skrillex.

Likevel må listen ferdigstilles, for det er tross alt tradisjon. Ikke har jeg god tid på meg heller, listefesten* er allerede på lørdag. Derfor utlyser jeg herved en konkurranse:

Konkurranse:
Hvilke album likte du best fra året som gikk? Kanskje jeg blir inspirert av et av de mange forslagene som garantert strømmer inn så fort jeg publiserer dette der ute i cyberspace. Vinneren får en hemmelig premie til en verdi av seksti spenn.

___________________________________________________________________________________________________________

* Hæ, pleier dere ikke å ha listefest? Man mekker en topp ti-liste, lar den ivrigste/mest lettlurte regne sammen alle de individuelle listene til en kjempeliste, også kalt “fasiten”, og hører på en låte fra hvert album mens man drikker seg full. Go team!

Tradisjonen ble startet for fem år siden, og selv har jeg mottatt de koselige presangene i e-postkassen hver adventsdag siden 2008. Det er kjente og mindre kjente norske (og en sjelden gang en og annen utlending) artister som bidrar med julesangene, og hver dag får mottakerne minst én julesang, gjerne sammen med en julehilsen, over e-post. Noen av låtene er artistenes egne, mens andre er fiffige covere av diverse juleklassikere.

Årets første kalenderluke inneholdt den gøyale, om enn noe hissige julesangen “God jul, Jesus” av buzzbandet Honningbarna. Fans og folk som kjenner meg vet godt at jeg ikke er deres største fan, så jeg kommer heller til å høre på Tore Johansen-juleplata tolv ganger i kveld og håpe på en hyggeligere overraskelse i morgen. Akk ja, man kan ikke forvente at alle låtene skal være umiddelbare favoritter.

Apropos favoritter; blant tidligere slagere som virkelig falt i smak for meg er den nydelige, lavmælt dronende Sun in Sound-låten “Tomten” og Kråkesølvs herlige cover av den utsøkte juleslageren “Hjem til Jul”. Andre som har levert godsaker tidligere er storheter som Kvelertak, 1099, Little Hands of Asphalt, Soup og Lasse Marhaug. Med andre ord burde det være store sjanser for at selv en særing som deg finner noe du liker i noen av årets kalenderluker. Meld deg på moroa her!

________________________________________________________________________________________________________

* Eller “jewlekalender”, om du vil. Sorry, jeg må jo opprettholde den stadige leserstrømmen jeg har av folk som googler “jødevitser”.

.

Cold Mailmans “Time is of the Essence” kler virkelig stop-motion-behandlingen den har fått i denne fabelaktige André Chocrons-regisserte musikkvideoen. Diverse borettslag har stilt opp for å gjøre videoen uforglemmelig, og resultatet er rett og slett imponerende. For en tålmodighet og sammarbeidsevne folka bak verket må besitte. Kudos!

En artig bieffekt er at videoen gir Cold Mailman massevis av velfortjent oppmerksomhet også utenfor landets grenser. Videoen har blitt linket til og snakket om rundt omkring i cyberspace det siste halvåret, og nærmer seg i skrivende stund 180.000 visninger på YouTube alene. Forhåpentligvis bidrar dette til at enda flere får øynene opp for Cold Mailman og den særdeles trivelige forrige platen deres.

Vibeke Skofterud i uheldig annonse. Ja, dette er nok det nærmeste observante lesere kommer et bilde av meg også.

Dette kan da umulig tolkes som noe annet enn at kvinneennesket har “betalingsproblemer”. Ironisk nok er det sannsynligvis dét som er grunnen til at hun stilte opp i denne kampanjen i utgangspunktet.

Hvorfor skulle hun ellers ønske å drite seg ut på dette viset? Vedder lillesøstera mi på at det er “betalingsproblemer” som var årsaken til at Morgan Freeman en gang i tiden kjempet mot dårlig ånde og for rasistisk steretypi i denne Listerine-reklamen også. Det samme gjelder nok Bruce Willis’ reklamesnutt for white trash-alkoholisme og rusbrus. Kjendiser er gærne, ass.

________________________________________________________________________________________________________

Jeg skal innrømme at jeg hovedsaklig nevner dette for leserskaren min for å få enda flere treff på bloggen. Regner med at dere fortsatt sitter der ute og googler etter nakenbildene av henne. Derfor kan jeg lokke dere hit ved å skrive “toppløs”, “dusj” og “puppeglipp” også. Suckers!

Ah, internett. Som min gode venn og fortrolige Rapunzel* stadig påpeker; “if it exists, there’s porn of it”. En ting pornomekkere tydeligvis er særdeles glad i å illustrere er spenningen som kan oppstå i et klasserom. Lærer/elev, elev/rektor, rektor/lærer, innebandytrener/elev. U name it.

Heldigvis er ikke cyberspace bare fullt av porno med skoletematikk, det er også fullt av nerder som benytter enhver anledning til å bruse med fjærene. Til glede for oss alle har et cyberspace-geni begynt å samle skoleporno med tavler i bakgrunnen, og analyserer fortløpende alt scripten har skrevet i kritt for å tilføre den simulerte skolesituasjonen et minimum av troverdighet. Er alle i pornobransjen like dumme som Thomas “Rocco” Hansen, eller finnes det lyse hoder blant avskummet? Døm selv!

___________________________________________________________________________________________

* “Rapunzel” er selvfølgelig et fiktivt navn. Jeg har ikke lyst til å blottlegge vennene mine med deres ekte navn her i cyberspace, så jeg døper dem enkelt og greit om til navn jeg synes kler dem godt.

Likevel er det én måte å klage over endringene på the Face Place på uten å fremstå fullstendig ufordragelig for dine nærmeste: Du kan Xzibitifisere det.

Alt er sjarmerende når det er pakket inn i et Xzibit-meme, sånn er det bare.

I dette mesterverket av en WiMP-spilleliste får du hundre hits fra perioden 1997-2001. Et par av dem er kanskje enda eldre, jeg må innrømme at dette var hastverksarbeid uten noe annen form for research enn gode og dårlige minner fra barne- og ungdomsskolen. Hvis du var ung rundt tusenårsskiftet og er fysen på å skamme deg litt er det bare å sette den på shuffle og stålsette seg. Vær så god.

Her finner du spillelisten i WiMP.

Til dere som er for dumme til å velge WiMP fremfor Spotify eller bare har for mye fornuftig å gjøre til å kaste bort tiden på hundre møkkalåter fra sent 90- og tidlig 2000-tall har jeg laget en miniutgave – topp ti jævlige låter fra denne spillelisten:
 
TLC: No Scrubs

 
Å se “No Scrubs”-videoen i dag er som en tidsreise tilbake til en svunnen tid; en tid der “scrubs” var et girl power-uttrykk snarere enn en middelmådig Zach Braff-sitcom, en tid før Lisa “Left Eye” Lopes så tragisk ble revet fra oss, en tid da fremtidsvisjoner fortsatt innebar sølvpapirantrekk og gigantiske rektangulære husker. Den slags blåøyd optimisme finner du ikke i dag, gitt.
 
 
Westlife: If I Let You Go

 
På slutten av nittitallet kunne fire-fem gutter fortsatt iføre seg vester, hvite bukser og midskill og vasse rundt på stranden mens de sutret om kjærlighet og sprutet vann på hverandre, men det var før Blink-182 kom og ødela idyllen.
 
 
Sisqo: The Thong Song

 
Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å fremføre denne på et talentshow à la Idol.
 
 
Toy-Box: Tarzan & Jane

 
Av en eller annen grunn åpnet markedet seg for tusenvis av kliss like eurodance-grupper rundt tusenårsskiftet. Både Norge (Aqua, Infinity), Sverige (Solid Base) og Danmark (Infernal) flommet over av artister innen sjangeren, men et av de klart verre eksemplene må være danske Toy-Box. Oppskriften var alltid den samme: Gruppene besto av minst én barmfager vokalist med stemmen skrudd til på “Barbie Girl”-styrke, og én mannlig “rapper” som tok seg av brummesang når refrengene åpnet for den slags. Hver sang var basert på et tema, være seg cowboyer, “space invaders”, barbier eller, som her, jungeltema. Toy-Box gikk inn i rollene som Tarzan og Jane, og skrålte om deres liv og virke med gullkorn som “I am Jane and I like to ride an elephant”, “let’s go, honey, I’m tinkeling” og “hey monkey, get funky”. Og folk kjøpte dritten, i bøtter og spann.
 
 
Coolio: C U When U Get There

 
Ah, skarp samfunnskritikk fremført av en dope fiend som selv har ranet en boutique(!) i Tyskland. Når det er sagt skal det vel ikke stikkes under en stol at denne greia funket greit for ham, både her og på “Gangsta’s Paradise”. Og hei, hvis noen av guttene i klassen min hadde troppet opp på barneskolen med antennesveis à la Coolio hadde det nok blitt en del bitches på’n. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg kunne hele ræppen utenat. Swag!
 
 
Peter Andre: Mysterious Girl

 
At Peter Andre og brystkasseimplantatene hans fortsatt får lov til å forpeste offentligheten er et av menneskehetens store mysterier.
 
 
Fool’s Garden: Lemon Tree

 
Topp tre ting du ikke visste om Fool’s Garden:
- De skiftet navn fra grammatisk korekkte “Fool’s Garden” til “Fools Garden” i 2007. Ja, de er fortsatt aktive.
- I 1997 ga de ut en plate med det velklingende navnet “Go and Ask Peggy for the Principal Thing”.
- Det finnes fortsatt folk som liker den dritten her. Seriøst.
 
 
Mr. President: Coco Jamboo

 
Med fengende karibiske rytmer og uforståelig, men catchy refreng er det ikke rart denne låten ble særdeles populær på nittitallet. Ta den trendy høyteknologiske musikkvideoen med i betrakting, der “put me up, put me down” fremstilles ved å snu bildet på hodet og tilbake igjen, og du har en garantert megahit.
 
 
Hanson: I Will Come to You

 
Denne sangen hører vel strengt tatt ikke hjemme på denne listen, for den er jo nydelig. Men nå er det engang slik at man ikke kommer utenom Hanson når ungdomsårene skal oppsummeres. Og stemmeskiftepop er da evig aktuelt, eller hva? Bare synd løvemankebrødrenes siste plate gikk under radaren på absolutt alle. For du visste ikke at Hanson slapp skive i 2010, gjorde du vel?
 
 
Chumbawamba: Tubthumping

 
Dette pølsevevet fra fyllikene i Chumbawamba oppsummerer forhåpentligvis kvelden for de gamle rakkerne som hygger seg på gjenforeningsfesten: “Pissing the night away, pissing the night away. He drinks a whisky drink, he drinks a vodka drink, he drinks a lager drink, he drinks a cider drink. He sings the songs that remind him of the good times, he sings the songs that remind him of the better times.“

Jeg er egentlig ganske glad jeg ikke dro, merker jeg.